Rita Karlsen, HRS
Eleanor Roosevelt, daværende førstedame i USA og leder av Menneskerettighetskommisjonen, var etter all sannsynlighet ikke lite stolt da hun i 1948 introduserte Verdenserklæringen for menneskerettighetene, en erklæring hun selv hadde hatt stor innflytelse på. Den gang skal hun ha uttalt noe slikt som at ”menneskerettighetenes skjebne ligger nå i hendene på alle borgere i alle samfunn”. Roosevelt hadde nærmest en hellig tro på at en verdenserklæring var nødvendig hvis alle mennesker i all fremtid kunne ”fødes frie og like i verdighet og rettigheter”.
Man kan bare tenke seg hennes lykkefølelse da Verdenserklæringens 30 artikler ble en realitet ved en historisk avstemning den 10. desember 1948 i Palais de Chaillot i Paris. FN hadde den gang 56 medlemmer, 48 stemte for erklæringen, ingen stemte mot, men åtte unnlot å stemme, herunder Sovjetunionen, Saudi-Arabia og Syd-Afrika.
60 år etter har FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter rotet seg inn i et forsiktig kaos, som kanskje utenriksminister Jonas Gahr Støre ville uttrykt det, om han hadde tatt det opp i sin bredde og dybde. Men det gjør ikke Støre. Han farer over ”utfordringen” med en harelabb, etter noen språklige gymnastiske øvelser:
Maktforskyvninger i verden gjør at grunnleggende prinsipper for menneskerettigheter som vi trodde lå fast, nå blir tatt opp til debatt. Rettighetene krenkes i mange land. Vi må stå opp for prinsippene og arbeide klokt for å vinne gjennomslag. Vi må forstå omgivelsene som la grunnlaget for Verdenserklæringen. Den ble til som resultat av det unike politiske klima etter annen verdenskrig, for å hindre at overgrep i en slik skala skulle skje igjen. Det var et historisk fremskritt. Likevel har vi sett at det nettopp skjer igjen: Srebrenica, Rwanda og nå Kongo. Er det da grunn til å feire Verdenserklæringen, og hvilken relevans har den for norsk utenrikspolitikk i dag? Norges rolleErklæringen bør feires. Den er fortsatt radikal og modig 60 år etter. Erklæringen definerer rettigheter som spenner fra forbud mot tortur til retten til mat. Land fra alle kontinenter, religioner og kulturer klarte å samle seg om en universell erklæring for menneskerettigheter i 1948. Det er ikke gitt at vi hadde klart det samme i dag. Ikke alle stater har sluttet seg til menneskerettighetstraktatene. Men alle har sluttet seg til Verdenserklæringen. Et nettverk av regler og institusjoner har sprunget ut av Verdenserklæringen. Norsk handlingsromVi legger stor vekt på arbeidet for menneskerettighetene: Som utenriksminister ser jeg at Norge har et handlingsrom som vi har ansvar for å benytte. For det første har vi selv forpliktet oss til å respektere menneskerettighetene gjennom traktater. For det andre er menneskerettighetene et sentralt verdigrunnlag for hele det politiske Norge. For det tredje er en stabil internasjonal rettsorden av stor viktighet for Norge. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter er en hjørnestein i forsvaret for norske interesser. FNs MenneskerettighetsrådEt av de viktigste fora for menneskerettigheter er FNs Menneskerettighetsråd. Norge har lansert sitt kandidatur til rådet for perioden 2009 til 2012. Rådet ble opprettet for to år siden, og avløste FNs Menneskerettighetskommisjon. Rådet representerer flere forbedringer i forhold til sin forgjenger, men møter også klare utfordringer. Rådets sammensetning speiler verden av i dag, med afrikanske og asiatiske land i flertall. Dette har bidratt til en omkamp om prinsippene i Verdenserklæringen, prinsipper vi trodde lå fast. Da må vi spørre: Er det bedre å holde seg utenfor dette selskapet fordi vi ikke automatisk er i flertall? Noen land har valgt nettopp dette. Jeg er skeptisk til en slik strategi.
