Rita Karlsen og Hege Storhaug, HRS
Sitatet fra e-posten fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) 25.februar levner altså ingen tvil om at det eksisterer en rapport. Så pressemeldingen fra IMDi 8.april om at det er mer ”hensiktsmessig” å stille HRS fire spørsmål enn å utarbeide en rapport, er uten tvil et spill for galleriet.
Hva som har foregått i den siste prosessen mellom IMDi og Audun Lysbakkens departement, kjenner vi ikke til. Men noe har utvilsomt foregått. Det vitner også IMDis pressemelding 11.mars om, da de etter presseoppslag i Dagbladet, NTB og Klassekampen fant det riktig å påpeke at det kunne gis inntrykk av at behandlingen av Amal Adens anklager mot Human Rights Service (HRS) ligger hos Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), noe som ble presisert å ikke medføre riktighet. Det ble undertsreket at behandlingen foregikk i IMDi, og de beklaget at det hadde tatt lang tid.
IMDis rapportutkast fra desember i fjor, ble først lekket til Aftenposten 6.mars, en lekkasje som var fortjenestefull for de som driver en politisk prosess mot HRS. Nå har altså også Nettavisen fått tilgang til det samme utkastet som er unndratt offentligheten. I Nettavisen i dag etterlates liten tvil om Lysbakkens gode forhold til Aden, og ditto lite trivelige oppfatninger om HRS. Muligens likte Lysbakken IMDi sitt rapportutkast, men var nok mindre fornøyd med hva HRS kunne gi av informasjon i vårt tilsvar?
HRS har derfor besluttet å offentliggjøre vårt tilsvar til utkastet, ikke minst fordi også referatet i rapportutkastet fra IMDis møte med HRS i august i fjor er preget av direkte feil og mangler, et referat vi engang ikke fikk til godkjenning før det ble innlemmet i rapportutkastet. I tillegg klargjør tilsvaret vårt prosessen mot HRS og graden av Adens troverdighet i denne saken.
Her er tilsvaret i sin helhet:
Kommentarer, korrigeringer og utdypninger til IMDIs rapport ”Kritikken av Human Rights Service. En gjennomgang foretatt av IMDi på oppdrag av AID”.
Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, ikke minst vår respons datert 4.februar (vedlegg 1) og IMDIs tilsvar 12.februar. Gitt prosessen i denne saken, ber vi om at dette tilsvaret fra HRS følger IMDis rapport.
A. Overordnet kommentar
Gjennomgangen til IMDi er etter vår vurdering preget av tendensiøse holdninger, faglig svakhet og mangel på vilje til å prøve å innhente faktisk etterprøvbar dokumentasjon. ”Gjennomgangen” fremstår slik sett som en politisk prosess. IMDi har dermed fulgt i deler av medias fotspor; man gir mikrofonen til en person som får fremme udokumenterte påstander – som ikke søkes verifisert verken i form av kritiske spørsmål eller ved at det kreves dokumentasjon som kunne bekrefte/avkrefte påstanden. IMDi har først og fremst sakset udokumenterte påstander og faktiske feil fra ulike nettsteder og medier tilbake til 2002, også påstander som tidligere er korrigert av HRS uten at dette er hensyntatt av IMDi, og satt dette opp mot de ”nye” påstandene om HRS fremmet av Amal Aden. Til dette vil vi også påpeke at en rekke av Adens påstander om HRS er svært alvorlige, krenkende og noen er også straffbare. Det i seg selv burde fordre særlig aktsomhet fra IMDIs side, ikke minst hva gjelder å gjengi hennes påstander uten samtidig å etterprøve sannhetsgehalten.
At IMDis rapportutkast har en slagside vitner for eksempel dette faktum: I rapportutkastet har IMDi klart å unnlate å si ett eneste positivt ord om HRS sitt arbeid gjennom ni år (positiv omtale av HRS kunne IMDi også funnet i media, nettsteder, politiske dokumenter, HRS’ egne kommentarer, dvs. de kilder IMDi peker på å ha benyttet). HRS’ arbeid har blant annet ført til lovendringer, stortingsvedtak, endringer av forskrifter, utløst forskning (som er et sentralt mål for HRS) innen integreringsfeltet, satt kvinneperspektivet på dagsorden i integreringspolitikken (som det i dag er tverrpolitisk enighet om). Vi har ligget i front og dratt et tungt lass, ikke minst knyttet til problematikk vedrørende tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som også har bidratt til at dette er temaer som prioriteres høyt av norske myndigheter, kanskje høyere enn i noe annet europeisk land. Samtidig har HRS sitt arbeid ikke bare vunnet gjennomslag nasjonalt, men også internasjonalt. Det er med andre ord ingen tvil om at HRS har hatt betydelig innvirkning på innvandrings- og integreringsfeltet, noe som også er påpekt i en rekke medier, ikke minst de medier som har vært mest kritisk til vårt arbeid, og som er de samme som har gitt Amal Aden reportasjeplass. Akkurat dette er kanskje også et motiv for angrep på HRS, som IMDi burde tatt høyde for.
Nettopp denne ubalansen i IMDis rapportutkast tilsier at det ikke er en virkelighetsbeskrivelse som blir gjengitt, der ”partenes synspunkter skal komme til uttrykk på en mest mulig korrekt måte”. IMDi gjør seg heller til part i en politisk prosess som langt på vei synes å være en kamp om ”sannheten” innen innvandrings- og integreringsfeltet, altså både en ideologisk og faktuell dragkamp.
Hva gjelder Amal Aden spesielt, siden det var dette som skulle være utgangspunktet og grunnlaget for IMDis ”granskning” (som nå altså ikke er noe granskning, uten at vi får svar på hvilken status IMDis gjennomgang har, jf. vedlegg 1 og 2), mener vi at det burde legges vekt på at omtrent hver gang Aden uttaler seg om dette så kommer hun med nye redselsfulle påstander. Det bevitner IMDis rapportutkast også om, idet HRS i august 2009 ble fortalt av IMDi at påstandene som skulle granskes var dem Aden hadde kommet med i media. Til IMDi har derimot Aden fremmet nye påstander, for eksempel at Hege Storhaug er psykisk syk og sendte henne 80 e-poster på en natt, samt at Rita Karlsen drikker på jobb. Dette er påstander som burde vært forelagt oss øyeblikkelig, og som IMDi burde avkrevd dokumentasjon for. Selvsagt burde også HRS umiddelbart blitt gitt anledning til å motbevise dette. Likevel finner IMDi ingen grunn til å formidle dette til oss, før vi altså leser om det i IMDis rapportutkast. Dette er meget klandreverdig, og viser at det ikke er slik at ”partenes synspunkter skal komme til uttrykk på en mest mulig korrekt måte”. (For eksempel kunne det teknisk bevises at 80 e-poster ikke var sendt/mottatt). Vi gjør også oppmerksom på at en rekke av Adens påstander ikke er ”synspunkter”, det er konkrete beskyldninger.
