Rita Karlsen, HRS
HRS er den første til å innrømme at statistikk ikke alltid er like enkelt å kommunisere. Når en dertil setter ”prislapper” på det unevnelige – innvandrere – kunne en kanskje ikke forvente annet enn stillhet i det offentlige rom. Særlig på slutten av en valgkamp.
Det forunderlige er at prislapper settes på alt mulig annet uten at noe løfter et øyelokk. Dette kan være seg barn, skoleelever, syke mennesker, fattige mennesker, rike mennesker. Alt har sin ”prislapp” i styringsøyemed.
Slik er det ikke med innvandringen til Norge. Innvandrere, uansett gruppe, skal ikke vurderes i et økonomisk perspektiv. Innvandringen skal vi diskutere med en moralsk pekefinger i front som skal appellere til våre følelser.
La oss ta en liten erfaringserindring fra mediebildet siste uker: barnestemmer med gråt i halsen over eteren. I flere reportasjer i NRK radio har vi hørt ulike barn fortelle om hvor dramatisk de opplever det er å bli sendt ut av Norge. La meg stille det metodiske spørsmålet først; Når ble det legitimt å bruke barn på denne måten? Når kan vi eksempelvis forvente at media intervjuer barn med gråt i halsen fordi deres mor er blitt feilbehandlet på sykehuset? Deretter det mer politiske spørsmålet: Hvor legitimt er det at motstandere av dagens politikk på området får bruke case, og da i særdeleshet barn, for å fremme sin politikk?
I går kunne vi høre om en eritreisk 9-årig gutt og hans far som etter 14 måneder i Norge blir sendt tilbake til Italia. Sønn og far kom først til Italia, og har deretter klart å komme seg til Norge, nærmere bestemt Florø. Der har far fått norskopplæring og sønnen har gått på skole. Nå har UDI behandlet asylsøknaden deres og fulgt lovene de er underlagt, som sier at i henhold til Dublin-avtalen skal asylsøkere søke asyl i det første landet de kommer til. Det er et vedtak mange i Florø, samt fornyingsminister Heidi Røys-Grande (SV), er uenige i. De vil at de skal få bli i Norge. Men er det riktig at de samme, og i særdeleshet en statsråd, benytter skjebner for å endre politiske vedtak? Og hvordan skal man forholde seg til å blande seg inn i Italias indre anliggende, idet faren mener at Italia ikke følger regelverket for asylsøkere som de har forpliktet seg til gjennom avtalen? Altså; Norge skal bryte avtalen for å la dem bli, mens de ikke kan være i Italia fordi Italia bryter avtalen? Dette er følerijournalistikk – med den moralske pekefingeren som skal appellere til våre følelser.
Et betimelig spørsmål: Hvor mange i denne verden ville ikke kunne fått et bedre liv i Norge? Vi vet at tallet er høyt, svært høyt. Skal vi sende en invitasjon til alle disse, eller skal vi, som for eksempel er Redd Barnas standpunkt, i ”særdeleshet” ivareta de som allerede har klart å komme seg til Norge? Utfordringen er at hvis vi ikke behandler de som er kommet til Norge etter de regler og lover som er fastlagt på området, så er det synonymt med å sende en invitasjon. Budskapet blir omtrent slik: ”Kom deg inn i Norge, og sjansen for at du får bli er særdeles høy – uansett hva regelverket sier.”
Ja, Norge er et rikt land. Vi bør dele av våre ressurser, men vi må også ha en styring som gjør at vi kan fortsette å dele, og da må vi forvalte våre ressurser riktig. Den viktigste ressursen Norge har er arbeidskraft, ikke oljen som mange synes å tro. Oljen er en begrenset ressurs, i tillegg til at Norges utgifter ikke må overstige det som kan forvaltes. Ergo må vi ha en bærekraftig utvikling, også hva gjelder innvandring.
I rapporten ”Tell ikke meg” synliggjør vi hvorfor en innvandring på dagens nivå ikke er bærekraftig. Det burde få de fleste til å legge ned pekefingeren, holde følelsene i sjakk og løfte blikket. Nettopp det handler om humanitet, i dag, i morgen og for fremtiden.
Så selv om journalister mener dette er ”vanskelig stoff” så burde de ta med seg følgende spørsmål til alle våre ledende politikere som likevel frekventerer hver eneste medieredaksjon av en viss størrelse: Hva koster dagens innvandring og integrering Norge? Hvordan mener du at den er bærekraftig i dag og for fremtiden? Hvordan forvaltes pengene til innvandrings- og integreringssektoren?
Min spådom er følgende: Politikerne blir svar skyldig. Bytt derimot ut innvandring med eksempelvis helsesektoren, og de taletrengte politikerne vil straks innhente seg.
Er ikke dette ”en smule” ansvarsløst?
Les notatet: Tell ikke meg