Første og siste avsnitt i utdraget over binder det hele sammen. I første avsnitt sier Støre at vi må ”arbeide klokt for å vinne gjennomslag”, mens det i siste avsnitt stilles spørsmål ved om det er ”bedre å holde seg utenfor dette selskapet fordi vi ikke automaltisk er i flertall”. Ifølge Støre er altså det ikke særlig klokt.
Nei, det kan være at det ikke er klokt å utebli fra festen, men det kan være vel så klokt å ikke la vertskapet for FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter, FNs Menneskerettighetsråd, ødelegge jubilanten. At vi ikke ”automatisk er i flertall” henspeiler seg på at flertallet av FNs Menneskerettighetsråd ikke er enige i de grunnleggende prinsippene i menneskerettighetserklæringen. De bruker sin flertallsmakt, ispedd det som jeg vil kalle korrupsjon, til å ta livet av menneskerettighetserklæringen slik Roosevelt stolt pekte på skulle sikre menneskers frihet, likeverdighet og rettigheter.
Bakgrunnen for at vi ikke ”automatisk er i flertall” for å sikre menneskerettighetsklæringen – som Støre dertil betegner som ”radikal og modig” – er å finne i det såkalte The Organization of the Islamic Conference (OIC), en samling av muslimske land også representert i FNs Menneskerettighetsråd, som sammen med sine medløpere, blant annet Saudi-Arabia, Cuba og Kina, sikrer flertallet. Sistnevnte støtter OIC, som til gjengjeld ikke kritiserer de nevnte land for menneskerettighetsbrudd. Med et slikt ”flertall” jobbes det for å få anerkjennelse for den såkalte Kairo-erklæringen. Denne erklæringen mener OIC er et (muslimsk) alternativ til FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter, mens andre mener den er i regelrett strid med menneskerettighetsdeklarasjonen. Men ”flertallet” vil ikke bare gi anerkjennelse til Kairo-erklæringen, de vil også styre innholdet i menneskerettighetserklæringen, der de for eksempel arbeider for å få innført kritikk av religion (les: islam) som et menneskerettighetsbrudd. (Les mer om dette i lenker som følger under saken).
Men Støre ser neppe dette flertallet som et korrupt alternativ, han kaller det faktisk ”nye allianser” – med noen vi ”normalt ikke har denne typen samarbeid med”:
Nye allianserAktørene i FNs menneskerettighetsråd innbyr også til nye allianser. Dette innebærer at vi må tenke grunnleggende nytt om hvordan vi arbeider. Vi må jobbe for å bygge felles plattform med land på kontinenter vi normalt ikke har denne typen samarbeid med. Vi har forsøkt det ved flere anledninger, og det kan lykkes. Et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler må tas i bruk – bredere kontaktflater, mer utveksling og flere arenaer. Fremfor å konstatere opposisjon fra skeptiske land bør vi aktivt konsultere dem og se hvor det kan bygges broer.
Jeg registrerer at det som så langt er blitt betegnet som dialog: bredere kontaktflater, mer utveksling og flere arenaer, nå er ”utenrikspolitiske virkemidler”, men at ”brobygging” fortsatt er et globalt vinningsord, der ”målrettet jobbing” skal skje med dannelse og uten for høye protester:
Målrettet jobbingSlaget om menneskerettighetene må også kjempes på andre arenaer. Vi må løfte diskusjonene over til arenaer der gruppementaliteten ikke automatisk hersker, det ikke fra første dag handler om Vesten mot resten. Norges menneskerettighetsdialog med Kina, Vietnam og Indonesia er eksempler på en slik arena. Trygve Lie-symposiet i randen av FNs Generalforsamling i høst der Norge og Sverige trakk med land som Sør-Afrika og Indonesia er et annet. Helse- og utenrikspolitikksamarbeidet med de samme to landene i tillegg til Thailand, Brasil, Senegal og Frankrike er et annet. Vi jobber målrettet med sivilt samfunn, media og økonomiske aktører for å fremme gode enkeltinitiativ, som den Globale intermedia-dialogen med journalister fra hele verden. Med råvareindustrien har vi etablert et fruktbart samarbeid gjennom EITI (Extractive Industries Initiative). Og vi tar opp menneskerettigheter med enkeltstater. For de groveste bruddene protesterer vi overfor ansvarlige myndigheter. Noen ganger går vi ut offentlig, gjerne med andre likesinnede land. Andre ganger kan høylytte protester virke mot sin hensikt. Det kan stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare.