I det videre kommenteres deler av IMDis rapportutkast.
B. Spesifikke kommentarer
1. IMDis rapportutkast har fått tittelen ”Kritikken av Human Rights Service”. Vi vil til dette påpeke at den presise benevnelsen vil være ”Udokumenterte påstander om Human Rights Service”, idet ingen av de fremsatte påstander følges av dokumentasjon. Vi ser ikke at kritiske uttalelser til HRS’ arbeid understøtter de gitte påstander, om det så er fra fagpersoner som Lars Østby i Statistisk sentralbyrå, Sissel Østberg ved Høgskolen i Oslo eller negativ kritikk av Hege Storhaugs bøker (og hva i all verden har det å gjøre med HRS’ arbeidsmetoder?)
2. S.3, avsnitt 4: At IMDi avviser at dette er en ”granskning” finner vi fullstendig ansvarsløst, og synes mer å være et taktisk grep fra IMDi for å unnslippe de formelle krav som en granskning forutsetter. Vi registrerer også at IMDi avviste at dette er granskning etter at vår advokat henvendte seg til IMDi for å få innsyn iIMDis mandat, der det også ble henvist til krav for formelle granskninger. Det er jo også en smule besynderlig at det fra IMDis side avvises at det er granskning samtidig med at det påpekes at ”partsrettighetene” søkes ivaretatt (se rapportutkast s.4). Nettopp partsrettigheter er et begrep tett forbundet til formelle granskninger. Det ble for øvrig gitt klare uttrykk, og ønsker, fra ulikt politisk hold i media sommeren 2009 (jf. også fotnote 1 i IMDis rapportutkast, s.3), at det skulle foretas en uavhengig granskning. HRS forventet, og så frem til, at hver stein i saken ble snudd. Det er for øvrig også meget klandreverdig at IMDi ikke vil svare HRS på hvilken status denne rapporten egentlig skal ha, hvilket i så fall motsvarer til at ”partsrettighetene” blir ivaretatt (jf. vedlegg 1 og 2).
3. S.3, avsnitt 5: IMDi har ikke gjennomgått ”tilgjengelige dokumenter”, da HRS ikke var oppmerksom på at IMDi også skulle ”granske” påstander om HRS tilbake til 2002. I det påfølgende avsnittet sies det videre at det ”som kan anses som relevant” i saken er innhentet. Det stemmer ikke. HRS har fyldige mapper tilgjengelig av denne tidligere kritikken, der kritikken både tilbakevises faktuelt og med dokumentasjon. Dette har IMDi hatt full mulighet til å gjennomgå, uten å ha etterspurt noe slikt. I tillegg burde IMDi bedt om å få snakket med andre ansatte, både nåværende og tidligere, samt styret, for å få en oversikt over situasjonen. Dette ble heller aldri bedt om, og vi gjentar: siden vi ikke visste at IMDi tok et historisk grep ble vi heller ikke gitt anledning til å foreslå dette. Det synes heller som om IMDi har gått langt utover sitt mandat fra AID, som etter vår forståelse var å granske påstandene fra Aden (jf. vedlegg 1), samtidig som vi ikke kan se at IMDi faktisk har gransket Adens påstander, de er kun gjengitt (sammen med en rekke andre).
4. S.4, pkt. a: I omtalen av ”Om Human Rights Service” finner vi det underlig at IMDi tar i bruk Wikipedia og HRS’ nettsted rights.no som kilder gitt at IMDi besitter omfattende årsrapporter og halvårsrapporter fra HRS, der vi også har utfyllende presentasjoner av HRS som organisasjon knyttet blant annet vedtekter, formål, målsetting og arbeidsmetoder.
5. S.4f, pkt. b: Omtalen av ”Bakgrunnen for dagens statsstøtte til HRS” er tendensiøs, og vi oppfatter det som underlig at IMDi heller ikke har gjort bruk av HRS’ omfattende års- og halvårsrapporter, der vi også har summert opp og beskrevet saksgangen hva gjelder statsstøtte og eventuell annen støtte. HRS sine søknader om tilskudd for landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet ble ikke realitetsbehandlet, idet det het at HRS ikke var landsdekkende da vi ikke hadde distriktskontorer. HRS lobbet på Stortinget for å søke midler via statsbudsjettet samtidig som vi lobbet for å få endret betingelsene for statstøtte for såkalte landsdekkende organisasjoner. HRS var nemlig politisk enig i at vi burde søke – og bli vurdert – på lik linje med de andre landsdekkende organisasjonene, hvilket da også var det vi prøvde på. For 2002 fikk HRS 0,5 mill. kr. fra RNB via Barne- og familiedepartementet, og i 2003 1,1 mill. kr. via Kommunal- og regionaldepartementet. Begge tildelingene var prosjektmidler. For 2005 mottok HRS 2 mill.kr. i driftsmidler fra Kommunal- og regionaldepartementet, knyttet til statsbudsjettet 2005 kap. 521 post 71. I tillegg til overnevnte mottok HRS diverse prosjektstøtte, i størrelsesorden kr. 18.000 – kr. 100.000, fra blant andre Oslo kommune, Utenriksdepartementet og Stiftelsen Fritt Ord. I 2006 het det at HRS oppfyller kriteriene for støtte via landsdekkende organisasjoner, hvilket også henger sammen med at HRS fikk gehør for å endre betingelsene for tildeling av disse midlene. I IMDis rapportutkast kan det tolkes som om HRS har hvilt på støtte fra ett politisk parti, hvilket altså ikke medfører riktighet. For øvrig kan ikke HRS stilles til ansvar for hva politiske partier eller representanter på Stortinget eller i regjering gjør.
6. S.7, pkt. d, avsnitt 1: Her heter det: ”Gjennomgang av dokumenter vedr tilskudd til HRS i IMDIs arkiv 2006-2009 viser at alle formaliteter i forhold til krav stilt til organisasjonen som mottaker av tilskudd er i orden.” Dette er etter vår mening det konkrete bevis på at HRS har forholdt seg til de gitte retningslinjer, og som er innenfor det IMDi kan ta stilling til. Utover dette er altså IMDi bedt om å ta stilling til kritikken fremmet av Aden. Rapportutkastet fra IMDi går altså langt utover dette.
