ARTIKKEL: Underkommunikasjon satt i system fra SSB

Rita Karlsen, HRS

For kort tid siden publiserte vi et notat der vi har tatt for oss sentrale deler av Oslo kommune sin økonomi. Etter vår vurdering er ikke utviklingen i Oslo bærekraftig. Oslos gjeld øker dramatisk, som henger sammen med en høy befolkningsvekst. En av de største utfordringene er derimot det unevnelige; nemlig at befolkningsveksten i all hovedsak er innvandrerrelatert.

I Finansavisens presentasjon (ikke på nett) av de dystre tallene for Oslo kommune, har de også intervjuet Oslos finansbyråd, Kristin Vinje (H). Men finansbyråd Vinje er optimistisk, og mener det bare er flott at det kommer flere mennesker til Oslo. At befolkningsveksten i all hovedsak er innvandringsrelatert er et ikke-tema, og i kjent SSB-stil spør hun: – Hva er en innvandrer? Når kan du si at noen har blitt norsk?

Skatte- og trygdeprofil

Vårt hovedpoeng er at det er ulik skatte- og trygdeprofil for ulike befolkningsgrupper (merk at det er snakk om grupper, ikke enkeltmennesker), og dette vil selvsagt ha betydning for hva Oslo kan forvente å få igjen for dagens investeringer. Når Oslo investerer flere titalls milliarder i for eksempel barnehager og skoler, er forventningen at dagens brukere skal bli morgendagens inntekter. Men det er en kjensgjerning, som vi kan mislike, fortie eller overse, men den er der like fullt, at innvandrerbefolkningen gjennomgående betaler mindre skatt og har et høyere forbruk av kommunale tjenester og trygder enn befolkningen med norsk bakgrunn.

I vårt notat Oslo kommune gjeldstynges fremkommer at skatteinntekter per innbygger i Norge fordelt på personer med norsk bakgrunn, innvandrerbakgrunn og ikke-vestlige innvandrerbakgrunn:

Tabell 1 (tabell 7 i notatet): Skatt per innbygger etter bakgrunn basert på SSBs skatteregnskap for husholdninger 2007. Kroner. Kilde: Utdrag fra vedleggstabell som bygger på tabell 7.6 side 87 i Statistisk sentralbyrå sin rapport 3/2010 om ”Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper”.

Som vi ser av tabellen betaler innvandrere (omfatter innvandrere i første- og andregenerasjon) langt mindre skatt per innbygger enn innbyggere med norsk bakgrunn. Innvandrere betalte 34 prosent mindre skatt per innbygger enn personer med norsk bakgrunn. En ikke-vestlige innvandrer betaler mindre enn halvparten så mye skatt per innbygger som de med norsk bakgrunn.

Dette er av vesentlig betydning for Oslo, siden nesten tre av fire innvandrere i Oslo har ikke-vestlig bakgrunn (73 prosent). Slik sett bør også skattevnen til denne gruppen være mest aktuell for Oslo kommunes beregninger for fremtidige skattegrunnlag

Oslos befolkningsvekst

Oslo kommune påpeker for øvrig selv i sitt budsjett for 2011 og tilhørende økonomiplan for 2011-2014 at det har det vært en rekordstor befolkningsvekst i Oslo de siste årene. Fra 2005 til 2010 økte Oslo sin befolkning med 57.000 personer eller 11 prosent, til 587.000 innbyggere. Befolkningsveksten i femårsperioden 2005-2010 tilsvarer en årlig befolkningsvekst på 2,1 prosent eller 11.400 personer per år.

For å forstå hvor fort Oslo vokser, kan vi se på dette i et historisk perspektiv: Fra 1951 til 1990 var befolkningsveksten i Oslo på til sammen 23.999 personer. Dette tilsvarte en årlig befolkningsvekst på 615 personer eller 0,14 prosent per år. Oslo sin befolkning har altså vokst mer enn dobbelt så mye de siste fem årene som i løpet av 40-årsperioden fra 1951 til 1990, eller 19 ganger mer per år.

