Hege Storhaug, HRS
8 000 personer, det er innbyggertallet på øya Senja i Troms. Eller hele Mjøndalen i Buskerud. Det er et svimlende anslag som kommer fra de britiske øyene. Legg til alle dem som allerede er tvangsgiftet, alle de unge som lever med æresrelatert kontroll og sanksjoner i dagliglivet, og man ser et Storbritannia som definitivt aldri tidligere har eksistert. Full revers hva gjelder frihetsidealer.
David Cameron har nylig definert tvangsekteskap som ”moderne slaveri”, et utsagn han neppe blir bedt om å trekke tilbake. Spørsmålet er hvordan Cameron skal rydde opp i de kriminelle forholdene, ikke minst da det fremdeles råder en sterk berøringsangst, en berøringsangst skapt av Labours tidligere statsråder, innvandrerorganisasjoner og en maktgruppe som Islamsk Råd (Muslim Council). Storbritannia synes å være så til de grader bakpå når det gjelder æresrelaterte overgrep, at man kan undre seg om ikke andre- og tredjegenerasjon i stort allerede er tapt, og at man må sette alt inn for å redde fjerdegenerasjon fra barbariet. Ikke minst kom disse tankene da HRS hadde møte med Forward nylig, Europas første organisasjon opprettet for å bekjempe kjønnslemlestelse. Til vår forferdelse kom det med all tydelighet frem at Forward eksempelvis er i mot å straffeforfølge kjønnslemlestelse (for ikke ”å støte”, for ikke ”å skyve miljøene bort”), at de konsekvent aldri går inn i et miljø med opplysningskampanjer uten at de samarbeider med etniske grupper på innsiden av miljøene, samt at politiet (PET) benytter eksakt samme metoder: dialog, informasjon. Når groteske overgrep mot barn behandles på denne måten, kan man jo forestille seg tilstandene knyttet til et ”mindre” overgrep som tvangsekteskap (selv om tvangsekteskap ofte handler om gjentatte voldtekter og frihetsberøvelse).
Vi spurte Forward om de kjente til konkrete lemlestelser av barn i Storbritannia. Det gjorde de ikke! Forward har eksistert som organisasjon siden 1982, men altså: ikke ett tilfelle var kjent for dem. Det virket ikke som om temaet (utbredelse, konkrete tilfeller) var interessant. På spørsmål fra oss, svarte de at de ikke spurte aktuelle unge kvinner om de var utsatt for kjønnslemlestelse eller kjente andre som var ofre for praksisen mens de var bosatt i Storbritannia. Spørsmålet syntes totalt umulig for dem. (Vår erfaring er at i den riktige settingen under fortrolige forhold, er unge svært åpne og forteller raskt både om egne erfaringer og andre de kjenner eller er i familie med.)
I Storbritannia er tvangsekteskap (og kjønnslemlestelse etter vår erfaring), først og fremst behandlet som et kulturelt fenomen og et familieanliggende, fremkommer det i denne kommentaren/artikkelen fra Daily Mail, ”Den moderne slavehandelen”. Først presenters konkrete overgrepssaker, deretter får vi mer kjøtt på beinet:
These barbaric unions (tvangsekteskap, min merknad) are on the rise among second and third generation immigrants from South Asia and the Middle East — used to keep money and property in the family (which is why cousins are compelled to wed) and in some cases as a cynical device to get a UK visa for a relative.
(…)
Prime Minister David Cameron has condemned forced marriage as ‘little more than slavery’, saying it is a problem we should not shy away from because of cultural concerns. His views are endorsed by Home Secretary Theresa May, who is investigating if those who organise forced marriages should face criminal charges — as in Germany, France, and Norway. Last year, the Government’s Forced Marriage Unit received 1,735 pleas for help from victims.
While most were female, 14 per cent were male. Hundreds were teenagers aged 15 to 18, but some were as young as nine. The Department for Education estimates 8,000 British girls (the majority from Muslim and Hindu communities) enter a forced marriage every year.
Under rules introduced four years ago, victims can seek a special protection order to halt the wedding. Those who contravene the civil court order (such as parents) face a fine, six months’ imprisonment or both.
Stiffer criminal penalties were dropped by Labour in 2004 when ministers claimed they would be ‘resented as an intrusion into minority cultures and religions’. The Muslim Council of Britain complained that it would lead to the stigmatisation of immigrant communities.
And there the matter rested. But an increase in forced marriages — and crimes used to enforce them — has led to the demand for tougher laws.
One campaigner, former Yorkshire MP Ann Cryer, says: ‘Protection is better than cure. . . we need to be clear we are talking about girls being raped.’
During this investigation, the Mail spoke to charity workers, health visitors, and women’s groups working in immigrant communities.
Only a few of them were prepared to be named, fearing repercussions for discussing what is — astonishingly — seen as a cultural norm and a private matter within families. Many said that forced marriages lead to myriad problems, including deeply unhappy couples and bigamy (when a man takes an illegal second wife of his own choosing).
I 2009 falt en historisk dom i Manchester. En mor ble dømt til tre års fengsel for å ha tvangsgiftet datteren til en tremenning i Pakistan. Dommeren reagerte på samme måte som HRS: konsummeres ekteskapet, er det å regne som (også) voldtekt.
The mother told her daughter that if she did not consummate the marriage, she would ‘tie her to the bed, blindfold her and strip her’, and then watch to make sure her daughter had sex with her new husband.
Passing sentence, Judge Clement Goldstone QC said ‘the forcing of a child into marriage against his or her wish will not be tolerated’.
He added: ‘Where a forced marriage leading to consummation is accompanied by threats of violence and is tantamount to cruelty the punishment will be more severe.’
His stand — so close to the Government’s own now — must surely be welcomed for the sake of thousands of victims of a cruel and outdated practice which has no place in modern Britain.