Rita Karlsen, HRS
For oss som har fulgt med Abid Raja, og også blitt utsatt for hans sterke personangrep, har det vært trist å erfare hvilken mediayndling han er blitt. Men det i seg selv er også forståelig, for Raja kan jo betegnes som en ”morsom” debattant, men det ville være å dra det for langt å påstå at han bidrar til konstruktive debatter. Jeg har derfor tidligere kritisert mediayndlingen Raja, der jeg fastslår at Raja er til hinder for integreringen i Norge.
Men uansett; denne kommentaren handler ikke spesielt om personen Abid Raja. Det handler om den eller de metodene som Raja har benyttet for å gjøre seg selv til en ”viktig” stemme.
Personer som Raja surfer på at de har innvandrer- og muslimsk bakgrunn. Denne bakgrunnen selger de som om den i seg selv gjør dem til eksperter på innvandrings- og integreringspolitikk, samt alt som har med islam å gjøre. Taktikken er således at – siden de har den bakgrunn de har – kan de ikke motsis eller kritiseres av ”hvite, kristne” eller hva vi nå skal kalle majoriteten i dette landet. Heller ikke andre med innvandrerbakgrunn kan komme med noen form for kritikk, da er de kokosnøtter (brune utpå og hvite inni).
Men, hvis nå noen likevel skulle tillate seg å motsi eller kritisere, skal de samme settes på plass med personetiketter som vi er rimelig ukjent med i dette landet. Flere mener gjerne at dette er å kalle ”en spade for en spade”, hvilket slike som dem – altså de med innvandrerbakgrunn – kan tillate seg – da i motsetning til alle andre – fordi de er a) en undertrykt minoritet, b) utsatt for islamofobi, c) vet hvor skoen trykker, d) opplever at alle andre er blendet av hat. Listen kan nok gjøres lengre, men jeg antar at jeg har fått frem poenget. Og vel så viktig: Etter at de selv har utdefinert seg som del av fellesskapet med overnevnte etiketter, påses det å understreke at de er nordmenn god som noen.
Så kommer neste trinn: Idet personer har fått passet sitt påskrevet, må de også tilintetgjøres. Det vil si at de må gjøres ubetydelige, deres meninger skal ikke få plass i det offentlige rom. For dette er en arena slike som Raja vil ha mest mulig uforstyrret for seg selv. Det krever igjen at maktpersoner, herunder journalister, utdefinerer noen som meningsbærere. Her er Raja et passende eksempel da han flere ganger har nektet å stille opp i debatter med Hege Storhaug. Mange medier har latt seg styre av et slikt krav fra Raja, hvilket selvsagt har vært med å blåse opp selvtilliten, eller egoet, til Raja.
Og i media fortsetter de samme gjerne med sine personangrep (media styrer jo ikke akkurat unna slikt søppel), men da uten at de avkreves en konstruktiv og faglig kritikk. Blendet av offerrollen de selger seg inn med, forsvinner likebehandling. Påstander om personer ”de ikke liker” spres også raskt i sosiale sammenhenger og i sosiale medier, samtidig med at det bygges allianser. Alliansebyggingen består først og fremst i å få ulike maktpersoner med på sitt lag, slik at andre med mer eller mindre makt dilter etter. Etter en stund har en forhåpentligvis fått med seg en passe stor ”hær” og angrepene kan fortsette med «beskyttelse» av de mange, maktsterke følgesvennene. Så er spiralen i gang.
Til bildet medfølger også en rimelig ukjent taktikk for oss: hinsidige løgner – uten skrupler. Slike løgner, satt i system, er en typisk metode i en del land, og der møtes de gjerne med samme taktikk. Resultatet er en nasjon av konspirasjon og paranoia.
Raja regissering av dialogmøtene følger samme taktikk som alliansebyggingen. Man samler en forsamling som det skal være vanskelig å si nei til å møte, eller som andre også vil sole seg i glansen av. Sier noen nei til å møte, beskyldes de for at de ikke vil møte innvandrere eller muslimer, eventuelt for å være feig. Har man fått en maktperson til å si ja til å møte, er det denne som blir brekkstangen for å få neste til å stille: Statsråd X kommer, og så sier DU nei!? Eller man bruker makthierarkiet til å avvise noen en ikke ønsker, slik som da Raja avviste Hadia Tajiks deltakelse fordi han mente at hun, som daværende politiske rådgiver, ikke var politisk tung nok til å møte partileder Jensen. En kan jo si at hovmod står for fall, idet Tajik ble stortingsrepresentant og ikke Raja.
