Kopi av en islamistisk terrorist?

Rita Karlsen, HRS

Tilbake på Utøya gjentar massemorderen at hans ”operasjon” var ”nødvendig”. Ingen forstår hans budskap som annet enn ondskap. Ondskapen handler ikke bare om massemorderens groteske handlinger, men vel som mye om hvor Anders Behring Breivik ondskap kommer fra.

Ifølge massemorderens eget manifest (som jeg enda ikke har lest) hadde ”den nødvendige operasjonen” som mål å starte en krig. Altså mer ondskap. Denne ondskapen er ifølge massemorderen ”nødvendig” for å få folk i Europa til å våkne opp, idet han tror på en muslimsk invasjon av Europa: At det pågår et organisert prosjekt der muslimer og «kulturmarxister» arbeider for å islamisere Europa.

Disse teoriene skal Anders B. Breivik ha hentet fra boken Eurabia og hos bloggeren Fjordman. Jeg har ikke lest verken Eurabia eller bloggeren Fjordman, så jeg kan vanskelig gå i rette med teoriene som er nedfelt her, men jeg har fått kritikk de siste ukene (ikke minst på twitter) fordi både Eurabia og Fjordman har figurert i artikler hos rights.no. Vel, når jeg sier ”jeg” er det en sånn halvveis sannhet. Det er i første omgang Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS) som får rettet skytset mot seg, ikke minst fordi hun har skrevet en rekke bøker om innvandring og islam. At hun ikke i noen av disse bøkene har referert til overnevnte, er det ikke mange av hennes kritikere som finner særlig interessant å bemerke.

Når det likevel er referert til slike teorier på rights.no, som det for øvrig er jeg som er redaktør av og således er det jeg som er riktig adressat for kritikk, henger det sammen med at en tidligere ansatt var langt mer orientert om disse teoriene. Det er vel få som vil hevde at man ikke skal ha tillit til sine ansatte, men det synes vel åpenbart for de fleste at det etter hvert ble en del uenigheter (som jeg ikke kan si noe mer om relatert til personforhold). Når det er sagt, vil jeg påpeke at jeg er svært kritisk til å gå inn å redigere på rights.no i ettertid. Viktigere blir det at lesere av rights.no ser våre publikasjoner og vårt arbeid i sammenheng, noe også langt de fleste gjør.

Islamkritikk

For meg er det åpenbart at det at vi har tillatt oss å kritisere islam, gjør at skyts rettes mot HRS. Men selvsagt skal vi kunne kritisere islam når det er på sin plass. Så kan det sikkert reises kritikk mot rights.no fordi det har vært mye islamstoff, noe jeg selv har antydet i flere sammenhenger. Men jeg har heller ikke utelatt å påpeke at det er det en rekke muslimske talspersoner som har seg selv å takke for, og jeg har mer enn en gang bedt de samme om å reflektere over hvordan det kan ha seg at islam tiltrekker seg så mye offentlig oppmerksomhet. Det til tross for at både antall tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og antall personer som tilhører disse samfunnene, er økende. I 2009 var det vel 400.000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og i overkant av 600 tros- og livssynssamfunn.

Så vil jeg påpeke det sentrale, men som noen nekter å ta innover seg: Å kritisere sider ved islam har ingenting med muslimhets eller -frykt å gjøre. Tvert om har vi påpekt det som burde vært åpenbart for de fleste: islamister er ikke representative for muslimer, derfor er det ikke islamister vi skal lytte til. Lytter vi til islamister er det ensbetydende med at det er først og fremst frihetselskende muslimer som vil lide. Islamister betror seg til radikal islam, som igjen forfekter verdier som står i motstrid (ja som endog kan være lovstridige), til grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Og nei, vi tror ikke, og har aldri tatt til orde for, at muslimer har et prosjekt om å overta Europa.