Fokus på fremskrittI arbeidet for menneskerettighetene kan vi tidvis bli pessimistiske. Amnesty påtaler menneskerettighetsbrudd i nær 150 av verdens land, Verdenserklæringen ignoreres når det passer, og konsekvensene for statene er begrensede. Spriket mellom forpliktelser og realiteter er slående og vi må sette alle krefter inn på å redusere det. Men vi må også fokusere på fremskrittene: Stadig flere stater aksepterer friheter for sine borgere og begrensninger i egen maktutøvelse ved å slutte seg til menneskerettighetskonvensjoner. Maktforholdet snus. Internett og media gjør det vanskeligere for stater å begå brudd i det skjulte. Nasjonale institusjonerFra norsk side støtter vi oppbygningen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettigheter. Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltningsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er avgjørende for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Vi arbeider i forhold til stater – men også til støtte for enkeltmennesker i deres kamp for menneskerettigheter. Norsk førsteprioritetInnsats for menneskerettighetsforsvarere er en norsk førsteprioritet, ytringsfrihet og uavhengige medier likeså. Over hele verden finnes det modige mennesker som daglig risikerer livet for å virkeliggjøre Verdenserklæringen. Det kan være i Forfatternes Hus i Kabul, Marielo Monzóns radiostasjon i Guatemala eller Raftopris-vinner Bulambos kirke i Kongo. Vi forsøker å nå frem med støtte til disse modige menneskene. Noe av det første vi gjorde etter regjeringsskiftet, var å lage retningslinjer til alle våre ambassader for hvordan vi best kan bygge opp under og beskytte menneskerettighetsforkjempere, i praksis. Retningslinjene tar utgangspunkt i FNs erklæring om menneskerettighetsforkjempere. Erklæringen er sterk og klar, og tar utgangspunkt i Verdenserklæringen. Den mobiliserer og motiverer modige mennesker over hele verden. Brudd på menneskerettighetene kan ramme grupper og befolkninger. Men de er alltid summen av enkeltmennesker. Dem må vi aldri glemme.
Nei, vi glemmer ikke, og vi spør: Hvis dere vender nesen fra Kabul, Guatemala, Kongo, Somalia, Kina, Vietnam, Indonesia og titter inn i vår egen andedam: Har alle enkeltmennesker i dette landet de samme friheter, den samme verdighet og rettighet som vi håper og tror? Vi tenker spesielt på problematikk som tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse – problematikk som regjeringen ”betaler seg fri for” uten å kunne vise til resultater, eller til oppfordringen til det norske folk om å ikke kritisere islam, for som Støre sa da konflikten om Muhammed-striden gikk for fullt: – Vi må akseptere at Norge har fått et folk med tro….
Den kan være at FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter både er radikal og modig, men det er langt verre med dem som er satt til å forvalte den. Og nå søker altså Norge om plass i FNs Menneskerettighetsråd. La oss håpe det ikke blir som gissel.
Jonas Gahr Støre: Menneskerettigheter under press i bt.no
Les også:
Ytringsfriheten på dagsorden i New York: Video av Trygve Lie Symposium
HRS 09.09.08: Menneskerettighetserklæringen fyller 60 år – og avgår ved døden?
HRS 12.09.08: FNs Menneskerettighetsråd er en skandale
HRS 22.09.08: Boikott Durban II-konferansen
HRS 24.09.08: Isfront mellom IHEU og FNs Menneskerettighetsråd
HRS 24.10.08: Jens Stoltenbergs jobbsøknad til FN
HRS 05.11.08: FNs Menneskerettighetsråd; det verste i verden er islamofobi