Rita Karlsen, HRS
Ut fra lekkasjene fra Aps integreringsutvalg i blant annet VG er det mye som tyder på at Ap nå tør å si høyt at det er utfordringer med det flerkulturelle samfunnet som vi er nødt til å gripe fatt. Her er det mange temaer som synes å ha vært diskutert i utvalget, for eksempel fremveksten av private religiøse skoler, politiske og religiøse symboler i domstolene, ekteskapsmønsteret blant en del innvandrergrupper (spesielt relatert til ekteskap mellom slektninger og graden av ufrivillighet i en del ekteskap), krav til norsk- og samfunnsopplæring samt trossamfunns kobling til politikk (særlig relatert til islam) og herav imamers rolle.
Listen fortoner seg som en oppramsing av saker HRS har jobbet med i en årrekke – og som spesielt FrP har oppdatert seg på. Derfor har da også HRS blitt beskyldt for å være et underbruk av FrP. Men nettopp FrP opplever seg nå skikkelig snytt ved nesen. For eksempel i dagens Politisk Kvarter (NRK P1) nærmest forlangte Per-Willy Amundsen (FrP) at Jonas Gahr Støre (Ap) ga FrP gehør for at mange av Aps forslag er en blåkopi av tidligere FrP-forslag.
FrP har helt rett. Men er FrP genuint opptatt av at politikken endres, så bør de slutte med å vri kniven rundt i Ap-såret. Ap har lenge skjønt at de ikke lengre kan undergrave de utfordringer innvandringen skaper i Norge. Det betyr ikke, slik som godhetsindustrien forsøker å fremstille det, at man er i nærheten av innvandrerfiendtlig. Kanskje heller tvert om. Det betyr at man også ser at det kommer en dag i morgen. Effektive integreringstiltak vil ikke bare tjene samfunnet, det vil også tjene enkeltindivider og grupper.
Det sentrale spørsmålet er derimot om Ap er mer ute etter å ta innvandrings- og integreringspolitikken fra FrP, og i mindre grad er interessert i å gjøre noe med den. Ting kan tyde på det, hvis vi lytter til hvordan Støre argumenterer.
For eksempel sier Støre (og Hadia Tajik, gårsdagens Dagsnytt 18) at de vil foreslå ”skolebytte” for minoritetsspråklige på innvandrertette skoler og ”språkstøtte” for barn som ikke behersker norsk fra 4-årsalderen. For å ta det siste først: Språkstøtte er obligatorisk språkopplæring. Det som skiller Ap og FrP er derimot hvordan et slikt krav skal finansieres. Ap vil etter test av 4-åringene at kommunen skal finansiere språkopplæringen, for eksempel gjennom gratis kjernetid i barnehagen. Det kaller FrP en gulrot for ikke å lære norsk; først overser foreldrene det som bør være deres samfunnsplikt, nemlig å bidra til at barn som er født i Norge lærer det norske språket, og deretter belønnes foreldrene med gratis kjernetid i barnehagen og eventuelt andre opplæringstilbud. Det som derimot er enda mer interessant, er at den samme Støre på dagens Politisk Kvarter hevdet at en av de største forskjellene på Ap og FrP nettopp er hvordan de politiske tiltak skal finansieres. Her hevdet Støre at FrP kutter ”alle” statsbudsjettposter som har med integrering å gjøre. Men det Støre ikke vil nevne, er at FrPs politikk på området bygger på at enkeltindivider, i den grad det er mulig antar jeg, også har et personlig ansvar. Nettopp å forvente og kreve av mennesker er likebehandling, slik jeg ser det. Men Ap ser fortsatt ut til å ha en fot i hengemyra: (visse) innvandrergrupper omtales per definisjon som noen hjelpetrengende og det forventes lite eller ingenting av dem. Derfor synes Ap opptatt av at ethvert krav, som for eksempel språkopplæring, må følges av et eller annet hjelpetiltak. ”De” klarer det ikke selv, ”vi” (stat/kommune) må ta grep. Personlig tror jeg vi ville fått fart på norskopplæringen av barn hvis en språktest av 4-åringer (som for øvrig er et HRS-forslag) ble fulgt av krav om norskopplæring som foreldrene måtte dekke økonomisk selv, for eksempel gjennom barnetrygden.
Dernest: skolebytte, hvor problemet først og fremst er relatert til Oslo. Men selv om Ap innser at elever som henger etter i kanskje særlig den språklige utviklingen ville fått bedre opplæring på en skole med færre innvandrere, så er det et nytt problem: Bytte med hvem? Som en direkte konsekvens av den høye befolkningsveksten foreslår Oslo kommune at det investeres over 26 milliarder kroner de neste fire årene, hvorav hele 12 milliarder investeres i nye skoler og barnehager. Oslos samlede nettogjeld øker dermed med 12 milliarder, til nær 30 milliarder i 2014. Som en direkte konsekvens fører dette til store kutt i Oslo kommunes driftsbudsjett fremover. Oslo kommune må bygge et nytt klasserom hver uke i ti år (ordfører Fabian Stang, NRK østlandssendingen 18.01.11) for å holde tritt med kommunens befolkningsutvikling. Det er heller ingen hemmelighet at Oslos rekordstore befolkningsvekst skyldes innvandring. Men andre ord: tankene om såkalt skolebytte lyder fint, men; én inn, én ut. Med andre ord: Skal en annen elev da tvinges til å være et slags returbytte?
Så langt kan det tyde på at det eneste konkrete forslaget Ap står opp for, er et forbud mot søskenbarnekteskap. Det er i så fall virkelig å grave i fortiden etter tiltak, om enn i mer forsiktig form enn før. For Norge har tidligere hatt forbud mot hvem en kunne ha såkalt ”kjønnslig omgang med”. Forbudet var nedfelt i Christian V’s lov av 1687, der det fremkom at det var ulovlig å ha kjønnslig omgang nærmere enn fjerde ledd. Når så loven ble fjernet var dette begrunnet i at inngifte ikke lenger var et problem. Den overveldende majoriteten av Norges befolkning inngikk ikke lenger ekteskap med personer i nær familie. Situasjonen har imidlertid endret seg; med innvandringen har også inngifteproblematikk økt betydelig.
HRS er svært glad for så mye av vårt arbeid nå bærer politiske frukter, men vi velger likevel å vente litt med jubelen. La oss se de konkrete tiltakene først.