Hege Storhaug, HRS
”Av og til” overtar følelsene sak og fakta. Ikke minst innen innvandringsfeltet. Og innen dette feltet er det som kjent virkelig lov å rope høyt og slenge rundt seg med etiketter, myter og faktiske feil – hvis man er på samme side som de som trives i de sobre salongene. I dagens Dagbladet tar Marte Michelet for seg Brochmann-utvalgets rapport om velferdsstaten og innvandring.
Jeg har lest Brochmann-utvalgets rapport, og skrekkscenariet de forespeiler oss. Jeg har lest Jens Ulltveit-Moes regnestykke, der alle ikke-vestlige som kommer til Norge utgjør et «nettotap» for nasjonen. Jeg har lest Per-Willy Amundsens utlegninger om de «arbeidssky muslimene», og sett gjennom tabellene han bruker som bevis. Jeg noterer at et av de siste tabuene i norsk politikk har smuldret vekk og Arne Myrdals våte 80-tallsdrøm om innvandrerregnskap utrolig nok er blitt virkelighet. Jeg har grublet og grublet, og i bakhodet tenkt ut minst 30 helsides kommentarer jeg kunne skrevet om alt dette — saklige, analytiske, kjølige. Men jeg klarer ikke. For det eneste jeg vil er å skrike. Det er sikkert fordi jeg er gravid. Ikke fordi jeg er hormonelt ustabil, men fordi alt sammen brått angår meg så mye mer akutt. Jeg skal nemlig føde en sånn en, en innvandrerunge.
Med en pappa født i Iran kommer hun, datteren vår, til å registres i alle de «feil» statistikkene fra det øyeblikket hun (bank i bordet) ser dagens lys. Selv om pappaen hennes har mindre gudstro enn de fleste, kommer hun til å regnes med i den muslimske befolkningen — hun blir del av den «demografiske bomben», du vet den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å stjele skattepengene våre og drive jihad. Hun kommer til å regnes med i den fryktede «minoritetsandelen» i barnehagen, på skolen, i idrettslaget — du vet de som ødelegger alt for de stakkars «etnisk norske» barna. I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla milliardær omtaler mitt ufødte barn som et nettotap. Jeg skal tåle at et regjeringsnedsatt utvalg fører samboeren min og svigerforeldrene mine som «byrder» i sine teoretiske økonomiske projeksjoner, og truer med at sånne som vokser i min mage vil bli velferdsstatens endelikt. Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting.
Det er interessant at Michelet ikke har bedre kunnskap enn dette. Datteren vil gå inn i alle offentlige statistikker som norsk. Den ”jævla milliardæren” har altså aldri omtalt Michelets ufødte datter. Hva gjelder farens muslimske bakgrunn, registreres ikke den. Det er ikke tillat å registrere folk på bakgrunn av religion og etnisitet. Datteren blir altså heller ikke del av en ”demografisk bombe”.
Med norsk mor eller far er det dessuten erfaringsmessig ingen integreringsproblem. Hvis ikke det er en muslimsk far som insisterer på å videreføre tradisjoner og verdier i kollisjon med frihetsverdiene våre. Det tviler jeg på at hennes ektemann vil. Persere er generelt meget velintegrerte i Norges verdigrunnlag. Dessuten: å ta imot reelle flyktninger er det tverrpolitisk enighet om. Hennes ektemann er en av dem.
Egentlig er kommentaren til tidligere leder av Rød Ungdom kun én ting: pinlig. Hun kan aldri smykke seg med å være mor til et innvandrerbarn. Dette var et rent politisk utspill.