7. S.7, pkt. d, avsnitt 2: IMDi påpeker at HRS har lagt seg opp en egenkapital i årenes løp. Til dette vil vi bemerke at dette er godkjent praksis, formidlet av IMDi på et konkret spørsmål fra HRS i et møte med AID høsten 2008.
8. S.7ff, pkt. a, b og c: Omhandler ”Omtale av tidligere kritikk av HRS”. Det korrekte er ”Omtale av tidligere udokumenterte påstander om HRS”. Utsagnet ”Adens kritikk av HRS” vil således være ”Aden udokumenterte påstander om HRS”. For øvrig er den historiske fremstillingen av bakgrunnen for HRS statsstøtte tendensiøs, og består av faktiske feil. Det faller for langt å kommentere alt dette innenfor den gitte tidsfrist, men her viser vi til en rekke dokumenter som foreligger fra år tilbake og som IMDi har tilgang til. Men vi kan jo vise til at det for eksempel heter i IMDis rapportutkast at HRS sendte brev til Kommunalkomiteen da vi gjennom media ble gjort oppmerksomme at påstander om oss var sendt Likestillingssenteret (LS) til Barne- og familiedepartementet (BLD) i 2002. Det korrekte er at vi henvendte oss til LS, men fikk beskjed om å kontakte BLD. Dette gjorde vi da også, uten at BLD i første omgang responderte. Da vi så ble innkalt til møte i BLD, var saken så skjermet for oss (vi ante ikke engang hvem som beskyldte oss for hva) at vi så oss nødt å stille med advokat (Astri Aas-Hansen fra advokatkontoret Elden). Når saken kom til Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KKK) var det derimot på vårt initiativ, fordi vi ønsket å få vurdert om daværende statsråd opptrådte i henhold til god forvaltningsskikk. På eget initiativ, hvilket er høyst uvanlig, trakk daværende statsråd Dåvøy sine påstander om oss, og på denne måten unngikk statsråd Dåvøy at KKK åpnet sak. For HRS var dette ingen god løsning, for hadde vi da fått en grundig gjennomgang av saken kunne vi kanskje fått lagt saken død, heller enn at gamle rykter fornyes. IMDi beviser med dette at man stoler på informasjon funnet på Internett og tidligere feilinformasjon som fremdeles repeteres i media.
Når det gjelder de ytterst selektive sitatene i dette kapitlet kunne IMDI vel så godt funnet liknende sitat som talte disse sitatene midt imot. At det er stor uenighet, særlig hva gjelder politiske tiltak er en kjent sak, og de samme konfliktene vil man finne i andre land. Vi registrerer hovedkildene igjen er mediereportasjer (hovedsakelig Klassekampen) og sammenblanding av HRS og Hege Storhaug. Blant annet trekkes negativ omtale av boken hennes ”Tilslørt. Avslørt” fra 2007 frem, uten at noen av bokas mange gode anmeldelser omtales. Men uansett; hvis IMDi ønsker å foreta en gjennomgang av arbeid Storhaug gjør som ikke er i regi av HRS, må hun kontaktes privat.
Hadde vi kjent til at IMDi ønsket å omtale tidligere politiserte anklager om HRS, besitter vi betydelig dokumentasjon som er tilgjengelig for IMDi. Vi tillater oss her å trekke frem tre eksempler fra sitatene. Først hypoteser om Norges demografi i fremtiden: IMDi vil selv enkelt kunne finne ut gjennom rapporten vår, ”Hvem er Norges befolkning i fremtiden?” (2008), at SSBs egne tall viser at SSBs prognoser for andelen årlig innvandring er sprengt gang på gang de siste årene. Hva gjelder Hilde Lidén ved ISF sine påstander angående kjønnslemlestelse, er dette uhyre interessant, siden HRS påpekte i et innlegg i Aftenposten (9.august 2009), forfattet av Hege Storhaug, at det nettopp er ISF som trekker konklusjoner de ikke har grunnlag for. Innlegget fikk blant annet støtte fra forskere ved NKVTS. For ordens skyld gjengis innlegget:
Narrespill
I et lavmælt tonelag, forklarer Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) kartleggingen av kjønnslemlestelse i fjor. Jeg forstår godt at hun er forsiktig, all den tid forskernes egen fremstilling av resultatene, kunne forlede folk til å tro at kjønnslemlestelse er lite utbredt. Når Lidén sier at det er medier og politikere som forledet folket – ikke ISF – er dette feil, noe jeg har dokumentert i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. ISFs rapport slår fast at utbredelsen ”har gått ned”, som det sies. Man må da spørre seg: Ned fra hva, all den tid ingen noensinne har kjent til omfanget?
Videre konkluderer ISF – uten dokumentasjon – at ”Lovverket virker”. ”Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.” ”Utdanning virker.” ”Teologisk kompetanse virker.” Det argumenteres sterkt for minimal utbredelse ved å lene seg på de mest kulturrelativistiske forskerne på feltet i Norge og Sverige, henholdsvis Aud Talle og Sara Johnsdotter, som eksempelvis påstår at hijab som et renhetssymbol erstatter kjønnslemlestelse! Påstanden kan tilbakevises enkelt ved å gå i fotoarkiv og hente frem bilder fra Somalia på 1980-tallet, der kvinner gikk vestlig kledd, mens i dag er kvinnene strengt tildekket – og graden av kjønnslemlestelse er like høy. ISF har med andre ord uoverkommelige forklaringsproblem.
Videre avvises helseundersøkelser som virkemiddel i bekjempelsen av lemlestelse. Den faglige argumentasjonen står til stryk, hvis vi skal tro ekspertisen innen feltet, ikke minst barnelegene.
Kulturrelativistene ved ISF hadde med andre ord et prosjekt med prosjektet, mener jeg: Å minimalisere omfanget av kjønnslemlestelse, og slik stoppe innføring av helseundersøkelser. Hvis ISF derimot mener arbeidet sitt misbrukt, slik Lidén hevder, må det svares på hvorfor de tidde da Sylvia Brustad i fjor gikk ut og konstaterte nedgang i omfanget av lemlestelse på bakgrunn av ISF-rapporten, og slik ”vant” den politiske kampen mot kollega Karita Bekkkemellem om helseundersøkelser skulle innføres eller ei.
Jeg minner om at dette alvorlige narrespillet rammer de aller mest sårbare og stemmeløse blant oss.”
I innlegg i samme avis 19.september fra forskere på NKVTS het det blant annet:
I sitt tilsvar peker Storhaug på at forskning som kan gi konkrete uteblir. Dette har Storhaug rett i. Verken forskere eller andre kan gi et eksakt svar på hvor mange jenter som hvert år utsettes. Grunnen til dette er at forskning på kjønnslemlestelse har en rekke utfordringer som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å gi konkrete svar på utbredelse.
