Hege Storhaug, HRS
Gjennom et bredt kulturelt og religiøst folkelig fellesskap, reiste nasjonen Norge seg og etablerte det frie demokratiet basert på humanisme. Dugnadsånden og viljen til å stå opp for hverandre i krisetider på tvers av familiebånd, er blant kjennetegnene på vår historiske kulturnasjon som har lagt forholdene så godt til rette for det gode livet. Dette helt avgjørende trekket ved samfunnet vårt, er ikke mange norskpakistanere del av, og det kommer tydelig frem hver gang det skjer et æresdrap eller andre former for overgrep innad i rekkene. Frykt- og trusselkulturen er i front, og dermed et enormt stengsel for politiet i etterforskningen. Ingen sentrale talspersoner, ei heller politikere, kontakter redaksjonene for å tilkjennegi sin fortvilelse, sin forbannelse, sin opprørthet, og slik appellere til både folks hoder og hjerter. Det er knapt noen som helst lidenskap å spore for et individ. ”Lidenskapen” tyter imidlertid ut på autopilot og på et høyt aggresjonsnivå når en karikatur publiseres i tide eller utide.
For å si det slik: Hvor er de alle nå – Afshan Rafiq (som selv har fortalt om sin svært lange og harde kamp for å få gifte seg med den hun elsket, en rettighet Faiza ble nektet av sine egne), Aamir Sheikh (tvangsgiftet med kusine, ifølge han selv, før han mot familiens vilje giftet seg med Rafiq), Abid Raja (som brukte årevis på å unnslippe tvangsgifte med kusine i Pakistan, og få gifte seg med den han elsket her), Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry (som innvandret i 1982 gjennom giftermål med kusine her for så å skille seg), og så videre. Hvorfor går de ikke bredt ut i media nå på vegne av alle Faizaene der ute som ikke får gifte seg med sin ni år lange kjærlighet, en annen norskpakistaner?
Den manglende reaksjonen til de som har villet ligge i front for ”sine egne” er nedslående. Mentaliteten er så åpenbar, den er et gjennomgående mønster gjennom så lenge jeg kan huske innen dette feltet. Derfor er det heller ikke overraskende at så mange norskpakistanerne nå benytter nettet til å sladre om Faiza og tegne et (selvsagt seksualiserende) negativt bilde av henne. Og det i en situasjon der den unge kvinnen kan være tatt av dage. Altså et mulig tapt liv grunnet den verste udåden som kan begås. Et bedre eksempel på mangel på verdimessig integrering og fravær av folkelig fellesskap skal man måtte lete etter.
For å si det slik: Hvorfor hytter ikke de nevnte talspersonene nevene mot dem som sverter et menneske vi ikke vet om lever eller ei, og der fortvilt familie, kollegaer, kjæreste og venner sitter igjen med redselen for at Faiza er borte for godt?
Bildet er ikke hundre prosent svart hvitt. Det er det jo aldri, som vi vet. Derfor gir det et ørlite håp om muligheter for mentalitetsendring når en ung kvinne som kaller seg Naznin sier på deci.no , et chattested som særlig norskapkistanere benytter:
Jeg oppfordrer det norskpakistanske miljøet til å vise mer sympati og samhold. Hvem som helst kan bli mobbens neste offer. I fremtiden vil Faiza sin forsvinning bli brukt som eksempel på den gangen djevelen våknet i et minoritetssamfunn.
(…)
Hvem er rasisten nå?Det får meg til å tenke på Martine som ble drept i London. Hele det norske folk stod sammen og ville ha rettferdighet. Martine festet med mannen som drepte henne, men hun ble ikke stemplet eller fordømt av den grunn. Hennes menneskerett er ivaretatt fordi hun er norsk. Mange norskpakistanere ønsker ikke tydeligvis ikke at Faiza skal ha samme rett fordi hun er pakistaner. En facebookside ble opprettet for at folk skulle legge inn sympatiske ord og nytte tips. En pakistaner kom inn og utførte djevelens verk. Det ble skrevet negativt om Faiza på siden som hadde en positiv hensikt. Det var selvfølgelig en etnisk nordmann som opprettet siden. For han er Faiza like mye menneske som Martine.