Rita Karlsen, HRS
I det medietause notatet ”Tell ikke meg – innvandringens kostnader og velferdsstaten” (HRS N-2-2009) konkluderer vi med at videreføres dagens innvandringspolitikk bidrar det til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene, og vi går mot en amerikanisering av eksempelvis helsesektoren. I notatet gir vi indikasjoner på hva innvandringen til Norge koster, ikke minst knyttet til manglende arbeidsmarkedstilknytning og skjevfordeling i bruk av trygder og stønader. Utfordringen ligger nettopp i innvandrere som har store problemer med å komme i jobb, fordi de mangler nødvendige kvalifikasjoner. Når så Norge, som mange andre skandinaviske land, har en forholdsvis høy andel av innvandrere med lavere kvalifikasjoner enn befolkningen som helhet, er utfordringen et faktum – og det samme er kostnadene. Således er vårt hovedpoeng: Hvis ikke alle i dette landet i størst mulig grad er i arbeid – og betaler sin skatt – så kan vi vinke farvel til velferdsstaten. De stadig økte utgiftene i velferdsmodellen, en modell som er lagt opp slik at den finansieres via innbyggernes skatter, kan heller ikke forventes å bli dekket inn av oljefondet. Der et det rett og slett ikke penger nok, noe som ikke minst henger sammen med at vi står overfor en stor eldrebølge (jf. også at innvandrerbefolkningen per i dag er en relativt ung gruppe, men om noen tiår er også disse pensjonister).
Derfor har vi utfordret alle politiske partier til å ta et grep om denne problemstillingen – og fortelle velgerne hvordan de har tenkt å angripe den. Og ja, vi har skjønt at det er en vanskelig diskusjon å ta, ikke minst fordi at ”godhetsindustrien” (som ikke akkurat kjennetegnes ved økonomisk ansvarlighet) har forsøkt å gjøre det mer eller mindre inhumant ”å sette en prislapp på innvandrere” – dette altså til tross for at det gjøres på stort sett for alle andre sektorer, om vi så snakker om barn, elever, eldre eller syke. (Noe som også indikerer hvorfor vi har gitt notatet navnet ”Tell ikke meg”).
Men i dag tar altså partisekretær Raymond Johansen (Ap) sats i Politisk Kvarter (NRK P2). Han sier rett ut at noe av det viktigste for fremtiden å sikre velferdsstaten, da både i betydning av kvaliteten på velferdsmodellen og oppslutningen om den. Da må flest mulig i arbeid – og betale sin skatt, sier Johansen, før han henviser til at om lag 700 000 mennesker i Norge i arbeidsfør alder står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Dette må, ifølge Johansen, sikres ved at flere innvandrere kommer i jobb, vi må alle stå lengre i arbeid, og terskelen for å komme tilbake til arbeidslivet må bli lavere.
Ikke minst har det gått opp for Johansen at helsesektoren er en enorm utgiftspost, som dertil – ikke minst med eldrebølgen – er en enormt trengende sektor. Her er løsningen både tilskudd til trygd på lønn (noe HRS også forslår i notatet ”Tell ikke meg”), samt at flere må motiveres for å gå inn i omsorgsyrker, og helsevesenet i seg selv må tenke nytt. Sistnevnte handler blant annet om at sykdommer knyttet til psykiatri, fedme og diabetes II må fanges opp tidligere.
Johansen medgir uten blygsel at velferdsstaten er i trøbbel, og at vi må tenke minst 20 år fremover om vi skal ha mulighet til å berge, om ikke hele, så mest mulig av den. Ifølge Johansen nytter det da ikke å kutte skattene eller øke de private tilbudene i skole- og helsesektoren. Slike tiltak bare vil forringe kvaliteten på de offentlige velferdsgodene og slik sett minske oppslutningen om velferdsmodellen. Derfor er da også skattekutt en helt uinteressant vei å gå for Ap.
