Hege Storhaug, HRS
Det har slått meg fra første gangen (1992) jeg kom i kontakt med ofre for arrangerte ekteskap: den manglende respekten for et menneskes integritet, dertil oftest et ungt menneske som er ditt eget barn. Foreldre har voktet nitidig datterens ”ære/dyd” inntil hun gis bort gjennom en ekteskapskontrakt, enten til en slektning eller en fremmed. Jenta/den unge kvinnens møydom er solgt. Han har sine rettigheter. Om hun voldtas er ingen sak. Igjen; for han har sine rettigheter. Man skal være oppdratt i et empatiløst og egoistisk miljø/kultur basert på frykt for represalier for å kunne begå et slikt grovt overgrep mot sitt eget barn.
Barnebruden som var 13 år da hun skal ha blitt viet med hjelp av en skjult imam/person (bak en dør…) i en leilighet i Oslo i 2006, var så desperat etter å slippe unna seksuelle overgrep begått ”ektemannen” at hun skal ha forfalsket en legeattest der det fremkom at hun var plaget av underlivsblødninger. Hun ble ikke trodd, og under et opphold i Irak sommeren 2010, ble løgnen avslørt. Onkelen, som dessverre ikke sitter på tiltalebenken da han antakelig befinner seg i Irak, fremstår som den mest sentrale personen i den grove overgrepsaken. Det var da også han som banket opp jenta i Irak da løgnen om underlivsplager ble avdekket av en gynekolog der, fortalte jenta i går til retten. Det var også frykten for at denne onkelen kunne drepe henne som stoppet jenta fra å melde fra til norske myndigheter om ”ekteskapet” og overgrepene. Da jenta returnerte etter besøket i Irak i 2010, ble onkelen imidlertid værende igjen i Irak. Først da våget jenta å melde fra til myndighetene, og foreldrene, svigermor og fetteren ble varetektsfengslet umiddelbart.
(Det hadde for øvrig vært interessant å vite familiens oppholdsgrunnlag. De er kurdere fra Nord-Irak, og etter all sannsynlighet har de fått opphold gjennom asylinstituttet. Men som så mange andre kurdere med denne oppholdsstatusen, lever man åpenbart både mentalt og også fysisk i hjemtraktene.)
Jenta fortalte også i går at det var en kjent sak i familien at fetteren hadde et forhold til en annen kvinne. Hun oppmuntret han til å gifte seg med denne kvinnen, så hun selv kunne slippe unna han: ”Jeg håpet de skulle gifte seg, slik at han ville la meg være i fred.”
Jenta forsvarte moren. Moren ble fremstilt som undertrykt og psykisk syk. En kvinne uten fri vilje. Moren kunne derfor ikke hjelpe henne. Hun hadde ikke ansvar for at jenta ble giftet bort. Det er typisk at jenter/unge kvinner forsvarer mødrene sine i slike saker. Og, ja, det grunn til å tro på jentas fremstilling av moren som også et offer. Spørsmålet er hvor lenge vi eventuelt skal godta at denne importerte ukulturen ”unnskyldes”. Samtidig vitner jentas beskrivelse av moren om hvor uendelig viktig det er å få tak i mødrene integreringsmessig. Når en mor ikke makter å stå opp for sitt barns grunnleggende ve og vel – som mor antakelig elsker – sier dette det meste om hvilket nivå antakelig betydelige deler av miljø fra æreskulturer befinner seg på. Spørsmålet er dermed også om rettsstaten Norge skal gjøre som i Ghazala Khan-saken i Danmark, der alle involverte menn og kvinner ble dømt til harde straffer for æresdrapet – uansett hvilken rang de hadde i det brutale makthierarkiet. Eksempelvis tanten til Ghazala, som lokket Ghazala i fellen der den ventende broren henrettet henne med en pistol, fikk 14 års fengsel og utvisning fra Danmark etter soning. Tanten kan ha blitt presset og truet til å lokke Ghazala inn i døden, men tanten fulgte ordren. Hun var som moren til barnebruden i Oslo med på den organiserte kriminaliteten, ifølge påtalemaktens tiltalebeslutning.
Bare så det er sagt: jeg er selvsagt fullstendig klar over at mishandlede og undertrykte norske mødre også kan svikte sine barn – som i incest- og voldssaker. Bildet som har dannet seg i løpet av to tiår nå er likevel at slike norske mødre er unntak, mens sviket mot egne voldsutsatte barn synes å være regelen blant mødre med opphav i æreskulturen.
Norge hadde vært tjent med en bred debatt om makthierarkiet i æreskulturen og personlig ansvar.
Dagbladet: Fetteren sa han ville ha to koner