Og Oslo kommune forventer at veksten skal fortsette. I alle fall til 2030, da med en årlig befolkningsvekst på 10.000 personer. Om dette er et realistisk tall er vi derimot mer usikker på (du kan lese mer om dette i notatet). Vi er derimot mer sikre på at SSB må oppjustere sine innvandringsprognoser og befolkningsfremskrivinger, noe annet kan raskt bli å forlede både nasjonen og kommunene.

For til tross for at innvandrerbefolkningen i SSBs høyalternativ (altså det høyeste de kan tenke seg) forventes å bli mer enn firedoblet fra 550.000 i 2010 til 2,3 millioner i år 2060, forventer likevel SSB en lavere årlig vekst i innvandrerbefolkningen i år 2059 (+ 31.000) enn i år 2010 (+ 44.000).

Tilsynelatende kan det virke ”fornuftig”, men kun ut fra en rekke forutsetninger. Blant annet at det kommer færre innvandrere til Norge enn hva som er realiteten i dag, de føder færre barn, og ikke minst: hvem som skal defineres som del av innvandrerbefolkningen.

Nettopp sistnevnte er av stor betydning. For SSB har ved sin redefinering av begreper langt på vei lurt seg selv, i alle fall bidratt til forvirring – ikke minst hos andre. Vår påstand er at de har vært så opptatt av den politiske dimensjonen i egne analyser, at de har konstruert definisjoner som bidrar til underkommunikasjon satt i system.

I HRS-notatet ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?” (2008) kritiserte vi da også SSBs omdefinering av sentrale begreper knyttet til innvandringsstatistikk, samtidig som vi kritiserte SSBs fremskrivninger av innvandrerbefolkningen i Norge. Vi gikk for øvrig også langt i å påstå at SSB er blitt politisert.

For hva skjer når SSB skal fortelle oss hvor mange vi er i Norge i 2060? Jo, da får vi vite at vi til sammen kan være rundt 8 millioner og at rundt 2 millioner er innvandrere. Samtidig kan vi ”bare” være rundt 4 millioner med norsk bakgrunn. 4+2 er så vidt meg bekjent fortsatt 6, så det tilsier at vi ”mangler” rundt 2 millioner personer. Hvordan er dette mulig?

Planlegging krever kunnskap

Mest mulig eksakt viten om hvor mange vi vil bli i fremtids-Norge og sentrale trekk med befolkningen, er svært viktig i et planleggingsperspektiv. Vår kritikk mot SSB har vært knyttet til at vi mener SSB har lagt frem for urealistiske anslag hva gjelder andelen innvandrere i Norge i fremtiden, samtidig som regionale tall ikke ble publisert (det er derimot SSB begynt med nå).

For nettopp knyttet til et planleggingsperspektiv utarbeider SSB fremskrivninger for Norges befolkning, inkludert innvandrerbefolkningen. Som vi poengterte i overnevnte notat: Fremskrivninger er ingen eksakt vitenskap, men uansett bør ikke slike fremskrivninger overstyres av ønsker, håp eller politisk overbevisning fra dem som leverer tallene (med tilhørende analyse). Det vil i så fall ikke bare være svært uheldig for et nasjonalt statistisk byrå, men kan også bidra til å forlede det politiske lederskapet til å ta beslutninger på feil, eller misvisende, grunnlag.

I notatet fra 2008 tilkjennega vi også at vi er av den formening at SSBs befolkningsfremskrivning hva gjelder innvandrerbefolkningen er preget av forventinger vi ikke finner grunnlag for. HRS fant i sin gjennomgang av SSBs fremskrivning fra 2008 at den led av en rekke svakheter, som etter vår vurdering satte SSBs beregninger i et kritikkverdig lys.

Som kjent opererer SSB med ulike alternativer over antatt fremtidig befolkningsvekst, i såkalte lav-, midt- og høyalternativ. I følge SSB selv er midtalternativet det de anser som det mest realistiske scenarioet.

Er SSB i nærheten av realistisk?