Men på spørsmål om det betyr økning av skattene, så unngår Johansen å svare konkret. Han påpeker heller at de offentlige tilbudene må være så gode at man ikke ønsker å bruke private løsninger, implisitt: ikke bare betaler man sin skatt, man betaler dem med glede fordi en opplever å få noe kvalitativt igjen for det. Det innebærer igjen at velferdsstaten må være god hele tiden. Vel, Johansen må lese ”Tell ikke meg” en gang til, for der bringer vi også opp en annen problemstilling: nemlig at det neppe vil bli mulig å øke skattene. Dette fordi blant annet redusert arbeidsmarkedstilknytning og økt (og skjevfordelt) forbruk av trygder og stønader, også kan medføre at befolkningens skatteevne går ned. Det kan med andre ikke være rom for skatteøkning.
Derimot er Johansen klinkende klar på at velferdsstaten Norge har behov for økte inntekter: Definitivt, sier han, hvorpå han legger til: som ikke lar seg dekke inn av oljeinntektene. (Da har han vel i realiteten svart ja på økte skatter, nettopp fordi velferdsmodellen finansieres gjennom skatteinntekter, eller har den rødgrønne regjeringen ”et smart kort i ermet”?)
På dette punktet i programmet tar programlederen veien over fra velferdsstaten til innvandring og integrering, og her møter vi en klarere Raymond Johansen enn noen gang. Innledningsvis påpeker han det faktum at dette er felt som ofte sauses sammen, og som gjerne ender med ”omskjæring og kriminalitet”. Jeg tar det for gitt at han bare glemte å nevne asylsøkere. Men programlederen påpeker utfordringen knyttet til familiegjenforening, og dette har Johansen tydeligvis gått noen runder med seg selv på:
Johansen påpeker at han har tenkt mye på dette, og at han rett og slett finner det ”naturstridig” at innvandrere i så liten grad finner ektefelle i Norge. Han mener at praksisen med å hente ektefelle i utlandet, typisk foreldrenes opprinnelsesland, er et tegn på dårlig integrering. På samme måte mener han at flere blandingsekteskap er et tegn på god integrering. Johansen er videre enig i at henteekteskap er reproduksjon av førstegenerasjonsinnvandrere, ikke minst fordi mange henter lavt kvalifiserte ektefeller på landsbygda.
Men når problemdefineringsfasen beveger seg over til tiltaksfasen, blir den samme Johansen spakere. Programlederen vil gjerne vite om man må gå mer drastisk til verks, og viser til Danmark. Johansen nøyer seg med å si at dette må diskuteres mer, men han påpeker at det ”ikke kan fortsette”. Han vil heller ikke tilkjennegi om han støtter Danmarks tilknytningskrav, som også ”må diskuteres mer”.
Også når det gjelder et eget integreringsdepartement, virker Johansen usikker. Han påpeker at integrering er ett av våre viktigste spørsmål, men at det også gjelder integrering på arbeidsmarkedet. Han frykter således at et integreringsdepartement kan bli ”et anneks” på siden, og tror ikke det er det beste.
Tanken om et integrerings- og innvandringsdepartement som et ”anneks”, må den rødgrønne regjeringen legge død med en gang. Det viktige er at innvandring og integrering er ett av de mest sektorovergripende utfordringer vi har, og i dag består det av alt for mange kokker, ditto like mye søl, og det verste: ansvarsfraskrivelse. HRS har erfart i problematikk etter problematikk, om det så gjelder tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, utsendelse av barn fra Norge, problemer med skilsmisse, bruk av sharia i norsk rett, vold mot barn, ja de fleste tema, at man raskt ender opp i en ”peke-lek”. Alle, om det så er departementet, direktorater eller ombud, peker på hverandre. Ansvaret oppleves sjelden å sitte hos en selv. Akkurat det burde være en sentral grunn til å etablere et eget departement på innvandring og integrering. Noen må ta det overordnede ansvaret.