Rita Karlsen, HRS
Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) sitt innlegg i dagens Dagbladet.no er noe av det mest selvforherligende jeg har lest på lenge. Jeg betrakter innlegget som en jobbsøknad til FN – med en aldri så liten innbakt trussel: ”Får ikke jeg jobben, får ikke dere mer penger. Æda, bæda”. Og da snakker vi både om statsministerjobben og eventuell jobb i toppen i FN-systemet.
Etter de nødvendige innledende frasene om motsetninger, fattigdom og kriger, alle ulike typer kriser som klimaendringene, energikrisen, matvarekrisen og finanskrisen, får vi vite at svaret langt på vei er FN. Og når vi ”vet” det, får vi beskjed om at Norge er en av FNs fremste støttespillere, og at FNs engasjement er ”solid og troverdig”. (Ja, jeg undrer: Hvem har skrevet dette tøvet for statsministeren?):
Norge er en av verdensorganisasjonens fremste støttespillere, vår støtte går i bredden av FNs engasjement, den er solid og troverdig. Norge har alltid hatt interesser i en godt organisert verden. Vi kan ikke leve med den sterkestes rett. Vi står trygt bak prinsippene om rettsorden, nasjonalstatens integritet, at rett må gå foran makt, om viktigheten av samarbeid og fredelig løsning av konflikter. Og vi står bak viktigheten av en global etikk, og solidaritet som sikter mot sosial og økonomisk inkluderende globalisering.
Oh dear. Etter å ha fått pusten tilbake lurer jeg på hvilket land jeg lever i? I forhold til HRS’ daglige kamp med å få den norske Regjeringen og andre ansvarlige til å ta på alvor alle borgerne i dette landet, uavhengig av opprinnelse og kulturell eller religiøs ballast, så begynner jeg å ane konturene av hvorfor så lite skjer: De øverst på toppene har nesen vendt utover, ut av landet, mot nye høyder. For det heter videre:
Behovet for internasjonale kjøreregler og global styring er viktigere enn noensinne. Norge er, på grunn av sin økonomiske og ressursmessige situasjon, samfunnsmessig, økonomisk og sikkerhetsmessig avhengig av robuste internasjonale regelverk og gode globale styringsmekanismer.Det finnes ikke alternativer til FN som global garantist med nødvendig legitimitet for at alle land møtes, drøfter og forhandler fram felles løsninger på felles utfordringer. Vi tror på FN som koordinator og organisator av innsatsen for en bedre verden.Norge er FNs 6. største økonomiske bidragsyter, viktigere enn mange som ellers anser seg som stormakter.Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer ville få store problemer om en ny norsk regjering etter valget neste år skulle finne på å avvikle støtten. FNs utviklingsprogram, UNICEF, høykommissæren for menneskerettigheter, kvinnefondet, nødhjelpsfondet (CERF) og mye, mye annet ville måtte redusere ambisjonene betraktelig uten den norske støtten.
Der slapp han katta ut av sekken! For hvis en ”ny norsk regjering etter valget skulle finne på å avvikle støtten”, så vil ikke Stoltenberg ha makt (nok) bak sin jobbsøknad? Kjære, la meg ta feil, så råttent kan det ikke ha blitt! Men jeg er svært forundret over det glansbildet Stoltenberg legger frem hva gjelder FN og deres bøttevis av undergrupper, kommissærer og hva nå alt er.
La meg derfor utfordre statsministeren med følgende spørsmål: Hvordan stiller du deg til den pågående debatten om boikott av FNs menneskerettighetsråd sin såkalte Durban II-konferanse?
I Norge hører vi ikke et ord om dramaet som utspiller seg i FNs menneskerettighetsråd, der den muslimske verden legger opp til et frontalangrep på ytringsfriheten. Konferansens målsetting er ikke bare å kneble religionskritikk, det jobbes for at religionskritikk skal defineres som brudd på menneskerettigheter.
Bakgrunnen for dramaet er for øvrig like dramatisk:
Durban II-konferansen i april neste år skal følge opp den skandaleomsuste ”Verdenskonferanse mot rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og relatert intoleranse” som i 2001 ble arrangert av FNs menneskerettighetsråd (UNHRC), i den sydafrikanske havnebyen Durban. Skandalene sto i kø på konferansen, der USA og Israel forlot i protest. Da hadde Israel blitt stemplet som en apartheidstat, sionisme var likestilt med rasisme, og det nazistiske folkemordet på jødene under 2.verdenskrig var tonet betraktelig ned. Konferansen betegnes som en skamplett på FNs allerede ramponerte renommé, som det enda ikke har lyktes å viske bort. Bedre ble det selvsagt ikke av det som skjedde to dager etter at konferansen ble avsluttet – den 11. september 2001. Det er heller ingen hemmelighet at det var representantene fra The Organization of the Islamic Conference (OIC) som sto for skandalene.
Konflikten tufter altså på det unevnelig: islam. I kjølvannet av karikaturkrisen av Muhammed og andre ytringer som etter sigende har støtet ”muslimske følelser”, oppsto debatten i FNs menneskerettighetsråd om ytringsfrihetens grenser. Som svar på denne konflikten vil OIC utforme resolusjoner som vil gjøre det til et menneskerettighetsbrudd å krenke profeter eller religioner.
