Rita Karlsen, HRS
I perioden mellom 1990 og 2008 kom det 151.000 ikke-nordiske familiemedlemmer til Norge, melder SSB. Dette er langt flere enn dem som i samme periode har fått opphold som flyktninger, asylanter, på arbeid eller utdanning.
Familieinnvandring kan deles i to grupper: familiegjenforening og familieetablering. Gjenforeninger er å bli forent med noen en har vært adskilt fra, mens etableringer hovedsakelig handler om henteekteskap. Spesielt har andelen gjenforeninger økt de siste årene, som igjen henger sammen med den sterke økningen av arbeidsinnvandrere (du vet, de som UDI hevder drar igjen når det ikke er mer arbeid å få).
Den nye undersøkelsen fra SSB viser at andelen sysselsatte er betydelig lavere blant familieinnvandrere enn blant arbeidsinnvandrere, 57 mot 81 prosent. Ifølge SSB henger dette sammen med at mange familieinnvandrere er kvinner, to av tre, og at deres grunn til å komme til Norge i første omgang er for å gjenforenes med familie eller etablere familie, såkalt henteekteskap. (Og kvinner er jo som kjent ikke skapt for å arbeide – i noen samfunn). Videre finner vi den høyeste andelen sysselsatte blant kvinnelige arbeidsinnvandrere, med 84 prosent. Se SSBs tabell under:
 |
Derimot er det store forskjeller knyttet til arbeidsdeltakelse blant familieinnvandrere, både kjønnsforskjeller, forskjeller hva gjelder type innvandring (gjenforening eller ekteskap) og hvem referansepersonen i Norge er.
Høyest sysselsetting har menn som kommer på henteekteskap med en norskfødt med innvandrerforeldre (altså ektemann til 2.generasjon kvinne her). I denne gruppen er 81 prosent sysselsatte. Men kvinnene derimot, altså de som kommer som kone til 2.generasjon mann her, har lavest yrkesdeltakelse, med 38 prosent sysselsatte. Det sier noe om kjønnsrollemønsteret til disse familiene, som altså har ektefelle født i Norge.
 |
SSB påpeker videre at kvinnene som innvandrer for å etablere familie med en person uten innvandrerbakgrunn, har nesten dobbelt så stor sjanse for å være sysselsatt sammenliknet med kvinner som er familiegjenforent med en flyktning. Den sistnevnte gruppen har også lavere sannsynlighet for å være i jobb enn kvinner som har innvandret for å etablere familie med en norskfødt med innvandrerforeldre, eller som er kommet for å gjenforenes med en innvandrer som ikke er flyktning. Disse forskjellene opprettholdes når SSB kontrollerer for alder, botid og landbakgrunn. Botid påvirker derimot sterkt jobbsannsynligheten for kvinner, men ikke i like stor grad for menn. Ifølge SSB henger det sammen med at de fleste menn har høy sysselsetting rett etter innvandring (og så finner de ”andre ting” å leve av?), sammenlignet med kvinner.
Den faktoren som slår sterkest inn i forhold til å være arbeid eller ikke, er landbakgrunn. Familieinnvandrede/gjenforente kvinner med afrikansk bakgrunn, utenom somalisk, har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet for å være i jobb sammenliknet med familieinnvandrede somaliske kvinner. Videre heter det ”Også kvinner fra Pakistan har større sjanser for å være i jobb enn den sistnevnte gruppen.” Når vi vet at sysselsettingen blant pakistanske kvinner er 31 prosent, ble jeg selvsagt nysgjerrig på prosentandelen for de somaliske kvinnene. Men, det ble verre å finne – i alle fall er de ikke i den aktuelle tabellen i rapporten (jf. tabell på side 33 i rapporten, gjengitt under). Deretter skriver SSB: Sjansen for at en familieinnvandret kvinne fra Tyskland, Polen, Thailand, Filippinene og Russland er sysselsatt, er mellom fem og ti ganger så stor som for en somalisk kvinne.
 |
Det er på tide å gjøre noe med familieinnvandrerpolitikken i dette landet.
Les SSB-rapporten: Familieinnvandring, kjønn og sysselsetting.