Et tredje eksempel er Berit Torbjørnruds uttalelse om en kildebelagt bok HRS skrev i 2003, Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn som også ble oversatt til engelsk, Human Visas. A Report from the Front Lines of Europe’s Integration Crisis, og som aktivt ble brukt av politikere og regjeringer i Norge, Danmark, Nederland, Storbritannia og Tyskland. Den førte også til at en samlet Kommunalkomité påla daværende regjering samme år å utrede hvordan Norge kan sikre at muslimske kvinner får en reell skilsmisse (Dok.nr.8:122, 2002-2003). Torbjørnsrud ble bedt av daværende regjeringen om å utrede forslaget ytterligere, og konkluderte blant annet med at Stortinget ikke kan overprøve guddommeligheter: ”(forslaget) argumenterer for Stortingets rett til å overprøve den lære og praksis troende oppfatter som åpenbarte, guddommelige sannheter. Indirekte fremstiller man dermed Gud(er) og åndelige sannheter som noe som kan reformeres på linje med trygdevesenet (B. Thorbjørnsrud, Det muliges kunst:35)”.
Uttalelsen står vel godt nok på egne ben.
Vi regner med at IMDi selv har registrert at samtlige sitatreferanser på s. 9 i IMDis rapportutkast er fra Klassekampen, altså samme avis som Aden for første gang gikk ut med påstander om HRS. Det er vel heller ikke ukjent for IMDi at Klassekampen og HRS er uenig om en rekke spørsmål og tiltak på innvandrings- og integreringsfeltet.
Et annet forhold som fortjener en kommentar, da det føyer seg inn i IMDis ubalanserte fremstilling, er omtalen fra 2004. Vi regner med at IMDi, gitt sitt ansvar for dette feltet, kjenner til at somaliskfødte Saynab Mohamud stod frem i Aftenposten i 1998 sammen med Gerd Fleischer i SEIF, samt at somaliskfødte Kadra Yusuf stod frem i Rikets tilstand i 2000. Vi minner om at dette er før HRS ble opprettet. Norskmarokkanske Nadia stod frem sommeren 2001 i Kvinner og Klær, helt uavhengig av HRS, da vi ikke hadde møtt henne enda. Da står vi altså igjen med en person som hadde stått frem med kjønnsbasert problematikk fra ikke-vestlige miljø, norskpakistanske Jeanette, som stod frem i TV2 1999 (altså før HRS ble opprettet, og som vi ikke kjente den gang). Det tilsier at ”HRS har presset dem til å fortelle overdrevne historier,” slik IMDi skriver, faller på egen urimelighet da ingen av dem har stått frem med sine historier gjennom HRS. Saynab og Kadra har heller aldri hatt noen tilknytning til HRS, det har derimot Nadia og Jeanett (sistnevnte fortsatt, og er således en person IMDi kunne snakket med).
Når det gjelder saken fra 2002, er det de samme udokumenterte påstandene om å ha ”presset innvandrerjenter til å stå frem i media” som repeteres av IMDi. Da det ikke er flere personer enn de overnevnte som har stått frem i norsk media med sin historie, samt at Amal Aden stod frem i fjor i A-magasinet (etter at hun sluttet i HRS), tilsier vel dette at HRS i neste omgang kan bli beskyldt for å ha presset Aden i media? Disse historiske fakta burde i det minste et ansvarlig direktorat innen feltet ta til seg.
Hva gjelder HRS’ arbeidsmetoder ligger de åpent i dagen: det er bare å starte med boken Feminin integrering, og fortsette med alle rapportene våre, samt omtaler og presentasjoner på rights.no. For øvrig er alt arbeidet og alle temaer HRS jobber med utførlig omtalt i HRS’ halvårs- og årsrapporter. Her presenterer vi også oppnådde resultater og videre planer for alt vi jobber med. IMDi overser dette fullstendig.At noen mener HRS har for mye innflytelse politisk, og er uenig i HRS’ meninger om tiltak, er legitimt og legalt. Men at deler av media gjør bruk av propagandajournalistikk og fremstiller HRS, og særlig Hege Storhaug og Rita Karlsen, som det fullstendige vanvidd, burde verken være legitimt eller legalt. Det kan vi dessverre gjøre lite med, utover å påklage slik journalistikk til Pressens Faglig Utvalg. Derimot forventet vi at IMDi skulle ta en mer objektiv og nøytral innfallsvinkel, hvilket vi ikke mener rapportutkastet bærer preg av. Til dette vil vi påpeke at vi er klar over at IMDi enda ikke har trukket noen konklusjon, men den ensidige fremstillingen lover ikke godt. Det er jo også urovekkende at IMDi ikke finner grunn til å omtale innholdet på lydopptakene, hvilket det sies det skal komme tilbake til, samtidig med at IMDi benytter betydelige deler av rapporten til å skape tvil om lydopptakenes lovlighet.
9. S.10ff, kapittel 3: Hva gjelder Amal Adens påstander har IMDi lyttet til lydopptakene av de tre siste samtalene HRS har hatt med Aden, og vet således at hennes påstander og versjon ikke stemmer med virkeligheten. Når det gjelder påstandene som vi kjenner til, det vil si de hun har fremsatt i media, er en rekke av disse påklaget til Pressens Faglige Utvalg. Disse klagene følger vedlagt, som en utdypende imøtegåelse fra HRS sin side (syv vedlegg, vedlegg nr. 3 – 7).Derimot er vi mer overrasket over at det nå fremkommer enda flere påstander fra Aden av ulik karakter, alt fra kompromitterende bilde på HRS’ kontor (hvilket bilde? IMDi har jo vært der, så da burde de vel kjenne til det, da dette var før vi kjente til beskyldningen), at Storhaug skal ha svart på e-post fra Adens pc (må da kunne dokumenteres?), at Aden på en natt skal ha mottatt 80 e-post fra Storhaug (må da kunne dokumenteres? )
Hele, i alle fall av hva vi har klart å bringe på det rene, e-postkorrespondansen mellom Aden og Storhaug på Adens tre ulike adresser, følger vedlagt (kopiert inn i ett vedlegg, vedlegg 8).
I tillegg følger særdeles krenkende beskyldninger som beskrivelser av Storhaug som en psykisk ustabil og selvskadende person og at Rita Karlsen drikker på jobb.