I midtalternativ opererer SSB med en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst som er på et så lavt nivå at den er mindre enn halvparten av den faktiske veksten i innvandrerbefolkningen de siste fire årene.

De siste fire årene, fra 2007-2010, viser SSBs egen befolkningsstatistikk at innvandrerbefolkningen har vokst med nær 186.000 personer. I 2007 var veksten i innvandrerbefolkningen på 44.296, i 2008 på 48.585, i 2009 på 44.144 og i fjor, 2010, på 48.609 personer. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 46.400 personer. Men i midtalternativet (altså det de mener er mest realistisk) forventer SSB at innvandrerbefolkningen vil vokse gjennomsnittlig med 21.773 personer per år. SSB forventer altså at veksten i innvandrerbefolkningen vil mer enn halveres.

HRS mener at de siste tiårs innvandringshistorie til Norge, og utviklingen i andre land samt utvidelsen av EU, tilsier at man skal ha god fantasi for å tro at innvandringen vil falle til de nivåer SSB tenker seg. Hvor urealistisk midtalternativet er, kommer også frem via SSBs høyalternativ, som altså er det høyeste scenarioet de kan tenke seg. For også i høyalternativet forventer SSB at veksten vil være langt lavere enn hva veksten de siste fire årene har vist. Høyalternativet opererer med en gjennomsnittlig årlig vekst på 35.289 personer. Dette er hele 24 prosent lavere enn den faktiske veksten i innvandrerbefolkningen siste fire år (som altså lå gjennomsnittlig på 46.400 per år). I lavalternativet, som i alle fall har et dekkende navn, er SSBs forventning en årlig gjennomsnittlig vekst på 13.703 personer.

SSBs forventning versus den observerte innvandringen til Norge er illustrert i figur 1 (under).

SSBs svar på vår kritikk

SSB har tidligere svart på HRS’ kritikk av SSBs befolkningsfremskrivninger, og særlig våre antydninger om at SSB kan være politisk motivert i innvandringsstatistikken, der de har påpekt at man vanskelig kan ta utgangspunkt i de siste årenes erfaring når man prøver å spå 50 år inn i fremtiden. For eksempel i en nyhetsartikkel i Dagsavisen (november 2008) avviste SSB, ved Helge Brunborg, våre prognoser, og kort tid etter presiserte han SSBs motstand i et eget innlegg. Her prøvde Brunborg å svekke vår troverdighet ved å hevde følgende:

HRS har laget en egen prognose for Oslo, og for hele landet til 2100. Disse er basert på svært enkel prosentregning og har flere metodiske svakheter. F.eks. regnes det ikke med at også innvandrere blir eldre og dør og heller ikke at de flytter innenlands. Det bør gode prognoser gjøre.

Men det Brunborg utelot å si var at vi i ”vår egen prognose” benyttet nøyaktig den samme vekstraten i fremskrivingen av befolkningen i Oslo som SSB hadde lagt til grunn i sitt høyalternativ for hele landet. I vår rapport presiserer vi hvilke ”hensyn” vi har tatt (side 19 i notatet) hvor det står at vi legger ”til grunn den samme årlige prosentvise veksttakten i innvandrerbefolkningen (…) som i SSBs eget alternativ H (høyalternativet, red.) fra mai i år.” Deretter presiserer vi: ”I tillegg antar vi her implisitt at veksttakten i innvandrerbefolkningen blir den samme som legges til grunn i landet for øvrig i SSBs alternativ H.” Og videre: ”Vi legger også til grunn en antagelse om at flyttingen mellom fylker i Norge vil være konstant.” Deretter: ”I tillegg antar vi at den norske befolkningen i Oslo vil være omtrent konstant i størrelse i fremtiden. Det er meget sannsynlig at den fremtidige befolkningen med norsk bakgrunn ikke kommer til å bli større enn i dag, fordi fødselsraten i Oslo er klart under reproduksjonsnivå, samtidig som tidigere SSB-studier har vist at omtrent 100 prosent av veksten i Oslo sin befolkning de siste 10 årene skyldes innvandring alene.”