Forsvarsskrift og offerrolle

Når dette atter en gang er presisert, skulle en kanskje tro at debatten, eller kritikken, mot oss kunne tatt utgangspunkt i hva vi mener og således båret noen frukter. Men den gang ei. Det skal heller fortsette å lage skremselspropaganda med løsrevne sitater eller direkte løgner, for eksempel at HRS har hevdet at muslimer vil bli i flertall i Norge (vi har aldri ”telt” muslimer i en befolkningskontekst) eller at Storhaug har hevdet at barn er hijabkrigere/barnekrigere (sannheten er at jeg kritiserte en politisk kommentar for å kunne bli tolket dit hen). Men kanskje det styggeste likevel i et slikt ordskifte: Når jeg/vi påpeker dette, beskyldes vi for å komme med ”forsvarsskrift” (altså: Se, de har behov for å distansere seg fra Anders B. Breiviks tankegods! Hvorfor det, mon tro?) eller at man går inn i en ”offerrolle” (altså; Se, de tåler ikke kritikk selv! ~ Dere kritiserer oss, stakkars oss…).

La meg så ”innrømme”, som mange medier ville kalt det, at dette verken er et forsvarskrift eller et forsøk på å dykke ned i en offerrolle. Vi har ikke behov for å lage noe forsvarsskrift, men vi har behov for å påpeke det HRS faktisk står for heller enn å være tause mottakere av løgner eller lite treffsikre analyser. HRS kan heller ikke beskyldes for å være særlig fryktsomme hva gjelder en debatt. Vi har flere ganger brukt krasse ord og vendinger, og tåler selvsagt det samme tilbake. Men det betyr ikke at man skal tåle usakligheter eller personsjikane.

Ekstremister

Så er det blitt påpekt lettelse over at terroristen denne gangen” heldigvis” var en hvit, etnisk nordmann. Sistnevnte har jeg tatt til motmæle mot, selv om jeg forstår konteksten. Ikke minst handler det om spørsmålet om hvem som er terrorister, eskalert på nytt i FrPs Carl I. Hagens repetisjon av at ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer. Jo, de fleste av oss tenkte al-Qaida da bomben smalt i Oslo, også her var visstnok muslimer og ikke-muslimer nokså like idet vi tenkte det samme. Endog tok visstnok to uavhengige muslimske organisasjoner raskt på seg skylden, innen det kom for en dag at vi sto overfor en Anders B. Breivik. Media omtalte han raskt som en kristenfundamentalist, men så kan det være at media selv innså at det nettopp er en kobling mellom religion og terrorisme de egentlig prøver å jobbe seg bort fra (relatert til islam og terrorisme).

Så ble Anders B. Breivik omtalt som høyreekstrem. Knyttet til hvordan høyreekstrem defineres på et nettsted som wikipedia, synes mye å stemme:

Høyreekstremisme er en form for politisk ekstremisme, befinnende seg politisk lengst til høyre, som baserer seg på en tro at enkelte grupperinger har en kulturell, rasemessig, religiøs eller annen overlegenhet overfor andre grupperinger. Det er en form for politisk ekstremisme som vanligvis knyttes til den ytterliggående høyresiden i politikken eller til grupper som er nasjonalistiske og som kan bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål.

Betydningen og bruken av begrepet har variert gjennom historien og i forskjellige språk, og høyreekstremisme som samlebegrep kan omfatte både radikale kapitalistiske, konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister, fascister og monokulturisme. Høyreekstremisme støtter segregering; Separasjon av gruppene ansett å være overlegen fra gruppene som anses for å være mindreverdig. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarisme, rasisme, fremmedfrykt, og religionsfientlighet såsom antisemittisme og islamfientlighet (anti-islam).

Ideologiene som vanligvis forbindes med høyreekstremisme er fascisme, nazisme og andre ultra-nasjonalistiske, religiøst ekstreme eller reaksjonære ideologier, men også rent religionsfientlige bevegelser, så som islamfiendtlige, anses for høyreekstreme. Høyreekstremisters politiske orientering kan derfor være nasjonalsosialistisk, fascistisk, klerikalfascistisk, kristofascistisk og liknende, men også nykonservativ og liberalistisk.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

På grunn av faren for politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre, er det enkelte som forsøker å unngå begrepet på norsk i dag og erstatter det med andre ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme, eller islamfientlighet.