Det kan vel trygt sies at påstandene fra Aden er grenseløse. Derimot er påstandene så alvorlige at de krever bevis. Etter vår oppfatning burde et forvaltningsorgan som IMDi ikke engang sitere denne type alvorlige beskyldninger uten at det var fremlagt bevis (noe for øvrig heller ikke seriøse medier burde gjøre. Vi registrerer også at det kun var Klassekampen og Dagbladet som eneste medier som forholdt seg til Aden’s påstander, med unntak av en kort NTB-melding). Dessuten burde IMDi, gitt beskyldningenes karakter, bedt om samtale med andre engasjerte/ansatte i HRS. IMDi burde også bedt Aden konkretisere påstandene, og fremlagt disse øyeblikkelig for HRS da tidsaspektet knyttet til påstandenes innhold har betydning.
Adens påstander om ”det vanskelig samarbeidsforholdet i HRS” har IMDI ut fra lydopptakene kunne konstatere ikke medfører riktighet. Tvert om er det Aden som ”setter” Storhaug og Karlsen ”på plass” i til dels krasse vendinger. Den såkalte oppsigelses-mailen fra Aden, datert 28.februar 2009, kom om lag to uker etter at hun hadde sluttet og HRS gjentatte ganger hadde bedt henne om å sende oppsigelse slik at det formelle var i orden. Ikke minst var dette knyttet til at HRS løste henne fra kontrakten på dagen knyttet til påstander om hennes sikkerhetssituasjon, en hendelse som IMDi kjenner fra lydopptakene. Da Adens såkalte oppsigelse kom, med en helt annen begrunnelse, skjønte vi umiddelbart at dette kunne være del av et større spill. Selv om hennes nå påståtte ”oppsigelsesgrunner” var sjokkerende, skal vi også innrømme at det var første gang vi var glade for lydopptakene av de siste samtalene med henne, samt at dette også ble det endelige beviset på nødvendigheten av opptakene. Aden hadde forstått, blant annet gjennom redaktør Halvor Fosli i Aschehoug, at vi hadde tatt henne i en rekke løgner (blant annet at Fosli skulle ha røpet hennes identitet overfor en tredjeperson, og at forlaget presset henne til å stå frem). Karlsen svarte på denne mailen, som er vedlagt (vedlegg 9). I dette vedlegget følger også for ordens skyld kopi av mail fra Halvor Fosli til Karlsen etter at Karlsen på telefon samme dag hadde tatt opp med Fosli Adens påstander om tvang i forlaget, noe altså Fosli både muntlig og skriftlig avviste. Senere prøvde også Storhaug å få Aden til å besinne seg, via mail (denne er fulgt som vedlegg fra Aden, registrerer vi). Som IMDi kjenner til baserer Adens påstander seg her blant annet på et arbeidsnotat etter et planleggingsmøte i HRS, der Aden selv skisserer svært alvorlige forhold – blant annet at hun har tilbud om å sende barna på det hun kaller ”Taliban-skole” i London, og at hun kjenner til en omskjærer som opererer i Oslo, med mer. Dette er oppsiktsvekkende og særdeles alvorlig informasjon. I denne sammenhengen mente Aden at hun kunne prøve å få ut mer konkret informasjon fra navngitte kilder som mener hun er frafallen og at barna er blitt for norske. Informasjonen som er aktuell er adresser og eventuelle navn, alt ut over det er politiets ansvar. Videre har det aldri, og kommer aldri til å bli aktuelt, å bruke barn i noen som helst sammenheng i HRS. At Aden foreslo at hun kunne bruke det faktum at hun har et jentebarn til å få ut adressen til en påstått klinikk i London som norsksomaliere bruker til å kjønnslemleste barna, mente vi kunne vurderes, men uansett med den største forsiktighet. Hva gjelder ansettelsesgrunnlaget til Aden i HRS, er det nøye presisert i kontrakten hun signerte da hun startet. Prosjektet var å avdekke kjønnslemlestelse, og hennes arbeidsoppgaver er presisert. Vi er kjent med at IMDI allerede har kopi av ansettelseskontrakten.HRS har aldri betalt jentebarn eller andre barn for verken informasjon eller noe som helst annet. Dette er et svært alvorlig punkt, som IMDi burde utvist betydelig interesse for, da det er kriminelt, altså korrupsjon. Hvorfor ber ikke IMDi Aden om å utdype det påståtte forholdet: når, hvor, hvem, hva, hvorfor? Til dette kan jo også kommenteres det faktum at Aden anmeldte HRS, en anmeldelse som ble henlagt under henvisning til at politiet ikke har kapasitet, men svært interessant er det at Aden ikke anmelder HRS for alle de påståtte ulovligheter vi bedriver, men ut fra hva hun hevder er ulovlig lydopptak. Det i seg selv burde kanskje gi noen indikasjoner på sannhetsgehalten i Adens påstander.At HRS skal ”true folk” er ikke sant, men er også en løs påstand som Aden burde kunne belegge. Når det gjelder innsyn i en barnevernssak, er det en helt ordinær metode som ikke minst brukes av journalister. Det er altså verken kriminelt eller annet. Hva gjelder konkret henvisning til advokat Anita Landre handlet dette om at Landre er kjent som et ”tøff” advokat i barnesaker, og vi antok således at Landre som bistandsadvokat ville øke sjansene betydelig for at den aktuelle jenta fikk den rettsikkerhet vi mente hun hadde krav på. Saken dette omhandler er ei navgitt jente på Hønefoss som Aden fortalte var blitt lemlestet sommeren 2008 i Somalia, en sak hun nevnte for Storhaug i det første møtet mellom Aden og Storhaug hos Aschehoug i august 2009. Aden hevder i sin såkalte dokumentasjon til IMDi at hun ikke kjenner til vedkommende. Hvordan denne jenta ble fulgt opp av myndighetene etter at HRS politianmeldte saken, var selvsagt viktig for prosjektet vårt. Når Aden nå benekter kjennskap til denne jenta, har hun et forklaringsproblem: Som IMDi ser av mailkorrespondansen mellom Storhaug og Aden (se vedlagt), fikk Aden tilsendt pressemelding da saken ble anmeldt 5.januar 2009, for øvrig etter godkjenning av Aden. Hun svarte svært tilfreds på pressemeldingen om anmeldelsen. Det kommer også svært klart frem på lydopptak at vi alle er fornøyde med at denne jenta har fått et nytt og omsorgsfullt hjem.HRS har ingen filmopptak av Aden. Samtlige 10 politianmeldelser HRS leverte i fjor knyttet til prosjektet, var avhengig av Adens arbeidsforhold hos HRS og hennes nettverk blant somaliere. Derfor var også troverdigheten hennes av avgjørende betydning. Når vi så mistenker og avdekker flere løgner fra Aden, blir vi også svært bekymret for at HRS kan være i en situasjon der vi feilinformerer blant annet politiet. Som denne saken vel er et godt bevis på, er HRS fullstendig avhengig av å gi så sannferdig og begrunnet informasjon som mulig da det er nok av dem som følger vårt arbeid med argusøyne. Vi kan med andre ord ikke tillate oss å gjøre feil, hvilket også sier noe om absurditeten i påstandene om HRS. Hadde vi operert slik som Aden hevder, er vi ikke i tvil om at det hadde vært avdekket og bevist for lenge siden – hvilket er betryggende. Aden visste selvsagt ikke at vi tok opp de tre siste samtalene med henne, der hun i de to siste forklarer hvorfor hun må slutte i HRS. Først da hun sendte mailen 28.februar med ”oppsigelsen”, informerte Karlsen henne skriftlig om lydopptakene, da det der som kjent fremkommer en helt annen versjon av hvorfor hun så seg nødt til å slutte.IMDi har lyttet til lydopptakene, så vi er ikke i tvil om at IMDi oppfatter at det ikke kan være ”replikker” som leses opp fra lapper. Påstandene IMDI har sakset fra Dagbladet, forstår IMDi også ikke medfører riktighet, jf. lydopptakene. Det kan vel heller være at Aden forstod at å skape en ”bitter konflikt” offentlig med HRS var en gangbar metode brukt av andre, og at den kunne gi henne status i visse kretser og kanskje innpass i eget miljø.