Men vel så viktig; de som er i salen. I denne sammenheng skal jeg nøye meg med å vise til to hendelser fra disse dialogmøtene som burde opprøre – begge gangene handler det om et barn, eller en liten gutt ved navn Elias som ”setter makta på plass”. Og begge gangene stiller Elias’ angrep seg kritisk til FrP, første gang med Siv Jensen i panelet, andre gang med Carl I. Hagen. I august 2009 handlet dialogmøtet om såkalt ”snikislamisering”, der den oppvakte og opplyste Elias, da 10 år, stilte Jensen følgende spørsmål (her fra Dagsavisen):
Og ti år gamle Elias Selaini spurte Frp-lederen om det praktiseres sharialover her i landet.
– Jeg vil gjerne spørre Siv Jensen; hvor i Norge er det sharia? Jeg går på Kampen skole og jeg ser ikkeno sharialov der i strøket. Jeg sykler til og med på Tøyen, jeg.
På siste dialogmøte var Elias (nå 11 år) på plass igjen (fra Dagsavisen):
Men det måtte en guttunge fra Vålerenga, elleve år gamle Elias, til for å arrestere den gamle debattringreven. Gutten tok mikrofonen og konfronterte Hagen med uttalelser om at folk med innvandrerbakgrunn ikke deltar på dugnad eller tar sin del av fellesoppgavene i lokalsamfunnet.
– Men der tar du helt feil. Jeg spiller fotball på Vålerenga. På mitt alderstrinn og trinnene over er flertallet av trenerne innvandrere. De kommer rett fra jobb, også om vinteren når det er skikkelig kaldt. Det er ganske slitsomt, sa elleveåringen.
For å si det slik: bruk av barn på en slik måte er også en metode vi kjenner fra land som vi ikke liker å sammenligne oss med.
Når så Arbeiderpartiets Håkon Haugli tillater seg å kritisere Abid Rajas dialogmøter, som i seg selv kunne vært et prisverdig tiltak, fortsetter Raja med den taktikken som har vært så vellykket så lenge: Han går i strupen på kritikeren.
Haugli sier i en kronikk i VG 4.mai at ”Raja (V) har gjort dialog til sitt varemerke, men tåler uenighet dårlig. Han blir opprørt når noen har andre synspunkter enn hans i integreringspolitikken.” Deretter lister Haugli opp noen av de påstander han er blitt utsatt for:
– «blendet av min seksuelle legning»,
– «blendet av hat»,
– fordomsfull,
– hverken ærlig eller nøyaktig,
– aktivist,
– «slike som Haugli vil ikke nedverdige seg til å møte muslimske minoriteter»
Dernest tar Haugli, antakelig klok av skade, forbehold om at kritikken av Raja ikke er angrep på muslimer:
Kritikk av Rajas debattform og politiske holdninger, er heller ikke et angrep på muslimer i Norge. Er dialog bare et ord Raja skyver foran seg for å servere sine egne fasitsvar – eller er han oppriktig interessert i å utveksle synspunkter med noen som mener noe annet enn han selv?
Raja gir ingen svar på de spørsmålene hans mange integreringspolitiske utspill reiser: Skal muslimske nordmenn sverge på Koranen i norske rettssaler? Skal staten utdanne politisk korrekte imamer? Og skal religiøse organisasjoner overta samfunnsoppgaver fra politi og barnevern? Skal det gjelder andre regler for muslimer enn for andre nordmenn?( … )Det er ikke deltagerne på dialogmøtene jeg er negativ til. Det er de iscenesatte konfrontasjonene og bruken av enkeltmennesker i jakten på sensasjonsoverskrifter som er kritikkverdig. Å sette folk i gapestokk for å skape nok støy til å gi medieoppmerksomhet, innebærer at personer med ytterliggående synspunkter får mest oppmerksomhet. Dermed skapes det inntrykk av at meningsforskjellene i integrerings- eller ytringsfrihetsdebatten er større enn de er. I sum kan dialogmøteri en slik form bidra til det motsatte av det som er hensikten: å forsterke fordommer.
Kronikken førte til debatt. I Kulturnytt på NRK P2 måtte programlederen be den opphissede Raja forlate studioet:
– Dialogmøtene er mange iscenesatte konfrontasjoner med mennesker med ekstreme synspunkter, for å skape sensasjonsoverskrifter, sier Haugli.
Som eksempel viser Haugli til at dialogmøtene inviterte en kontroversiell imam og tidligere talibanminister, som både er terrormistenkt og dømt for vold. Til et annet møte kom en person som ble forhåndsannonsert som ekstremist og fremførte innlegget «Derfor hater jeg jøder og homofile».
– Den type iscenesettelse av konfrontasjon bidrar bare til å forsterke motsetningen i integreringsdebatten. Derfor har jeg tillatt meg å stille spørsmål ved om dialogmøtene bidrar til det de angivelig skal bidra til, som er dialog og forståelse.
– Jeg ser en stortingspolitiker som ikke får nok oppmerksomhet: «Se meg! Noen vær så snill legg merke til meg!» er det eneste jeg hører fra ham, sier Abid Q. Raja som svar på kritikken.
