Meny

Religiøse og politiske symboler

Hijab-politi vedtatt på bakrommet

Regjeringen har nylig gått på et prestisjetap da den ble presset til å trekke snikinnføringen av blasfemiloven inn i straffeloven. Sp står skyldtunge igjen etter at de først erklærte sin såkalte verdiseier. Det var bare at verdiene var fraværende i seieren. For hvilke verdier ligger det i å gjøre det straffbart for folk å kritisere religioner? Verre er det at nå er regjeringen i gang igjen. Denne gangen handler det om hijab til politiuniformen. Prosessen er like udemokratisk som forrige bakromsvedtak.

Rita Karlsen

Rita Karlsen

Publisert:

Rita Karlsen, HRS

Selv ikke Sp-leder Liv Signe Navarsete kan ha unngått å fått med seg at kristendommen og andre religioner har blitt kritisert og harselert med i Norge i en årrekke. Dette synes religiøse, i ytringsfrihetens navn, å ha levd greit med. Men det var altså før Norge hadde ”fått et folk med tro”, som utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) klønete uttalte det under bråket om Muhammed-karikaturene. Hans forsøk på å skjerme islam for kritikk og samtidig hevde at han støttet ytringsfriheten, var å fortelle at ikke alle ytringer er like kloke. Det kloke er altså å ikke ytre noe som kan såre (noen) muslimer. Hvorfor dette er klokt, har han aldri blitt utfordret på. Det handler neppe om ærbødighet og respekt overfor verdisett man ikke selv deler, de burde da virkelig kunne gjøres til gjenstand for debatt, men om konsekvenser, slike konsekvenser som vi så (noen) muslimer utøvde i sin vrede over Muhammed-karikaturene. I en slik kontekst er det ikke vanskelig å forstå at Støre støttet kompromisset om den utskjelte blasfemiloven. Tanken var kanskje at ved å gjøre kritikk av islam straffbart kan vi unngå konfrontasjoner, da (noen) muslimer har gjort det klinkende klart at de ikke går av veien for å ty til vold for å demonstrere sin vrede. Men Sp, inkludert Ap og SV, syntes fullstendig overrasket over at borgere av Norge ikke ville bli fratatt sin ytringsfrihet for å beskytte kritikk av islam og (noen) muslimers sårede følelser.

Fjerningen av blasfemiloven samtidig med å foreslå kriminalisering av religionskritikk, må kunne kalles en svært prinsipiell sak. Den handler om hvilke prinsipper Norge skal styres etter og hvilke prinsipper borgerne av Norge skal leve etter. Det handler altså om vårt felles – og styrende – verdisett. Saker av prinsipiell karakter bør behandles demokratisk, som krever åpenhet og diskusjon. Argumenter for og imot skal presenteres, og enhver skal kunne ytre sin mening. Men så blir vi altså heller vitne til at en slik prinsipiell sak avgjøres på bakrommet, dertil som en hestehandel mellom regjeringspartiene, som presenteres på Justisdepartementets hjemmesider fredag 19.desember – da Norge var gått i julemodus. Heldigvis fulgte noen med, og noen sa ifra, og media klarte også til slutt å oppfatte at store ting var på gang. Men like lite som regjeringen har grunn til å være stolte av sitt forslag, har de grunn til å være stolte av saksbehandlingen. Oppførselen hører hjemme i stater vi ikke liker å sammenligne oss med.

Samtidig er det innlysende at regjeringen har lite eller ingenting forstått. Omtrent på dagen med blasfeminederlaget, så dukker det opp en ny prinsipiell sak, også denne avgjort på bakrommet i antidemokratisk stil. Denne gangen er det bestemt å endre politiets uniformsreglement slik at det blir tillatt for muslimske politikvinner å bruke hijab i tjenesten.

Reglementsendringen er utløst av at en algerifødt kvinne i Norge ønsker å bli politi uten å måtte ta av seg hijaben, og straks står det velmenende offentlige Norge klar til å føre hennes kamp. At andre, både i og utenfor politiet, også muslimer, advarer mot å åpne opp for personlige og sivile effekter (som en hijab må karakteriseres som, uavhengig av om den oppfatters som politisk eller religiøs) til politiuniformen, tillegges ingen vekt. Saken er av prinsipiell karakter, da nettopp politiet er den eneste gruppen i Norge som legalt kan utøve makt overfor andre mennesker, og i dette ligger et enormt ansvar. Ikke minst til kravet om politiets verdinøytralitet. Politiet har altså ikke lov å bruke noen effekter som signaliserer politisk eller verdimessig ståsted. At saken er prinsipiell hersker det ingen tvil om. Justisdepartementets behandling har nettopp av denne grunn vært unntatt offentligheten. Til Aftenbladet (23/01) sa ekspedisjonssjef Karen Alette Melander at det (daværende) uniformsreglementet ikke ga adgang til bruk av hijab, hvorpå hun la til: ”Spørsmålet om bruk av hijab i politiet er et prinsipielt spørsmål. Justisdepartementet har innhentet Politidirektoratets syn som grunnlag for departementets avgjørelse. Politidirektoratets uttalelse i saken er unntatt offentlighet etter offentlighetslovens § 15, første ledd. Saken er til behandling i Justisdepartementet.”

Saken er altså så prinsipiell at saksbehandlingen unndras offentligheten. Når det gjelder offentlighetslovens § 15, første ledd, lyder den slik: ”Når det er nødvendig for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar, kan organet gjere unntak frå innsyn for dokument som organet har innhenta frå eit underordna organ til bruk i den interne saksførebuinga si. Det same gjeld dokument som eit departement har innhenta frå eit anna departement til bruk i den interne saksførebuinga si.”

Jeg vil gjerne vite hva det er med denne saken som gjør saksbehandlingen kvalifisert til å være unntatt fra offentligheten. Jeg vil ha forklart hva i dette som skulle ”sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser”. For meg er dette nok et bevis på en særdeles autoritær behandling av prinsipielle saker, og jeg finner meg ikke i å være et gissel for en verdidreining av samfunnet uten at jeg gis tilgang til å verken kjenne beslutningsgrunnlaget eller til å få ta del i avgjørelsen ved å ytre min mening.

Personlig er jeg imot hijab til politiuniformen. Ikke bare fordi det er en personlig effekt, men også fordi jeg er sterkt imot de verdier den representerer. Jeg har ingen planer om å tilrettelegge Norge for hijabens patriarkalske og politiske budskap, og har heller ingen respekt for påstanden om islams religiøs plikt for kvinner å bruke hijab. Tvert om finner jeg hijaben stigmatiserende, da den nettopp nedgraderer kvinner som ikke bruker hijab.

Jeg tror heller ikke borgerne av Norge ønsker å tilrettelegge for at muslimer skal få tilkjennegi sitt verdistandpunkt og religiøse ståsted når de er i politiets tjeneste. Langt de fleste er nok fornøyd med politiets verdinøytralitet, og ønsker at det skal fortsette slik.

Regjeringen blir mer og mer antidemokratisk. Prinsipielle saker vedtas på bakrommet uten at det åpnes for en offentlig debatt. Deres tilrettelegging for islam begynner å bli et alvorlig samfunnsproblem, og må stoppes.