Og selvsagt ”dør” innvandrere også i vår prognose, da både fødsel og død ligger implisitt i modellen – nettopp fordi vi har gjort bruk av samme fremskrivingsmodell som SSB (for landet). Med andre ord: SSB utelater å legge frem de premisser vi har synliggjort i rapporten. I tillegg kan ikke vår prognosemodell bli bedre enn SSB sin egen. Så her skyter de seg selv i foten.

Videre forsvarte Brunborg seg blant annet med at SSB i sin prognose (publisert i 2008) ”forutsatte faktisk høyere innvandring enn noen gang før.” Men poenget vårt er at det hjelper lite å oppjustere seg noe, når utgangspunktet synes å være fullstendig urealistisk. I tillegg hevdet SSB at innvandrere fra EØS ville returnere til hjemlandet igjen, relatert til strammere arbeidsmarked i Norge og økonomisk vekst i et land som Polen. Men det er ingenting relatert til erfaringer fra sammenlignbare land som tilsier at noe slikt ville skje, men SSB vendte det døve øret til. Kanskje de i dag vil innrømme at de tok feil.

Begreper som er skapt for å forvirre

Samtidig er SSB ”snedige” når de skal kommunisere innvandrerbefolkningen i Norge. For eksempel avviser SSB å snakke om tredjegenerasjon (ja, de avviser å snakke om ”generasjoner” i det hele og benytter et begrepsapparat som forvirrer mer enn det opplyser), hvis det da ikke handler om å fortelle hvor veldig få det er av dem i Norge. Det er for øvrig i seg selv ”trist”, da en ”tredjegenerasjon” per SSBs egen definisjon vil være en norskfødt av to norskfødte med innvandrerforeldre. Når det er få i tredjegenerasjon tilsier det at andregenerasjon fortsetter å hente ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland – for deres barn omfavnes ikke av tredjegenerasjon, men blir det HRS kaller 2 ½-generasjon. (Vi understreker i denne sammenheng dette er statistikk, og at vi ikke har noen motiver bak begrepsbruken). Men nettopp at SSB har rotet seg inn i politiske definisjoner av innvandrerbefolkningen (altså en begrepsbruk som ikke skal ”støte” noen) gjør også at det oppstår ”en manko” når hele befolkningen, den norske befolkningen og innvandrerbefolkningen skal kommuniseres.

Realistiske forventinger

For at en befolkningsframskrivning skal være realistisk bør den etter vår oppfatning operere med alternativer som gjenspeiler et gjennomsnitt av den faktiske utviklingen de siste årene, særlig når det er lite eller ingenting som gir klare signaler om at endringer er på vei (hvilket vil omfatte for eksempel demografiske endringer knytter til hendelser i verden og en eventuell ny kurs i den norske innvandringspolitikken). Først da vil det være mulig å antyde hva som er de fremtidige demografiske konsekvensene av en befolkningsvekst på dagens nivå. SSB ser imidlertid ikke ut til å makte dette. Til og med deres høyalternativ ligger altså langt under veksten i innvandrerbefolkningen de siste fire årene. Vi tør også minne om at all erfaring med innvandring i Norge fra 1970 og frem til i dag har vist en sterkt økende tendens.

Hvorfor underkommuniserer SSB konsekvent de faktiske forhold på innvandringsfeltet? Da er det kanskje ikke så underlig at flere vil stille spørsmål med om SSB frykter sine egne tall – og man undrer seg over om det er gått politikk i statistikken.