Raja forteller videre at på de ti dialogmøtene han har arranger, har det vært fullsatt sal. Og at alt som kan krype og gå av viktige personer i Norge har vært innom. Han viser til at både Jonas Gahr Støre og Kjell Magne Bondevik har vært på dialogmøtene. Han mener kritikken av dialogmøtene er fullstendig grunnløse.
Raja viste også til at kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten har skrevet at noen av disse debattmøten har vært det viktigste uttrykket for integrering han har opplevd.
– Snakk om å være oppmerksomhetssyk! I Håkon Lies dager hadde noen sagt: «Jeg skal smadre deg som en lus», men det skal jeg ikke nedverdige meg til, sier Raja.
Haugli fortsetter kritikken, og mener at noen av de Raja gir en talerstol er med på å skjerpe motsetningene i ordskiftet.
– Dette er problematisk og bidrar i sum til at vi at vi får forsterket fordommer snarere enn at de blir svekket, sier Haugli.
Raja repliserer med at Haugli nok en gang er på villspor.
– De hundrevis av ungdommene som har kommet har klart å gjøre arenaen til de fantastiske dialogmøtene de er. Når noen klarer å kalle dette for «dialog for fiffen» og «freakshow», som Haugli skrev på Twitter, da blir jeg kvalm. Da tar man ikke minoritetsungdommen og integreringsarenaen på alvor.
( … )
Jo mer Haugli fortsatte å kritisere dialogmøtene, dess hissigere og mer høyrøstet ble Abid Raja.
– Å nedverdige seg til å skrive at dette er «freakshows for fiffen», skjønner jeg ikke at en stortingsrepresentant har magemål til å gjøre. Når har Haugli vært i en moske?
Programleder Lilly Fritzman ba først Raja om å trekke pusten.
– Du får ikke lov til å si mer, ellers må vi løfte deg ut av studio!
Til slutt måtte hun be en ustoppelig Raja om å forlate studio.
Sum: Haugli er en oppmerksomhetssyk dott på villspor, som dertil aldri har vært i en moské, og dessuten har Jonas Gahr Støre, Kjell Magne Bondevik og Knut Olav Åmås støttet dialogmøtene. Lyder ikke mønsteret mistenkelig kjent?
I Dagbladet tillater Raja seg å gå enda lengre:
Hvordan opplever du å bli bedt om å gå, Abid Raja?– Jeg oppfattet det som uproblematisk. Jeg synes Haugli var helt på jordet og hadde ingen gode argumenter. Han er smålig og klarer ikke å skjønne verdien av dialog, sier Raja til Dagbladet.– Det jeg prøvde å si til slutt, mente jeg var så viktig at jeg ikke lot meg stoppe. Det angrer jeg ikke på.
Etter debatten raste de begge ut av NRKs lokaler. Før deres veier skiltes skal Raja ha uttalt: Jeg synes synd på deg. Raja utdyper utsagnet overfor Dagbladet:– Jeg synes synd på den bakstreverske holdningen hans. Personer som ikke gjør noe selv og som blir brødfødt av skattebetalernes penger og ikke gjør noe selv, synes jeg synd på.– Men er det riktig å – i en debatt om dialog – lage monolog i form av at man tar kontroll på debatten og hever stemmen?– Det ble sagt så mye tåpelig at det var riktig å kunne sette en av disse skattebetalte politikerne på plass.Han understreker at han bare ga et tilsvar til dagens kronikk i VG og mener det er Haugli som er provokatøren.
Håkon Haugli sier på spørsmål fra Dagbladet om hva han synes om dagens radiodebatt at han blir helt lattermild av hele debattformen.- Dette bekrefter bare påstandene mine, og viser at Raja er en person som setter seg selv i sentrum og ikke er opptatt av dialogskifte. Han skyver ordet dialog foran seg og inviterer folk med ekstreme holdninger for å få medieoppmerksomhet. Han tyr til personangrep foran å ta til seg kritikken, der han angriper mine motiver og min rolle som stortingsrepresentant, sier Haugli.- Det faller på sin egen urimelighet når han sier at jeg ikke gjør noe. Så sier han at det er synd på meg. Ja vel, men hva er Abid Rajas svar på spørsmålene som er stilt. At han skal ta meg er en interessant hersketeknikk, men det bringer ikke integreringspolitikken framover. Han mener politikerne må være sitt ansvar bevisst med tanke på å få til endringer:- Det å drive med trusler og anklager fremmer ikke integreringspolitikk. Jeg diskuterer gjerne integrering med Abid Raja, men ikke under slike forutsetninger.Han mener det Raja driver med ikke er dialog.
