Jens Tomas Anfindsen, HRS
Den 02. februar skrev Hannah Helseth en kommentarartikkel i
Klassekampens paradoks-spalte under tittelen ”Innvandring = voldtekt?”, der hun
kritiserte undertegnedes artikkel ”Den nye voldtektsepidemien”, som drøfter sammenhengen
mellom innvandring og voldtekt, basert på anmeldelsesstatistikk fra
Oslopolitiet. (Se også mer bakgrunnsstoff og tallmateriale her). Helseth vedgår
at ikke-vestlige menn er overrepresentert på voldtektsstatistikken, men tror
ikke at dette har noe med disse mennenes kultur- eller religionsbakgrunn å
gjøre.
I dag svarer HRS i Klassekampen (papirutgaven s. 14-15):
Innvandring og voldtekt
Sosiolog og Fett-redaktør Hannah Helseth skriver i en kommentarartikkel
av 02. februar om sammenhengen mellom innvandring og voldtekt. Hun kritiserer en
artikkel der jeg selv drøfter det samme emnet (”Den nye voldtektsepidemien”,
finnes på nett), og hun skriver at ”Premisset for diskusjonen er at voldtekt og
seksuelle overgrep først og fremst er noe ikke-vestlige innvandrere driver
med”.
Dette er selvsagt en karikatur. Utgangspunktet for min drøftning er to
rapporter fra Oslopolitiet som viser at ikke-vestlige innvandrere er helt
ekstremt overrepresentert på statistikken over gjerningsmenn som er anmeldt for
voldtekt i Oslo. I år 2000 var 65 % av alle anmeldte gjerningsmenn av
ikke-vestlig opprinnelse, og i år 2004 var dette tallet 50 %. I disse årene
utgjorde ikke-vestlige innvandrere henholdsvis 14,3 og 17,6 prosent av byens
befolkning. På landsbasis utgjør naturligvis norske menn den største gruppen av
overgripere, men anliggendet for min drøftelse var den påfallende overrepresentasjonen
av ikke-vestlige vi finner i en flerkulturell by som Oslo.
Ettersom enkelte ikke-vestlige innvandrergrupper faktisk er
underrepresentert eller helt fraværende på statistikken, er andre ytterligere
overrepresentert. Som eksempler: I 2004 utgjorde gruppen med afrikansk
landbakgrunn 3,7 % av Oslos befolkning, mens de gjorde regning for ca. 20 % av
byens anmeldte overgrep – en overrepresentasjon på godt over 400 %. Irakere,
som er den hardest belastede enkeltgruppen, utgjorde 0,9 % av byens befolkning,
men sto for 8 % av anmeldte overgrep – en overrepresentasjon på mer enn 700 %.
SVs kvinnepolitiske leder, Inga Marte Thorkildsen, var selv sjokkert
over disse tallene da de kom ut, men valgte å tro at ”store mørketall skjuler
trolig mange norske overgripere”. De gjør de sikkert, men de skjuler jo garantert
mange ikke-norske overgripere også. Vi vet ingenting om den relative
representasjonen av etniske grupper innenfor mørketallene. Derfor virker det
uansvarlig å ikke ta funnene i Oslopolitiets rapporter på alvor. Selv om de
ikke gir oss en perfekt beskrivelse av virkeligheten (kvinners
anmeldelsestilbøyelighet kan for eksempel tenkes å variere i forhold til ulike
grupper av overgripere), er det sannsynlig at tallene indikerer en tendens.
Tilsvarende statistikk fra våre naboland styrker denne sannsynligheten.
Så synes det altså nødvendig å diskutere og å undersøke nærmere hvorfor det,
tilsynelatende, er slik at ikke-vestlige menn i Oslo voldtar mer enn andre
menn. Helseth antyder i sin artikkel at arbeidsløshet, rusmisbruk og sosialt
utenforskap kan være årsaksfaktorer. Jeg er enig. Dessuten tror jeg, slik
sosialantropologen Inger-Lise Lien argumenterer for i min artikkel, at bestemte
kulturelle disposisjoner eller tidligere voldserfaringer kan være med å senke
terskelen for seksuell krenkelse av kvinner.
Dersom man
for eksempel er kulturelt oppdratt til å mene at ugifte jenter som ikke er
jomfruer er urene horer som ”ikke fortjener bedre”, kan dette tenkes å senke
terskelen for å utføre overgrep mot slike jenter. Og menn som har erfaring med
krigføring der voldtekt har vært brukt som strategi for å knekke fienden, vil
trolig også ha lavere terskel for å begå seksuelle overgrep. Dette er årsaksforklaringer
som kan raffineres og utdypes langt mer enn plassen tillater her, men jeg vil i
det minste ta til orde for at dette er perspektiver som fortjener mer
oppmerksomhet og forskningsinnsats.
Også
venstresidens jenter rammes av voldtekter, og også venstresidens jenter rammes
av frykt når bymiljøet forråes av seksualisert vold. Med mindre noen klarer å
komme opp med en integreringsmodell som lykkes i å eliminere de årsaker som
fører til at enkelte innvandrergrupper voldtar spesielt mye, er det erfaringsbasert
grunn til å tro at den seksuelle volden mot jenter i Norge vil øke ettersom
disse gruppenes representasjon i det norske samfunnet øker. Dermed blir det en
moralsk plikt å veie de etiske godene man skaper ved å hjelpe mennesker fra
disse gruppene til opphold i landet, opp mot de etiske ondene dette kan
forventes å påføre deres fremtidige voldsofre og alle andre som må leve i frykt
for deres vold. Dette gir opphav til et såkalt etisk dilemma. Et etisk dilemma som
jeg ikke opplever at den norske venstresiden tar på alvor.