Den gjengitte definisjonen på høyreekstrem fikk meg også til å sjekke hvordan motsatsens ekstremisme, altså venstreekstremisme, blir definert på samme nettsted:

Venstreekstremisme er en betegnelse for ulike former for politisk ekstremisme eller radikalisme som er knyttet til den ytterliggående venstresiden. Begrepet har forskjellig innhold alt ettersom hvem som anvender det.

Det finnes flere organisasjoner og grupper i Norge som kan oppfattes som venstreekstreme. I Danmark og Sverige har venstreekstreme grupper stor innflytelse blant ungdom, og har stått bak attentatforsøk på en avisredaktør, og vold mot politiske motstandere.

Jeg trenger kanskje ikke kommentere dette ytterligere, men med hånden på hjerte: Det vil være svært vanskelig å identifisere noe som venstreekstremt etter overnevnte ”definisjon” – og det til tross for at venstreekstrem terrorisme overgår høyreekstrem terrorisme, om man legger terrorstatistikk til grunn. For nettopp terrorstatistikk er blitt en sentral del av debatten, igjen knyttet til at det ”heldigvis” ikke var et islamistisk terrorangrep.

Terrorstatistikk

I den årlige Europol-publikasjonen om terrorisme i EU-landene (TE-SAT 2011: EU terrorism situation and trend report) fremkommer det at det ble gjennomført totalt 2.065 terrorhandlinger i EU-landene i perioden fra 2006 til 2010. Her levnes det ingen tvil om hva som skaper mest terrorfrykt, da separatister sto bak hele 1.750 av terrorhandlingene, hvilket utgjør nærmere 85 prosent.

Deretter følger venstreekstreme, med 189 terrorhandlinger, som utgjør i overkant av 9 prosent. Neste på listen er islamister med ”bare” ni terrorhandlinger, altså i overkant av 0,4 prosent. Enda færre terrorangrep er knyttet til høyreekstreme, med seks terrorhandlinger, hvilket utgjør i underkant av 0,3 prosent.

De øvrige terrorhandlingene, 111 saker eller i overkant av 5 prosent, ble titulert som motivert av enkeltsaker eller ukjent årsak.

Som vanlig er det alt annet enn enkelt med statistikk. Første utfordring er at vi må kjenne ulike definisjoner, både av terrorhandlinger versus andre handlinger samt de ulike kategoriseringer av hva handlingen antas motivert av. Men det synes liten tvil om at når det gjelder antall terrorhandlinger nærmest ”frikjennes” både høyreekstreme og islamister, mens venstreekstreme har mer å svare for. Derimot handler det om mer enn antall terrorhandlinger, det handler om handlingens karakter – og her stiller Anders B. Breivik i en særklasse – og slik jeg ser det; i samme bås som islamistiske terrorister.

Anders Behring Breivik en tro kopi av en islamistisk terrorist?

Jo mer jeg har grublet på spørsmålet om hvor han hentet næring til sine ideer fra, jo mer styrkes jeg i troen på at det er hos islamistiske terrorister. Paradokset er at det Anders B. Breivik må ha hatet, er det han ble.

Men selv lent til Europols statistikk høres Kragh Pedersen sine ord noe hult; 0,4 eller 0,3 prosent høres verken ut som en særlig trussel eller som noen vesensforskjellig. Men ifølge Kragh Pedersen er det akkurat dét det er: For normalt bedriver høyreekstreme kriminalitet som overfall og ildspåsettelser, sier han. Han påpeker at i 2010 ble ingen høyreekstreme notert for noe terrorangrep i Europa, mens venstreekstreme sto for 45 angrep. Hva gjelder islamister sto de for tre gjennomførte terrorangrep i 2010, mens hele 179 islamister ble anholdt rundt om i verden for planlagte angrep. Videre understreker han at islamistene oftere går etter å drepe mange mennesker.

Kanskje kan en si at Anders B. Breivik er unntaket som bekrefter regelen, men jeg heller mer til teorien om at han har ”svart med samme mynt”. Jeg ser på ekstremister som ytterpunktene i en sirkel – de møtes på baksiden, og deres fellestrekk er at a) de har rett, b) de har sett det ”riktige målet”, og c) vold rettferdiggjøres nettopp med målet.