Men Raja har på ingen måte tenkt å føre noen dialog om dialogmøtene. I VG i dag svarer Raja på Hauglis kritikk, eller kanskje mer riktig: Raja svarer ikke på Hauglis kritikk, men gjentar sitt angrepsmønster.
Det dialogmøtet som Haugli forsøker å dytte foran seg, i forsøk på å kamuflere hatet sitt, foregikk på en helt annen måte enn slik Haugli polemiserer. Dette hadde selvsagt en opplyst stortingsrepresentant visst, med mindre han utelukkende skjulte seg bak gardinene på Løvebakken.
Som nordmann blir jeg litt småflau når jeg tenker på at skattebetalernes penger går med til å livnære slike som Haugli – det er slike som han som sitter i vår mektigste sal; som landets øverste organ.Og når jeg sier slike som deg, Haugli, sikter jeg ikke til din seksuelle legning. Den er for meg revnende likegyldig. Da sikter jeg til din bakstreverske personlighet. Din sneversynthet. Og din manglende evne til å se at muslimer kan være annet enn homohatere eller jødehatere. Tro det er eller ei, alt handler ikke om din seksuelle legning – og det er derfra kraftsalven fra meg kommer, som igjen gjentas: Slutt å opptre blendet av din legning! Alle muslimer rundt deg ønsker deg ikke steinet.Hva gjelder jødehatdialogen; om Haugli, hadde giddet å nedverdige seg selv til å stikke innom på ett av tosifret antall avholdte dialogmøter, hadde han kanskje, bare kanskje, evnet å se forbi hatet sitt. Dialogmøtet i mars 2009 som også Kronprins Haakon deltok på, handlet om hat mot og mellom minoritetsgruppene homofile, jøder og muslimer. Ja, også hatet mot homofile fra muslimer satte denne muslimen fokus på!
(Ja, der kom kronprinsen også! Men han satt tross alt bare i salen, du glemte å nevne daværende PST-sjef Jørn Holme, og Jonas Gahr Støre, men de har du jo nevnt før).
( … )Dialog handler om å få frem de reelle problemstillingene; men dette kan jo ikke stortingspolitikere som Haugli forstå. De er tilfredse av å bli brødfødd av folket. Når jeg sier som deg, så er det ikke de homofile stortingsrepresentantene jeg sikter til altså, Haugli. Da sikter jeg for eksempel til Oslo Arbeiderpartis leder, Jan Bøhler, som har kalt dialogmøtene for dialog for fiffen. Jo da, jødehatdialogen var det skikkelig fiff over.Haugli, om du ikke var blendet, ville du sett at Jonas Gahr Støre var der, PST-sjefen var der, VGs politiske redaktør var der – i panelet! Og salen var stappfull av alle typer mennesker. Hadde du giddet å stikke snuta di innom, ville du sett og observert at overlevende fra Auschwitz, Imre Hertz, trykket meg varmt i hånden og takket for dialogmøtet, etter at dialogen var ferdig. Men du er jo ikke til stede blant folket Haugli, slike som deg befinner seg på en annen planet; bak gardinene. For sikkerhetsskyld: Jeg sikter ikke til din seksuelle legning nå heller!
(ups, der kom Støre, PST-sjefen likevel – og VGs politiske redaktør (!)).
Hadde slike som deg klart å se tingene i sammenheng, ville en sett at NRK i år fokuserte på jødehatet på skolene. Jeg vil påta meg æren for å ha tatt opp dette temaet hele ett år før statskanalen med sine ressurser klarte å sette søkelyset på. Det er jeg stolt av!Dialogmøtene har forandret, ikke bare steinkastere, men også Chishti. Jeg møtte han etter dialogmøtet, noen uker senere, han hadde nå fått snakket med mange borgere av dette landet, muslimer, jøder, humanetikere. Han angret ikke på å ha stått frem, men på at han hadde ropte «død over jøder». Han mente det ikke lengre slik, han medga at hans meninger var feil.Dette Haugli, vil slike som deg aldri skjønne. Men dette skjønner Morgenbladets Frank Rossavik og dette skjønner Aftenpostens Knut Olav Åmås. For ordens skyld: begge er homofile.
Hauglis (som vi nå alle forstår er homofil – og at det ikke betyr noe for Raja selv etter å ha nevnt det noen ganger) kritikk av dialogmøtene kan kanskje føre til en forandring; nemlig at likebehandlingen av mennesker i dette landet styrkes, og derav dialogen, ved at Raja selv avslører sine metoder. Men slike som HRS lytter jo som kjent ikke Raja til. Han har nok brukt mer tid og energi på å utdefinere oss. Han har så langt ikke lyktes, og som kjent: sannheten har en tendens til å komme frem, før eller senere.
(PS: Illustrerende er også VGs presentasjon av sakene: Hauglis kritikk kalles ”Les Hauglis angrep her!”, mens Rajas angrep kalles ”Les Rajas tilsvar her!”)