Jens Tomas Anfindsen, HRS
TILLIT ER SAMFUNNETS viktigste bindemiddel, den egentlige
grunnkapitalen. Det er tillit som gjør at vi aksepterer statens institusjoner
og maktmidler, f.eks. politiet og domstolene. Det er tillit som gjør at vi kan
leve sammen med andre grupper uten at det oppstår dype motsetninger og
konflikter. Vi har denne tilliten fordi vi fra historien og egen erfaring vet
at ulike interesser over tid balanseres på en noenlunde rettferdig måte. At det
kan ta tid, men at alle før eller siden blir invitert inn i fellesskapet og får
dele godene som er der.
DETTE ER IKKE lenger en selvfølge. Det norske samfunnet sprekker opp på langs
og på tvers. Det er flere grunner til det, men i økende grad ser vi at det
handler om dype kulturkonflikter.
Dette er
tunge og viktige erkjennelser, og det kan være klokt å sette disse i sammenheng med forskningen til politologen
og Harvard-professoren Robert
Putnam. En grunntese i Putnams nyere forskningsarbeid,
basert på omfattende empiriske studier, er at når det etniske mangfold i et
samfunn øker, så svekkes det sosiale fellesskapet i sivilsamfunnet; og at når
fellesskapetet i sivilsamfunnet svekkes, så reduseres også samfunnets evne til
å håndtere etnisk ulikhet. Resultatet av hele denne dynamikken, ifølge Putnam,
er at en økning av samfunnets etniske mangfold korrelerer med en oppløsning av
samfunnets sosiale kapital, tilliten.
Putnams
studier viser at immigrasjon og etnisk mangfold ikke bare svekker den sosiale
kapital (tilliten) etniske grupper imellom, men også innad i gruppene selv; altruisme og
sosialt frivillighetsarbeid forvitrer, vennskapene blir færre, mistilliten
større, og folk blir mindre lykkelige. Putnams funn peker hovedsakelig ikke mot
etniske opptøyer og rasekrig, men mot tilbaketrekning og isolasjon. Folk som
lever i samfunn med høy grad av etnisk mangfold, tenderer til å trekke seg inn
i privatsfæren, som en skilpadde, skriver Putnam.
Når det
gjelder årsakene til utviklingen i Norge, analyserer Egeland denne hovedsakelig
som et misforhold i maktbalansen mellom ”folk og elite”.
Tendensen forsterkes av at det de siste tiåra har foregått en kulturell
maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane
middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper
og som skaper motstand. [ … ]… samfunnstoppene – med ledende radikale og intellektuelle i spissen –
har forlatt brede samfunnslag til fordel for en forestilling om modernitet som
store grupper stiller seg fremmed overfor. [ … ] Det dreier seg om en elitisme
med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som
reaksjonær populisme.
Jo da,
denne analysen har nok mye for seg, men har ikke nettopp Dagbladet vært en av
Norges mest høylydte talerør for den kulturradikale elitismen som i flere
årtier har mobbet, hundset og brunbeiset den norske folkekulturen?Tygg litt på det spørsmålet mens du leser videre i det følgende avsnittetet, som vel må målbære artikkelens mest
kontroversielle (om enn åpenbare) erkjennelse:
I ET HELT ANNET hjørne av samfunnet er enkelte grupper av
innvandrere og deres etterkommere i ferd med å utvikle sine egne fellesskap med
verdier og sosiale eller religiøse normer som avviker fra hovedstrømmen og
norsk tradisjon. Det fellesskap som utvikles mellom barn med ulik etnisk
bakgrunn i grunnskolen, slår ofte sprekker når barna blir ungdommer og velger
ulik livsstil. Her ligger kimen til organisering av subkulturer med svak
tilknytning til samfunnet rundt.
Også her
ser det ut til at Egeland treffer spikeren på hodet. Men nok en gang må vi
spørre, har ikke nettopp Dagbladet vært en av Norges mest høylydte talerør for
en endimensjonal rosemaling av det multikulturelle prosjektet og for en kulturradikal
elitisme som gjennom flere årtier har mobbet, hundset og brunbeiset enhver som
har våget å sette spørsmålstegn ved multikulturalismens langsiktige bærekraft? Det
er ikke mer enn bare noen uker siden at Egeland selv, i en indignert artikkel
med tittelen Farvel til Danmark, knyttet den danske, innvandringsrestriktive politikken opp mot såkalte ”mørkere drag hos
broderfolket”.
Egeland fortjener honnør for dagens artikkel uansett hva han selv eller hans arbeidsgiver måtte ha sagt eller ment om samme tema tidligere, men det må være lov å spørre seg hva som kan ha skjedd siden sist. Kan vi våge å håpe at Egeland og Dagbladet har beveget seg inn i en
erkjennelsesprosess?