Rita Karlsen, HRS
Da HRS i 2009 publiserte notatet ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten” ble vi ikke overrasket over tausheten notatet ble møtt med. Tvert om. Men vi var, og er, fornøyd med at vi la disse tallene på bordet. Ikke minst fordi vi er sikre på at en eller annen dag, etter all sannsynlighet i nær fremtid, vil Stortinget kreve at disse tallene synliggjøres. Virkeligheten vil også innhente våre makthavere.
I overnevnte notat gjorde vi det til et poeng at det er gjort inhumant å ”regne på innvandrere”. I seg selv er dette så kontraproduktivt at man knapt kan forstå at strategien har overlevd så lenge. Innledningsvis skrev vi:
Som både politikere, media og forskere stadig kommenterer, er innvandrere i Norge en lite homogen gruppe. Slik sett er det innlysende at innvandreres inntekter og kostnader vil ha store variasjoner. Men når vi snakker om innvandring er det altså blitt ”inhumant” å måle Norges befolkning etter en økonomisk standard. Det til tross for at det gjøres i alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet.
Begrunnelsen for å beregne kostnader/inntekter er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy. Flagger et politisk parti at de ønsker å bruke eksempelvis 1 milliard mer på skole, er det første spørsmålet som stilles: Til hva? Sier de at de vil bruke 1 milliard mindre på skole, avkreves de å klargjøre hva som skal kuttes. Det er borgerens soleklare rett å vite. Vi lever i et flertallsdemokrati som er tuftet på vår rett til medbestemmelse.
Når det derimot kommer til innvandring stiller saken seg tydeligvis annerledes. Det skal ikke foretas noe regnestykke over hva ulik innvandring til Norge gir av inntekter eller kostnader. Ingen vet hvor det skal plusses på eller kuttes. Vi vet ikke hva det ene eller andre koster, eller hva som er eventuell inntjening. Vi mangler styringsverktøy. Derfor er da også store deler av innvandrings- og integreringsdebatten en røre av et føleribudskap og føleriargumentasjon.
Vi vil presisere følgende: Alt kan ikke måles i kroner og ører. Et menneske har en unik egenverdi i seg selv. Norge skal etter vårt synspunkt ta imot flyktninger som ikke kan bidra økonomisk fordi deres helsemessige tilstand gjør det umulig. Vi har med andre ord humanitet i front – en humanitet vi mener bør videreføres til de kommende generasjoner, da med utgangspunkt i både å ta vare på forfulgte personer med genuint beskyttelsesbehov og hva som er en økonomisk bærekraftig innvandrings- og flyktningpolitikk til det gode for Norges befolknings fremtid. Poenget vårt med dette notatet er at det politisk regnes på alle tema kontinuerlig, men ikke på innvandringens lønnsomhet eller kostnader, hvilket vi mener ikke tjener landets beste – og heller ikke borgerne i dette landet, om de kan kategoriseres som innvandrer eller ikke.
HRS regner med at vi må tåle kritikk for at vi har valgt å utarbeide et regnskap som synliggjør deler av inntekter og kostnader knyttet til innvandringen til Norge, og for den metodiske innfallsvinkelen. Vi er derimot av den formening at Norges befolkning ikke skal la seg forlede av velmenende eller taktiske politikere, forskere eller journalister. Innvandring og integrering er et av Norges mest politisk betente tema, og krever i det minste oppriktighet fra aktører som uttaler seg.
Jeg har spurt mange ganger, men spør igjen: Hvor legitimt er det at motstandere av dagens politikk på området bruker case, og da i særdeleshet barn, for å fremme sin politikk? Siden har vi derimot fått en ren oppvisning i hvordan politikere, forskere og journalister i flokk forleder offentligheten for å endre politikken ”i en mer human retning”. Jeg tenker da selvsagt på den såkalte ”Maria Amelie”-saken. De, som jeg definerer som ”godhetsindustrien”, ønsket gjennom en enkeltskjebne å bevise hvor kynisk, kaldt og urettferdig den norske asylpolitikken fungerer. Den hemningsløse strategien satte i utgangspunktet flere politikere ut. Å forsvare politikken, vedtatt av et stort sett samlet Storting, ble gjennom Amelie-brillene nettopp betraktet som kynisk, kald og urettferdig: Hun, til tross for å være ulovlig innvandrer, kom jo som barn, og er jo så ung, pen og dertil utdannet – en kommende bidragsyter, hvis ”bare Norge lar henne få lov”. I dette teateret, slik saken utspilte seg, er det kun én som har æren i behold, og det er statssekretær Pål K. Lønseth. Han forsvarte utvisningsvedtaket fra dag én, med saklig argumentasjon. Siden kom også statsministeren på banen, og for første gang på lang tid fremførte Stoltenberg sitt budskap med rak rygg. Ja, det kan være upopulært å påpeke fakta. Men på sikt tjener de som holder seg til fakta.
Strategien i ”Amelie-saken” er ikke ulik den som benyttes for å unngå at et slags innvandrerregnskap legges på bordet. Men den tiden kan være forbi. Flere og flere innser at Norge, i et slags integreringsperspektiv, ikke kan overse det viktigste styringsverktøyet som eksisterer: økonomi. Som statsminister Stoltenberg sa på NHO’s årskonferanse for 2011: – Ingenting er så kjedelig som budsjett, og ingenting så viktig.