10. S.13ff: Når det gjelder ”HRS sin versjon av saken” reagerer vi på at hovedtyngden er hentet fra media og rights.no. Til dette vil vi påpeke at vi i våre omtaler av påstander om HRS gang på gang har sett oss nødt til å beskytte de som beskylder oss, noe vi også har gjort med Aden. For IMDi som har lyttet til lydopptakene, vites også at det er en rekke faktorer omkring Aden vi ikke har påpekt, men som har avgjørende betydning for Aden selv. I vårt møte med IMDi gjorde vi det klart at det er særdeles vanskelig å motbevise noe som ikke har skjedd. Vi prøvde i denne sammenheng å forklare hvordan disse prosessene har fungert før, men da som forklaringer til denne sitasjonen og ikke som et tilsvar på noe vi ikke ante IMDi ”gjennomgikk” (tidligere påstander). Dessuten kjente vi ikke til hva Aden hadde påstått, utover det som var fremkommet i media, og dermed måtte vi forholde oss til det. IMDi’s representanter var derimot interessert i vår tolkning av hva som kan være Aden’s motiv, noe vi flere ganger påpekte at ville bare bli spekulasjoner og at vi derfor ikke ville siteres på noe mulig motiv.
I den grad deler av dette kapitlet skal være en godkjennelse fra HRS av et møtereferat, går vi ikke god for dette. Gitt at det er vår versjon som skal fremmes i dette kapitlet, følger det under, en versjon som for øvrig understøttes av lydopptakene: Aden ønsket møte med Storhaug da hun ga ut boken Se oss i august 2008, dette fordi Storhaug, ifølge Aden, har gjort det viktigste arbeidet innen integreringsfeltet i Norge. Møtet fant sted i Aschehoug med redaktør Halvor Fosli til stede. To nye møter fulgte i september og oktober grunnet konkret informasjon Aden kom med om to jenter som skulle ha blitt kjønnslemlestet sommeren 2008 i Somalia, den ene er den allerede nevnte jenta bosatt i Hønefoss, mens den andre jenta er bosatt i Oslo og tilhører samme klan som Aden. Aden ga oss også annen informasjon i disse møtene, blant annet om kriminelle forhold knyttet til en navngitt moské (flerkoneri, barneekteskap, organisering av kjønnslemlestelse ved privatklinikk i London, med mer). Da HRS har hatt kjønnslemlestelse høyt på dagsordenen siden oppstart, så vi at gjennom Adens nettverk og erfaring fra somaliske miljø, kunne det være en god mulighet til endelig å få frem saker om kjønnslemlestelse i denne største aktuelle gruppen i Norge. Tanken var altså den samme som da vi avdekket konkrete kjønnslemlestelser blant gambiere i 2005 (rapporten ”Norskfødte barn kjønnslemlestes”), nemlig at ved å avdekke konkrete saker kan dette føre oss et skritt nærmere det vi mener er et avgjørende tiltak for å bekjempe praksisen; at helseundersøkelser gjeninnføres.
Adens redaktør, Fosli, var tydelig på at Adens troverdighet var svært høy, og derfor tilbød HRS henne en prosjektansettelse i fire måneder (november – mars) i første omgang for å avdekke kjønnslemlestelse. Grunnet hennes sikkerhetssituasjon, fikk hun 100 prosent hjemmekontortid, hun ble utstyrt med egen PC til kommunikasjon med HRS. Ifølge henne selv overvåket KRIPOS hennes egen computer. Hun fikk egen mobil av samme årsak, og fotokamera (kamera etter eget ønske, da hun ville dokumentere aktuelle personers ulike roller som kunne være viktig for prosjektarbeidet). HRS og Aden hadde flere møter i denne perioden, både hos henne i Hønefoss og på kontoret til HRS i Oslo. Samarbeidet og tonen var meget bra. Den var energifylt, humoristisk og fokusert, og vi hadde også et meget bra samarbeid med Oslopolitiet ved vold- og sedelighetsseksjonen, som Storhaug og Karlsen hadde stormøte med 24.november 2008, der vi la frem skriftlig og muntlig all informasjon Aden hadde hjulpet oss med å innhente som var relevant i prosjektet. Politiet ville gi prosjektet topp prioritet. Det var ingen tvil om politiets ønske om å få konkrete straffesaker for domstolen. At Aden ikke var med i dette møtet, handlet om hennes sikkerhetssituasjon (hun gikk eksempelvis under kodenavn i HRS for at vi ikke skulle forsnakke oss og slik røpe at Aden jobbet for oss), og at hun ikke stolte på politiet, noe vi aksepterte.