Anders B. Breivik gikk etter å drepe mange mennesker, selv om jeg har registrert at han har uttalt at han ikke hadde noen mål om å drepe ”flest mulig”. Bomben i regjeringskvartalet kan kanskje tolkes i en slik kontekst, men det kan ikke massakren på Utøya. Ifølge terroranalyser tolker jeg at Anders B. Breivik terrorhandlinger utgjør en kopi av islamistisk terror, også relatert til verdigrunnlaget: En kulturell, rasemessig og/eller religiøs overlegenhet overfor andre, der vold og terrorisme er ”nødvendige” virkemidler for å oppnå sitt mål.

Frihetsverdier

Når en selv står opp for frihetsverdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet, religiøs frihet, personlig frihet og vårt demokratiske styresett, er det meningsløst å være vitne til de som hevder at islamkritikk er det som har skapt en Anders B. Breivik. Han hadde (har), like lite som islamistene, noe som helst til overs for de nevnte frihetsverdier.

Å hevde at islamkritikk skaper hat, og å sette likhetstegn med islamkritikk og kritikk av muslimer, eller endog å bruke betegnelsen islamhatere, er i mine øyne å nøre oppunder dem som vil forkaste frihetsverdiene. Det er en støtte til det totalitære. For hvem ville først og fremst tjent på at islam åpnet opp for frihetsverdiene? Ja selvsagt; muslimer som nettopp vil ta del i frihetsverdiene, men som forhindres av forkvaklende religiøse tolkninger, som dertil griper inn i enkeltmenneskets hverdag. Men som muslimer har forklart meg: mange vil ikke anse det som legitimt at slik kritikk kommer utenfra, det er ”noe vi må gjøre selv”. Satt på spissen: Skal man stå med lua i hånda for å si at noe av det flotteste vi har klart å utvikle i dette samfunnet ikke må tas for gitt? Skal man tie når man erfarer at befolkningen splittes opp, endog rangeres, etter religiøs tilhørighet?

Enigheten strekker langt

Langt de fleste i Norge vil bekjenne seg til frihetsverdiene, og de er nå også løftet opp på de fleste politiske partiers offentlige agenda. Så det er altså ikke her uenigheten befinner seg. Utfordringen nå synes å ligge i før og etter 22/7.

Før 22/7 utførte jeg kritikk av motstanderne av frihetsverdier, det samme vil jeg fortsette med etter 22/7, uavhengig om motstanden er å finne hos islamister eller andre ytterliggående. For nå er kritikk av totalitært tankegods enda viktigere, da Anders B. Breivik har bevist at totalitært tankegods smitter. Alle må stå opp for frihetsverdiene, og alle må identifisere og kritisere de som ikke tåler det verdigrunnlaget som skal skape det norske fellesskapet.

Men temaet i det offentlig Norge i dag synes dessverre ikke i nærheten av et slikt tankesett. Nei, det er ”lettelsen” over at det ikke var en islamist som er i sentrum. Derfor er da også innvandrings- og integreringspolitikk blitt tabu, spesielt nå i årets kommunevalg. En slik kobling er kontraproduktivt. For det første vitner en slik tankegang om en farlig skjørhet i vårt fleretniske og flerreligiøse samfunn, for det andre benyttes det som et bakteppe for å bevise samfunnets såkalte islamofobi. Ingen av disse temaene må fjernes fra den offentlige agenda, tvert om. Men det ligger kanskje noe helt annet bak, om vi skal tro de politiske kommentatorene.

Media

I langt de fleste medier slås det fast at FrP tjener på innvandrings- og integreringsdebatter, underforstått: de spiller på fremmedfrykt, folket blir redde og stemmer FrP. At de fleste partiene, ikke minst Ap, har lagt seg langt opp til FrP sin politikk på innvandrings- og integreringsområdet, er derimot som et ikke-tema å betrakte. Slike politiske kommentarer begynner å bli et demokratisk problem. For jeg betviler at de samme ikke ser at innvandring og integrering er svært viktige politiske temaer, men de lar seg altså ikke diskutere i angst for at FrP skal tjene på det.