I 2009 kom HRS frem til at dagens innvandring koster det norske samfunnet et sted mellom 16 og 25 milliarder kroner årlig. I tillegg fant vi at det betyr en reduksjon i BNP (da kun for fastlandsøkonomien) på i underkant av 23 milliarder, som dertil kan øke betydelig i fremtiden. Selvsagt har dette stor betydning for Norge som velferdsstat. En lavere verdiskapning vil på sikt påvirke statens skattegrunnlag, samt at høyt – og skjevfordelt trygdeforbruk tapper nasjonen for økonomiske ressurser. I tillegg vil fremtidige krevende investeringer, ikke minst relatert til den såkalte eldrebølgen og høy innvandring (for eksempel skole- og barnehageplasser og ulike integreringstiltak) tilsi at at Norge får vesentlig høyere utgifter – og samtidig lavere inntekt.
Situasjonen er den samme i Danmark. DREAMs beregninger for Cepos viser at innvandringen i Danmark koster den danske stat 15,7 milliarder årlig – og det er lite som tyder på at denne kostnaden vil reduseres betydelige i fremtiden. I 2020 antas det at kostnaden vil ligge på rundt 14 milliarder.
Regjeringen vet at noe må gjøres, og man er villig til både å vurdere såkalt ”innslusingslønn” (bruke lavere lønn som en inngangsbillett til arbeidsmarkedet) og en ”revurdering” av førtidspensjoner, som ikke kan bety så mye annet enn innstramning – da også ved ”inndragning” av allerede bevilget førtidspensjon.
Det er også verdt å merke seg at disse enorme kostnadene fremkommer i et land som har en langt mer restriktiv innvandringspolitikk enn Norge. Danmark har siden 2002 iverksatt en rekke tiltak for å endre innvandringsstrømmen, det vil si fra forbruker til bidragsyter. Likevel ligger kostnadene i en størrelsesorden som er uakseptabel for samfunnet.
Professor i økonomi, Jan Rose Skaksen, fra Copenhagen Business School sier til Berlingske:
– Dimensionsmæssigt er tallene på størrelse med en efterløn, og konkret kan de bruges som dokumentation for, at der er et kæmpe-potentiale for at øge integrationen på arbejdsmarkedet.
For at få flere indvandrere ud på arbejdsmarkedet, åbner finansminister Claus Hjort Frederiksen (V) derfor for en gennemgang af allerede tildelte førtidspensioner, som loven levner mulighed for.
– Hvis det viser sig, at man har en evne, så er det ingen gyldig grund, at man har fået tildelt førtidspension. Der skal være en konsekvens,« siger Claus Hjort Frederiksen, som samtidig foreslår en periode med lavere løn for indvandrere – den såkaldte indslusningsløn, som integrationsminister Birthe Rønn Hornbech (V) for blot et halvt år siden kaldte »ikke sympatisk«.
– Vi er nødt til at være mere fordomsfri og forsøge alle muligheder,« siger finansministeren.
Det danske samfunds nettoindtægt for indvandrere og efterkommere fra mere udviklede lande var sidste år på 2,2 milliarder kroner. Flere ministerier arbejder i øjeblikket på den udredning af de økonomiske konsekvenser af indvandringen, som VK-regeringen og Dansk Folkeparti blev enige om i dette års finanslov.
Spørsmålet er således om innvandringen fra ikke-vestlige land noen gang kommer til å bli en gevinst for økonomien? Ekspertvurderingene må kunne kalles for nedslående: de spenner fra 30-40 år til aldri.
Professor Skaksen, som for tiden arbeider på et større forskningsprosjekt om innvandringen til Danmark, kaller det »urealistisk« å vende underskuddet til overskudd.
– Det har jeg ikke fantasi til at forestille mig. Så vil det i hvert fald tage utrolig lang tid. Man har i forvejen gjort meget for at gøre de ikke-vestlige indvandrere arbejdsmarkedsparate, og der er meget få håndtag tilbage at skrue på, siger han og peger på, at både Nyrup-regeringen og den nuværende regering har brugt både pisk og gulerod ved tildelingen af offentlige ydelser for at få indvandrere i arbejde og dermed bidrage til velfærden.
– Det har hjulpet, men det bliver svært at høste en decideret gevinst i forhold til de offenlige kasser, understreger han.
Forskningssjef og professor Torben Tranæs fra Rockwool Fondens Forskningsenhed, som tidligere har analysert effektene av innvandring, vil ikke avvise at det kan la seg gjøre at innvandrere bidrar på noenlunde samme nivå til statskassen som danskene, men da må man holde flyktningene ute av regnestykket.
– Trenden er, at beskæftigelsen har været stigende blandt indvandrere, men der er ingen, der ved, om det fortsætter, siger Tranæs og peger på, at såkaldt perfekt integration kræver, at hele gruppen, som bor i Danmark, skal være kommet efter det nye indvandringsmønster, hvor flere kommer hertil for at arbejde og dermed også betaler skat.
– Og det kan godt tage 30-40 år, før man kan se resultaterne heraf, siger han.