Mot slutten av januar 2010 hadde vi inntrykk av at Aden opplevde seg presset av sine egne. Hun hadde før dette fortalt at hun var blitt mistenkt av klanledelsen for å stå bak anmeldelsen i desember av saken om kjønnslemlestelse av jenta nevnt foran her, bosatt i Oslo, som hadde utløst dramatiske hendelser. Jf. også at hun i lydopptak forteller at hun er blitt anmeldt av navngitt person i det somaliske miljøet. Hun fortalte oss også stadig hvor uglesett HRS er, og spesielt Storhaug, av klanledelsen, særlig grunnet kritikk av islam (dette kommer også klart frem på lydopptaket). Hun uttrykte fortvilelse over dette, da hun mente at HRS er ”de eneste som gjør noe for barna og kvinnene”. Vi oppfordret henne konsekvent til å ta vare på sikkerheten sin, at sikkerheten hennes var det viktigste og ikke prosjektet. Vi opplevde derimot at hun ikke ivaretok egen sikkerhet godt nok, noe som var en belastning for oss, slik det også kommer frem av lydopptaket. Samtidig hadde vi full forståelse for at å leve med en kontinuerlig form for frihetsberøvelse er en psykisk belastning ingen i et presumptivt fritt demokrati skal utsettes for.
Aden kom også blant annet med svært foruroligende informasjon om alvorlige kriminelle forhold blant sentrale navngitte og høyt profilerte personer med somalisk bakgrunn (under Danmarksreisen, og der deler av påstandene gjentas på lydopptaket 13.februar), og en navngitt person (XX) som hun også mener opprinnelig har en annen identitet. Deler av denne ”informasjonen” trodde vi ikke på, da påstandene rett og slett var for drøye (deler av påstandene fremkommer også på lydopptaket). Hva gjaldt den navngitte XX, hevdet Aden at det pågikk ”en krig” mellom dem som hun ”måtte vinne”. Og la det være klart: Når HRS mottar svært alvorlig informasjon om kriminelle forhold knyttet til konkrete personer som det er grunnlag for å anta kan stemme, anser vi det som en samfunnsplikt å informere politiet, hvilket vi gjorde knyttet til XX. Da samler vi først inn informasjon vi selv kan etter ordinære metoder, som at Aden sjekket ut hva XX’s opprinnelige identitet skal være via sine kilder i Somalia, jamfør mailkorrespondansen mellom Storhaug og Aden. At Aden opplevde særlig XX som en trussel mot henne, formidlet hun i sterke ordlag, og igjen; dette kommer klart frem på lydopptakene. Det var imidlertid lite vi kunne gjøre med situasjonen, annet enn å formane henne til å være forsiktig sikkerhetsmessig.
Like etter den vellykkede Danmarksreisen 3. og 4.februar, kom Aden med en del påstander vi forstod etter noe research umulig kunne stemme. Hun påstod at hun hadde blitt fanget på film på et foredrag vi overvar kvelden 3.februar i regi av Trykkerfrihedsselskabet, og at filmen var spredd på somaliske nettsteder verden over og at hun derfor var i så stor fare at hun måtte ta fri noen dager fra arbeidet i HRS for bruke tiden på ”å roe ned det somaliske miljøet mitt”. Vi sjekket imidlertid ut en rekke nettsteder som er populære blant somaliere, inkludert somaliske nettaviser, men fant ingen spor av et slikt opptak. I tillegg fortalte hun blant annet at hennes redaktør, Fosli, på en uprofesjonell måte hadde røpet hennes identitet. Dette fant vi underlig, og vi kontaktet derfor Fosli, som avviste fullstendig at han hadde gjort det (mer detaljer er å finne i den vedlagte PFU-klageprosessen). I tillegg påstod Aden at vi hadde satt to av hennes kilder i Somalia i livsfare ved å stole på barnevernet i Hønefoss i den nevnte kjønnslemlestelses- og voldssaken som vi anmeldte i januar 2009. Aden påstod at informasjon vi hadde gitt under hånden til en ansatt i barnevernet, hadde barnvernet lekket til jentas far. Denne faren hadde derfor satt sitt nettverk i sving i Somalia for å ”ta” disse to kvinnene, som Aden sa det. Hun hadde nemlig, ifølge henne selv, sendt disse to kvinnene fra Nord- til Sør-Somalia for å hente ut informasjon fra omskjærer om jenta i Hønefoss som angivelig skulle ha blitt lemlestet av henne sommeren 2009. Aden påstod videre at hun jobbet profesjonelt for barnevernet med denne saken som tolk. Derfor visste hun at barnevernet hadde lekket sensitiv informasjon til jentas far. Vi sjekket denne foruroligende informasjonen med barnevernet, som bestemt avviste at dette stemte, og det ble slått fast at Aden overhodet ikke var inne i saken som tolk (hvis IMDi skulle ønske å snakke med vedkommende i barnevernet, kan vi formilde navn og telefonnummer).
Vi forstod således at noe var svært galt, uten at vi visste hva dette handlet om (motiv). Men etter tidligere erfaringer med personer som har bakgrunn i æreskultur, altså frykt- og trusselkultur, der løgn og benektelse er sentralt, ble vi svært i tvil om hvordan vi skulle forholde oss. Daglig leder Karlsen ville avslutte samarbeidet umiddelbart, mens Storhaug etter fortrolig konsultasjon med en fremtredende journalist (som kan kontaktes, hvis ønskelig), mente at prosjektet var så unikt at vi måtte prøve å fullføre det. Karlsen aksepterte dette under sterk tvil, og bestemte seg for at de kommende samtalene skulle tas på lydbånd, for slik å ha dokumentert det faktiske samarbeidet med Aden, som en beskyttelse i tilfellet det som tydeligvis foregikk utenfor vår kontroll utartet seg.
Den neste samtalen vi således hadde med Aden viste seg å bli den siste på kontoret (fredag 13.februar 2009), og de to påfølgende samtalene var på telefon mellom Aden og Karlsen mandag 16.februar der hun blant annet forklarer hvorfor hun må slutte. Som det også fremgår av samtalene skulle Aden sende oss material hun påstår hun har, blant annet videoer av til sammen åtte norsksomaliske jentebarn som lemlestes i Somalia, pluss et 40 siders notat hun skulle ha skrevet i tilknytning til prosjektet (kommer også frem på lydopptaket 13.februar). Vi fikk aldri dette materialet tilsendt.
I dag tror vi ikke dette materialet eksisterer.