Nærmere fokus på høyalternativet

Til tross for at SSBs anslag for veksten i innvandrerbefolkningen ligger så lavt, forventes likevel innvandrerbefolkningen, som nevnt innledningsvis, i høyalternativet å bli mer enn firedoblet, til drøyt 2,3 millioner personer i år 2060. Dette omfatter de som har innvandret til Norge og deres barn (altså det som tidligere het første- og andregenerasjon). Dersom etterkommerne av disse telles med i innvandrerbefolkningen, og det er kanskje verdt å merke seg at denne presiseringen gjør blant annet Danmarks statistik (DST) i sin siste fremskrivning av innvandrerbefolkningen, så tilsier tallene at den innvandrerrelaterte befolkningen vil kunne komme i flertall rundt 2060 i Norge (vi kommer nærmere inn på dette under). Siden høyalternativet er det alternativet som ligger nærmest dagens nivå på innvandringen, vil vi her ha hovedfokus på dette.

I perioden fra 2016-2060 legger SSB i sitt høyalternativ til grunn at nettoinnvandringen vil være på om lag 31.000 personer per år (i midtalternativet på 22.000). Til sammenlikning lå den faktisk observerte nettoinnvandringen til Norge i løpet av de siste fire år på rundt 40.000 personer, se figur 2 under.

Men SSB legger også andre betingelser til grunn i høyalternativet, som det kan settes spørsmålstegn ved hvor realistiske de er. For eksempel forventer de at fødselsraten til ikke-vestlige innvandrerkvinner som kom til Norge etter at de fylte 17 år, vil falle fra dagens nivå på 3,0 barn per kvinne til 2,1 barn per kvinne. (I midtalternativet anslår de at fødselsraten vil falle til 1,95 per kvinne). Dermed antar SSB at både nettoinnvandringen og fødselsraten vil falle til et nivå klart under dagens nivå for innvandrerbefolkningen, selv i sitt høyalternativ.

De ulogiske tall

I tillegg har SSB unnlatt å ta med etterkommere av dagens innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjon, eller innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, som det heter i SSBs korrekte språkbruk) i sin framskrivning. Siden disse etterkommerne nødvendigvis vil øke sterkt i den 50 år lange framskrivningsperioden, fører utelatelsen av dem til at tallene i framskrivningen blir ulogiske og rare.

Dette kan illustreres med at til tross for at SSB i høyalternativet forventer at innvandrerbefolkningen vil bli mer enn firedoblet fra 552.000 personer i år 2010 til 2,3 millioner personer i år 2060, forventer de likevel at innvandrerbefolkningen vil vokse mindre og mindre for hvert eneste år i hele fremskrivningsperioden.

I løpet av 2010 forventet SSB for eksempel at innvandrerbefolkningen ville vokse med 44.278 personer, ut fra en innvandrerbefolkning på 552.000 personer per 1. januar 2010. (Det kan jo her nevnes at SSBs anslag for veksten i innvandrerbefolkningen også for 2010 viste seg å være altfor lavt. SSB forventet i sitt midtalternativ, altså det mest realistiske i SSBs tolkning, en vekst på 39.700 personer. Den faktiske veksten ble på 48.600 personer, altså 30 prosent høyere. I tillegg var år 2010 det året i hele framskrivningsperioden hvor SSB forventet størst vekst i innvandrerbefolkningen.) I løpet av år 2059 forventes derimot innvandrerbefolkningen ”bare” å øke med 31.196 personer – og det ut fra en forventet innvandrerbefolkning på 2,29 millioner personer per 1. januar 2059.

Dermed forventer SSB en årlig vekst i innvandrerbefolkningen i løpet av år 2059 som er 30 prosent lavere enn den forventede veksten i løpet av 2010. Dette til tross for at innvandrerbefolkningen vil være mer enn fire ganger større i år 2059 enn i år 2010. Vi spør: Hvor sannsynlig er denne forventningen?

Jo flere innvandrere, jo mindre vekst

Denne ”rariteten” henger sammen med hvem SSB definerer som ”innvandrerbefolkning”, der altså etterkommerne av første- og andregenerasjon ”uteblir”, men de kan ikke – statistisk sett – defineres som norske, da norsk – i statistisk betydning – er definert til norskfødt med norskfødte foreldre og norskfødte besteforeldre.