Det er heller ikke første gangen. OIC-landene, alliert med en del muslimske land, og mot stemmene til Europa, USA, Canada, Australia og New-Zeeland, klarte i mars 2005 å få vedtatt en resolusjon i den daværende menneskerettighetskommisjonen (forløperen til dagens menneskerettighetsråd, som for øvrig ble lagt ned på grunn av konflikter, strid og rot) som fordømmer krenkelse av religioner: ”Combating defamation of religions, Human Rights Resolution 2005/3”. Denne resolusjonen er rådgivende, det vil si at den ikke er juridisk bindene for FNs medlemsland, men den varsler en urovekkende trend, og sender et signal om at det er fullt mulig å kuppe menneskerettighetsrådet til å vedta resolusjoner som er stikk i strid med rettighetene som er nedfelt i FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948.
Dette henger igjen sammen med at OIC-landene i 1990 vedtok den såkalte Kairo-erklæringen. Erklæringen hevdes å være et (muslimsk) alternativ til FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948. Mange hevder derimot at den er i regelrett strid med menneskerettighetsdeklarasjonen.
Alle OIC-landene er forpliktet av FNs menneskerettighetsdeklarasjon, men når Kairo-erklæringen motsier FN-erklæringen på flere sentrale punkter, blant annet hva angår religionsfrihet og kvinner og menns samme rettigheter og verdi, sier det seg selv at det vil oppstå en dragkamp om deklarasjonens innhold.
Nå frykter flere at Durban II-konferansen vil bli benyttet av et flertall av landene i FN, anført av OIC, til å rive sjela ut av menneskerettighetsdeklarasjonen. Lykkes de, vil deklarasjonens innhold endres så radikalt at den ikke lenger kan oppfylle den misjon den i utgangspunktet er tuftet på.
Dette setter Stoltenbergs neste uttalelse i et interessant lys:
Vi bruker og skal bruke våre ressurser strategisk på områder som vi blinker ut som de viktigste ut fra norske interesser og verdier. Vi stiller krav.
Mitt neste spørsmål til statsministeren: Hvilke krav vil bli stilt på Durban II-konferansen?
Det kan jo være at de norske delegatene vil tørre å stille krav om at de muslimske medlemslandene kan dra dit pepper’n gror og enda lengre med sitt forbud mot religionskritikk, og øyeblikkelig starte med å løfte kvinnene opp og frem, fjerne dødsstraff for frafall fra islam, og alt annet som er i strid med FNs universelle menneskerettighetserklæring (som for øvrig fyller 60 år den 10. desember), men jeg har mine tvil. Store tvil. Sist jeg hørte noe fra Regjeringen på dette punktet, så handlet det om at vi ikke har ytringsplikt. Det gjelder kanskje også på Durban II?
Statsministeren insisterer altså på at FN er løsningen. Da er det vel så interessant å merke seg hvordan statsministeren fremhever pengene, pengebruken og egen rolle:
I fjor lanserte jeg en global kampanje for å rette verdens oppmerksomhet mot denne tragedien (mødre og barn som dør, min anm.). Denne blir nå fulgt opp av en egen gruppe, ledet av statsminister Brown og president Zoellick i Verdensbanken, hvor jeg også er med. Vårt mål er økte bevilgninger nasjonalt og internasjonalt, bedre koordinering av innsatsen og effektiv bruk av pengene.
( … )FN kritiseres ofte for ikke å være effektive nok. Denne kritikken må vi alle ta på alvor. For den norske regjeringen har det vært svært viktig å engasjere seg i arbeidet for et mer effektivt FN. I en institusjon på FNs størrelse og med FNs rolle og ambisjoner, må reformprosessen være permanent.Vi engasjerer oss fordi vi trenger et FN som kan bidra til å forebygge og løse konflikter; bygge freden; bekjempe fattigdom og sikre en bærekraftig utvikling; øke respekten for universelt vedtatte menneskerettigheter, normer og regler; og være et forum for diskusjon og løsning av felles utfordringer. Vi trenger et FN som har troverdighet og selv etterlever de høye standarder som organisasjonen forvalter.Vi ønsker mer av FN. Vi vil at organisasjonen skal bruke mindre ressurser på internt byråkrati slik at mer kommer de fattige, nødstilte og konfliktrammede til gode, og slik at effekten av FNs samlede innsats blir større enn den er med dagens fragmenterte innsats. Derfor engasjerer Norge seg i å utarbeide konkrete, gjennomførbare og effektive tiltak for et bedre FN. Denne uka legger vi fram en rapport om hvordan FNs integrerte og flerdimensjonale fredsoperasjoner kan bli mer effektive og gi større mulighet for varig fred.De siste åras framgang i FNs reformarbeid gir håp om et sterkt og vitalt FN. Dette vil Norge fortsette å bidra til. Bare slik vil en del av svaret alltid være FN.
Her har jeg bare en kommentar: Dette kan bli dyrt. Svindyrt. Noe som setter Stoltenbergs ”svindyre” regjering i et nytt lys. I Aftenposten.no i begynnelsen av oktober (under tittelen ”Svindyr regjering”) ble det satt søkelys på Norges byråkratiregning for 2009. Prislapp: 6.2 milliarder kroner. ”Dette til tross for at de rødgrønne har hatt som en klar målsetning å gjøre forvaltningen mer effektiv,” som journalisten påpeker. Tidligere finansminister Per Kristian Foss (H) hadde følgende bemerkning:
– Forslaget om å bygge ut regjeringskvartalet for 800 millioner kroner la vi i skuffen, men det kom raskt frem igjen da de rødgrønne inntok regjeringskontorene. – Det er et dårlig signal å bruke så mye på seg selv, når det fortsatt er så mange samfunnsoppgaver som står uløst.
Men, hva gjør vel det – når FN er svaret.