Rita Karlsen, HRS
Det synes å ha gått opp for noen i dette landet at den kommende Durban II – konferanse har en trist forhistorie og kan ende i en katastrofe. I dagens Dagsavisen har Torbjørn Jagland (Ap) et flammende innlegg til forsvar for ytringsfriheten. Han er ikke i tvil om at Durban II – konferansen ikke bør gjøre Norge til et gissel – enten bør vi forbli hjemme eller så bør vi forlate i protest hvis den tar den utvikling som allerede er annonsert. ”Gisseltakerne” vil således være en sammenslutning av muslimske land, OIC, som langt på vei har kuppet FNs menneskerettighetsråd. OIC og deres medløpere vil, med sin flertallsmakt, tvinge menneskerettighetsrådet til å gjøre kritikk av religion til et menneskerettighetsbrudd.
Jagland skriver:
Den viktigste grunnen til at det var nødvendig å hindre at det ble en sammenblanding av blasfemi og rasisme i vår lovgivning er den dramatikken som finner sted rundt dette spørsmålet på det internasjonale plan – innenfor FNs Menneskerettighetsråd og i forberedelsene til den andre FN-konferansen om rasisme (Durban II). Her er utviklingen slik at det etter min mening ikke bør utelukkes at Norge gjøre noe uvanlig, nemlig å holde seg borte fra en FN-konferanse eller reise hjem hvis utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper.
( … )
Det synes klart at Organisasjonen av Islamske Land (OIC) bevist søker å bruke Menneskerettighetsrådet til å endre fortolkningen av menneskerettighetene, bort fra beskyttelse av individet og over mot beskyttelse av grupper og religioner ved å bl.a. å likestille blasfemi med rasisme. Det sies at målet på Konferansen Durban II er å få religionskritikk vedtatt som en menneskerettighetsforbrytelse.
Det som skjer i Menneskerettighetsrådet avspeiler den dramatikken som nå er til stede i den muslimske verden. De autoritære regimene forsøker å beskytte seg selv mot kritikk ved å forby religionskritikk. Det er nemlig ofte de samme mennesker som ønsker å reformere islam som ønsker å reformere det politiske systemet i sine land. Ved å forby religionskritikk kan regimene med menneskerettighetene i hånd slå ned på slike reformkrefter.
Islam slik religionen utøves de fleste steder har problemer med menneskerettighetene. Mange land preges av vold, undertrykking, og økonomisk underutvikling. Regimene har bare ett svar på dette: Det skyldes vesten og særlig Israel.
Her i Norge bruker vi ytringsfriheten til å kritisere Israel. Men vi kan ikke gi Israel skylden for alt. Årsaken til krisen i de islamske landene skyldes mangel på reformer. Se på den milevide forskjellen i økonomi og velstand mellom Tyrkia og land som Iran og Saudi-Arabia. Tyrkia ledes av et parti med røtter i islam, men gjennomfører reformer for demokrati og menneskerettigheter. Iran og Saudi-arabia undertrykker alt og alle i religionens navn. Til tross for store olje og gass-inntekter kan ikke disse landene tilby sine innbyggere annet enn misere.
( … )
FNs menneskerettighetserklæring handler om statenes forpliktelser i forhold til borgerne, ikke borgernes forpliktelser i forhold til religioner og ideologier. Dette prinsippet er universelt, det må gjelde overalt.
Dialog er det postmoderne verdenssamfunns praktiske bruk av ytringsfriheten. Men dialogen må ha fritt rom. Hvis ytringsfriheten innskrenkes faller grunnlaget for dialog bort.
Det er denne beskjeden som må gis på Durban II.
Jeg får lyst til å tilføye: Endelig.