Rita Karlsen, HRS
Fetter /”ektemann” (24): 5 ½ års fengsel, i tråd med aktors påstandTante/”svigermor”: 3 ½ års fengsel, ett år strengere enn aktors påstandFar: 3 ½ års fengsel, ett år strengere enn aktors påstandMor: 3 ½ års fengsel, herav 2 ½ år betinget Onkel/”svigerfar”: Ikke i Norge, fortsatt siktet
Jenta er også tildelt (samlet) 250.000 kr. i oppreisning.
I 2006 ble den da 13 år gamle jenta av irakisk opprinnelse giftet bort i en privat muslimsk seremoni et sted i Norge. For muslimer er en slik seremoni like gyldig som ekteskap som et norskregistrert ekteskap, ja kanskje enda ”mer gyldig” da en norsk skilsmisse også vil kreve en muslimsk skilsmisse for å bli godkjent som også ”muslimsk skilt”. Jenta flyttet så inn til den da 19-årige fetteren/”ektemannen”.
I 2009 meldte jenta selv fra på skolen om hvilken situasjon hun var i. Hun (i dag 17 år) lever nå på hemmelig adressa da hun frykter for sitt eget liv.
Under rettssaken har jenta i sine forklaringer gått langt i å frikjenne sin mor, og til dels også sin far. Moren ble hevdet å være like ufri og kuet som jenta selv, mens faren på sin side ble styrt av sin eldre bror (som ble jentas ”svigerfar”). Denne mannen har nå forlatt landet, og befinner seg antakeligvis i Irak.
Alle de tiltalte nektet straffeskyld, men saken har vært en oppvisning i kreative og syltynne forklaringer. Ekteskapsseremonien er det ingen som vedkjenner seg, og imamen, i den grad vedkommende var imam, er det visstnok ingen som har sett. Han bare dukket opp av det blå – og sto dertil bak en dør, ifølge jenta. Nei, det hele var visst en slags fest, uvisst av hvilken karakter, men den kunne kanskje betegnes som en forlovelsesfest. Herom strides de involverte, i den grad de var tilstede. Fetteren visste visstnok ikke engang at det var en forlovelse, men strekker seg til at seremonien var en slags pre-forlovelse; at kanskje han og den 13-årige kusinen hans, hvis de ble glad i hverandre, en gang i fremtiden kunne bli et par. At jenta bodde hos sin fetter, i en leilighet fetterens foreldre eide, er det heller ingen av de domfelte som husker. I alle fall ikke helt hvordan forholdet egentlig var. Jo da, jenta var nå der sånn dann og vann, visstnok, men hun bodde ikke der, bedyrer tante og fetter, eller svigermor og ektemann. Jentas mor og far skjønner derimot ingenting. Den 13-årige jenta har ifølge far hatt så stor frihet at de ikke har ant hvor hun har vært, hvor lenge hun har vært der og hva hun ellers hadde av kjæresteri med fetteren eller andre. Jo, det erindres kanskje at det var ”noe” mellom 19-åringen og 13-åringen, men siden fetteren bedyrer at han egentlig hadde en annen kjæreste, så tror jentas far og mor at det kanskje handler om en smule sjalusi?
Jeg antar det er flere enn meg som har dradd på smilebåndet.
Men saken er for alvorlig til at den er latterlig. Jenta har fortalt hva et tvangsekteskap handler om, og hun bekrefter Jeanettes påstand fra 2002: Foreldrene mine arrangerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtekten min.
Det har derimot vært en glede å oppdage at de som ivaretar lovens lange arm ikke er enig. Det er heller ikke første gangen at jurister ser en sammenheng mellom ufrivillige ekteskap og mulige seksualforbrytelser. Da det gikk en tvangsekteskapssak for retten i Drammen i 2005, så HRS sitt snitt til å minne juristene på at et tvangsekteskap handler om mer enn en tvang til å inngå et ufrivillig ekteskap. Også den gang fikk vi gjennomslag, men da i motsatt retning; dommen ble nemlig mildere fordi det aktuelle tvangsekteskapet ikke var fullbyrdet.
I går ”seiret” HRS andre veien: Ingen av de involverte slapp unna sitt ansvar. Jenta var utsatt for voldtekter og vold, og det kan ikke bare fetter/ektemannn lastes for. Foreldre og svigerforeldre (tante og onkel) har et selvstendig ansvar for det de har medvirket til. Ikke minst viser retten til at jenta skal ha blitt drapstruet både av onkelen og fetteren når hun har gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å være i ekteskapet.
Jentas mor og far fikk samme dom som fetterens mor. Jeg hadde håpet at foreldrene, nettopp i regi av å være foreldre, ble dømt strengere. Men retten påpeker at de ikke levner foreldrene, som de definerer med sitt rette ord: skadevolderne, mye ære:
”Skadevolderne er også hennes nærmeste familie, og alle hennes henvendelser om hjelp til å komme ut av dette samlivet ble konsekvent avvist av hennes familiemedlemmer. Det dreier seg her om en mindreårig jente som har levd i konstant frykt for seksuelle overgrep og vold i det hjemmet hun var tvunget til å bo i. Hun har følgelig vært utsatt for ekstreme psykiske belastninger over lang tid,” heter det i dommen ifølge Aftenposten.
Dommen vil forhåpentligvis skape presedens, og slik sett virke avskrekkende for dem som planlegger ekteskap for sine barn. Alle de tiltalte i denne saken har anket dommen. Det er å håpe at ved en eventuell ankesak har flere innsett alvoret av ufrivillige ekteskap og seksualforbrytelser – og dømmes enda hardere. I så henseende er jeg heller ikke fremmed for utvisning. Onkelen, som ”alle” har pekt på som den store synderen, er visstnok i Irak – dit kunne den øvrige familie bare reist etter. Så kunne jenta, som i dag altså lever på hemmelig adresse i frykt for sitt liv (som neppe er blitt mindre etter at saken endte for retten etter offentlig påtale, bruken av sistnevnte er for øvrig også et forslag fra HRS), kunne fått oppleve noe mer frihet i dette landet.