Media synes heller ikke å ha noen spesielle grenser hva gjelder å utpeke syndebukker, selv ikke etter Anders B. Breiviks groteske handlinger. Det er også spesielt utslagsgivende hos politiske kommentatorer. Her kan man ”fritt” peke på dem man ikke liker, som stort sett synes å bero seg på politisk uenighet – som i mange tilfeller igjen synes å bero på at man slett ikke hører på meningsmotstandere. Derfor blir da også ”kvasse sitater” nærmest gull verdt, og noen av disse får groteskhetens dunkle lys over seg. Langt på vei kunne det vært uproblematisk om en holdt seg til sak, men mange legger seg så langt opp til det som oppfattes som personsjikane at det kan få motsatt effekt på sikt.

Beklagelse eller ikke-beklagelse?

Igjen er det ”heldigvis” at det ikke var et islamistisk terrorangrep som utgjør bakteppet. For de som nå skal stå skolerett, er de som har uttalt seg kritisk til islam. At det i bloggsfæren finnes mye usaklig dritt er det aldri noen som har benektet, derimot er det lengre mellom dem som har orket å stå offentlig frem med kritikk av islam. Og noen ganger er ordbruken for krass, slik som for eksempel Christian Tybring-Gjedde (FrP) har erkjent etter Aftenpostenkronikken ”Drøm fra Disneyland”. Med 22/7 som bakteppe kan selv en ordbruk som ”til kamp mot” vekke avsky, som bevitner hvordan utvalgte ord får en gitt klang i en utvalgt kontekst. Men Tybring-Gjeddes beklagelse for ordbruk ble av mange ikke tatt til følge, fordi han fortsatt mener at meningsinnholdet står ”fjellstøtt”.

Så kan en spørre seg: Hva er en ”godkjent” beklagelse? Å beklage sin eksistens? Eventuelt å beklage at en mener det en mener?

Stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap) tar nettopp opp det hun mener er den ”ikke-beklagende beklagelsen” i replikk i dagens Aftenposten. Her etterlyser hun svar på om Tybring-Gjedde fortsatt mener følgende:

· At Arbeiderpartiet bedriver kultursvik?

· At Arbeiderpartiet har en ikke-uttalt intensjon om å transformere Norge?

· At Arbeiderpartiet dolker norsk kultur i ryggen?

Med dette forstår jeg at Ap har langt mer oversikt over hva ”norsk kultur” er enn hva jeg har fått med meg at de har formidlet. Men jeg håper at et eventuelt ordskifte mellom Tybring-Gjedde og Tajik kan avdekke hva våre folkevalgte politikere legger i ”norsk kultur”.

Språkbrukens payback time?

Nettopp bruk av begreper og sitater utgjør nå noe av det mest aktuelle i den pågående valgkampen. Etter 22/7 er det selvsagt helt forståelig, men et slik retroperspektiv burde gjøres i et forsonende og ikke et splittende perspektiv. Altså nettopp det som ”alle” tilsynelatende mener at de egentlig mener, da nettopp samhold og fellesskap ble trukket frem som de sterkeste verdiene etter tragediene 22/7.

Men i forsøket på å ”ansvarliggjøre noen” for Anders B. Breivik grusomme handlinger avdekker det seg et tunnelsyn; for ville det på noen måte blitt akseptert at man la skylden på navngitte personer (som har gjort seg til fortalere for islam) og politiske partier hvis terroristen ”uheldigvis” hadde vært en islamist?

Nei, selvsagt ikke, men også her har FrP noe å svare for: FrP har aldri skygget unna for å peke på ”gjerningsmannen” når det gjelder innvandrere. Spørsmålet er således om FrP ville utnyttet et islamistisk terrorangrep til fordel for eget politisk ståsted? Langt de fleste tror nok det, og det ville i så fall være akkurat det samme som foregår nå. Bare med én forskjell: nå foregår det med aksept, ikke minst fra media. Eksemplet i så måte kan være dagens Aftenposten som er viet FrP. I nyhetsartikkelen heter det:

Aftenposten har en stund sittet på en rekke kontroversielle FrP-sitater som vi ikke har villet gjengi før årets offisielle valgkamp var i gang.