Vi satt igjen etter dette med fortvilelse og frustrasjon. Hva skulle vi tro på av svært alvorlig informasjon om forhold blant somaliere som vi hadde fått gjennom Aden, og hva skulle vi eventuelt sile bort? Hva med anmeldelser vi hadde levert politiet, og hva med anmeldelser vi hadde under forberedelse om angivelig svært alvorlig kriminalitet, som at omskjærer opererer i Oslo, som at navngitte jentebarn er lemlestet og skal giftes bort til eldre menn som lever i flerkoneri? Vi kontaktet Oslopolitiet og fortalte om situasjonen som hadde oppstått, og at vi ikke lenger kunne gå god for informasjonen vi hadde gitt dem, blant annet i notatet vi ga dem på møtet 24.november 2008 og i anmeldelser. Vi fortalte også om anmeldelser vi hadde hatt under forberedelse sammen med Aden og som derfor var ufullstendige. Hvordan skulle vi forholde oss? Vi fikk beskjed av politiet om sende over alt vi satt på, ”og så er det opp til oss å vurdere informasjon vi kan gå videre på”, var beskjeden, hvilket vi gjorde.
Vi hadde på dette tidspunktet (i mars 2009) også avtalte møte med justisminister Knut Storberget, som Aden insisterer å være med på (lydopptaket 13.februar). Møtet med Storberget fant sted i mai, og vi informerte også justisminister Storberget om deler av hva som hadde kommet frem av kriminelle forhold blant somaliere under prosjektet, da forhold vi var trygge på måtte stemme ettersom politiet hadde fått bekreftet dette gjennom etterforskning av anmeldte saker.
Ingen tilknyttet HRS eller andre, utenom Halvor Fosli og Adens samboere, kjente til at Aden jobbet for oss. Slik forble det av sikkerhetsmessige hensyn til hun selv gikk ut i Klassekampen lørdag 13.juni og fremmet de første påstandene om HRS. Vi mener derimot at det mulig å ta lærdom av denne saken, og at den kan bevege Norge i en god retning hvis den håndteres ærlig og faktuelt. Uansett Adens motiv, forteller saken om den såkalte æreskulturens kjerne, selv om det for oss som står utenfor denne æreskulturen er vanskelig å forstå. Som i den pågående Khalid Skah-saken, har den samme grunnelement: For å løfte seg selv opp eller beskytte seg selv, tys det til voldsomme beskyldninger og løgner, og det benektes til siste slutt, først og fremst fordi tilgivelse har svært magre kår i æreskultur. Disse mekanismene har eksempelvis Ayaan Hirsi Ali beskrevet i klartekst, her referert fra Storhaugs bok, Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser (2006): ”Hvordan en kultur tuftet på ære og skam medfører sladder, mistenksomhet og regelrette løgner, beskriver også somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, eksparlamentariker i Nederland, i boken Krev din rett! Om kvinner og islam (2006): ’I en skamkultur er nemlig det å ignorere eller til og med fornekte det som har skjedd, meget vanlig. Dette går hånd i hånd med en kraftig utviklet følelse av mistenksomhet, ikke bare overfor utenforstående, men også overfor egne familiemedlemmer eller klanmedlemmer. I gruppen er det en så stor grad av sosial kontroll, hvor mistenksomheten først og fremst kommer til uttrykk i endeløst sladder om (påståtte) overtredelser av regler opprettet for å verne om gruppens ære.’ Hirsi Ali slår så fast at løgn helt inn i den innerste private sfæren er vanlig: ’Det lyves altså kontinuerlig om dette mest intime. Det er en overlevelsesmetode, det er en livstil.’ Slik lærer barna av mors opptreden i dagliglivet at hvis de ikke vil bli straffet, så må de lyge. Barna lærer at ’løgn lønner seg’ sier Hirsi Ali (2006:62, 118).”
Også religionshistoriker Hanne Nabintu Herland, som har sin oppvekst i æreskultur øst i Afrika, og som blant annet benyttes som tolk i rettsvesenet, illustrerer æreskulturen gjennom en straffesak i Norge der hun var tolk. Dette omhandler en mann av afrikansk opphav var tatt med heroin smuglet i magen. I retten benektet han fullstendig forholdet, og da det ble lagt frem røntgenfotografi av magen hans med heroin i, var responsen denne: ”det er ikke min mage, det er en annens mage.” Benektelsen stod han fast ved saken ut.
At æreskulturen har fått fotfeste i Norge, opplever ikke minst politiet. HRS har undervisningsoppdrag i æreskulturen knyttet til politiet nasjonalt, KRIPOS og politistudenter (eksempelvis på fire seminar i fjor). Politiet møter ikke minst frykten som er ”ærens” kjerne, det vil si blant annet frykten for å fortelle og vitne grunnet trusselen om represalier som implisitt eller åpent ligger der, og politiet møter benektelsen nær sagt uansett bevis som legges på bordet. Slik sett står politiet overfor svært vanskelige utfordringer knyttet til etterforskning i miljø og familier som er en del av æreskulturen, jamfør Rahila Iqbal-saken, jamfør trippeldrapet på Kaldbakken. Og jamfør at vi i Norge ikke får reist straffesaker av utført kjønnslemlestelse.
HRS skal være de første til å påpeke at det for folk på utsiden av æreskulturen og uten kunnskap om mekanismene i denne kulturen, må det fortone seg som ufattelig at folk kan gå ut med grove løgner om andre og om ulike forhold. Mange vil nok eksempelvis stusse over selve påstandenes karakter og innhold i Adens påstander, men flere vil nok tenke ”ingen røyk uten ild”. Det stemmer også oftest, men ilden befinner seg ikke innenfor HRS.
11. S.16ff, kapittel 5: I kapitlet kalt ”Vedlegg” har IMDI sett det som sin oppgave å få en ”juridisk vurdering av lovlighet og etikk ved bruk av lydbåndopptak”. En slik innfallsvinkel fra IMDis side vitner dessverre ikke om at det er den faktiske situasjonen man ønsker å få klarhet i. HRS vil gjerne understreke at vi opplevde situasjonen ekstremt ubehagelig da vi forstod at Aden løy til oss om alvorlige forhold. Det var om mulig enda mer ubehagelig å ta lydopptakene, da det ikke minst er et sterkt vitnesbyrd om mistillit, og det i tillegg overfor en ansatt vi hadde satt stor pris på å samarbeide med. Vi antar imidlertid at da IMDi lyttet til opptakene, og også i etterkant har fått dem tilsendt på CD fulgt av transkripsjon, forstår at vi tolket det som berettigede og saklige grunner for å ta opptakene. For øvrig tolker vår advokat Jon Christian Elden lydopptakene som lovlige. Opptakene kan således brukes som bevisførsel i en eventuell straffesak. Å prøve lovligheten av dem, vil uansett være et sivilrettslig spørsmål.
Gitt lydopptakenes innhold, er det noe underlig at innholdet som beviselig imøtegår Aden’s fremstilling ikke refereres i utkastet til rapporten. Det kan tolkes som om IMDI vil avvise innholdet i lydopptakene, og det til tross for at det beviser at Aden ikke snakker sant.