Dermed står vi overfor følgende utviklingsmønster: Ut fra befolkningsfremskrivingen for befolkningen totalt er vi forventet å være 8, 211.411 i 2059 – og det ut fra en forventet årlig vekst i totalbefolkningen på 61.946 i 2010 som er økt til 74.047 i 2059.

Framskrivningen av hele befolkningen er altså mer logisk enn fremskrivningen av innvandrerbefolkningen. Dette ved at en større befolkning også gir en større befolkningsvekst. I SSBs høyalternativ (Alt HHMH) i den generelle befolkningsframskrivningen, forventes for eksempel en jevnt økende årlig befolkningsvekst i hele framskrivningsperioden. For innvandrerbefolkningen går det altså motsatt vei – jo flere innvandrere, jo mindre vekst.

Fødselsrate og vekst

Interessant er det også at SSB i sitt høyalternativ opererer med en fødselsrate på 2,1 for hele befolkningen (både for innvandrerbefolkningen og den norske befolkningen, til tross for at fødselsraten er høyere i innvandrerbefolkningen og lavere i befolkningen med norsk bakgrunn). Men en fødselsrate på 2,1 betyr at den norske befolkning over tid ikke vil vokse i størrelse, fordi en fødselsrate på 2,1 er på reproduksjonsnivå. Legger vi således SSBs premiss for fødselsrate til grunn betyr det at befolkningen med norsk bakgrunn, som talte 4,291.053 personer per 1. januar 2010, vil utvikle seg konstant frem til år 2060.

Men det er her ”mankoet” kommer inn. Hvis den norske befolkningen forblir konstant på i overkant av 4 millioner og innvandrerbefolkningen vokser til i overkant av 2 millioner, hvordan kan vi da bli 8,3 millioner i 2060? Det vil dermed være en ”restgruppe” på om lag 1,7 millioner personer i år 2060.

”Restgruppen”

Restgruppen vil derfor i all hovedsak omfatte etterkommere av dagens første- og andregenerasjon, som nødvendigvis vil vokse sterkt i antall frem mot år 2060.

Dersom vi sammenlikner den årlige veksten i totalbefolkningen og innvandrerbefolkningen er det mulig å vise hvor mye ”restgruppen” vil vokse per år frem mot år 2060.

Som vi ser av figur 3 vil restgruppen i perioden vokse fra drøyt 17.000 i 2010 til 44.000 i år 2060. Og fra ca. år 2040 vil restgruppen vokse langt mer enn innvandrerbefolkningen.

Når befolkningen med norsk bakgrunn (som i SSBs begrepsverden heter ”den øvrige befolkningen”) vil holde seg konstant i størrelse frem til år 2060 (på grunn av en fødselsrate på reproduksjonsnivå), er det mulig å lage et anslag på innvandrerbefolkningen inklusive etterkommere ved å trekke befolkningen med norsk bakgrunn på 4,3 millioner fra totalbefolkningen på 8,3 millioner.

Dette betyr at det totalt sett vil kunne være om lag 4 millioner borgere i Norge i år 2060 som er relatert til innvandrerbefolkningen (se tabell 4). Antall etterkommere (av første- og andregenerasjon) vil i så fall kunne utgjøre i underkant av 1,7 millioner personer i år 2060.

Tabell 2: Oversikt over anslag på innvandrerbefolkningen inklusiv etterkommere av 1. og 2.generasjon i år 2060. Høyalternativet. Kilde: SSB

Dette viser etter vår vurdering at SSB sine definisjonsvalg fører til at den fremtidige veksten i innvandrerbefolkningen blir sterkt underkommunisert. Nesten 1,7 millioner etterkommere av første- og andregenerasjon er ”utelatt”, eller underkommunisert, fra SSBs framskrivning av innvandrerbefolkningen i år 2060.

Dersom også disse tas med i framskrivningen, øker den innvandrerrelaterte befolkningen til i nesten 4 millioner i år 2060. Det betyr at andelen av den innvandrerrelaterte befolkning i år 2060 kan utgjøre 48 prosent av befolkningen, og ikke 28 prosent (som SSB oppgir som det maksimale).