Hege Storhaug, HRS
Jeg får fornemmelsen av en ”takk for sist” når jeg leser Aftenpostens kommentarartikkel på side 3 i dag, signert Inger Anne Olsen. ”Takk for sist” i den forstand at en annen artikkel hun skrev i 2007 om ”Fatwabrødrene”, var foranledningen til boken min Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge (2009). I denne artikkelen klarte hun side opp og side ned å rapportere fra ”Det europeiske rådet for fatwa og forskning”, ledet av kanskje den fremste sunniislamisten i dagens verden, Yusuf al-Qaradawi, uten knapt et eneste kritisk blikk. Qaradawi utpekes av Olsen som den muslimske verdens ”Klara Klok”. Intet mindre. Hva denne mannen faktisk står for, sies det ikke et ord om. Som jeg skrev i Rundlurt:
Hovedoppslaget i A-magasinet i 2007, må kunne karakteriseres som en megafon for islamisten al-Qaradawi, og som et kraftig signal til muslimer i Norge: se hvem som har styrke og posisjon i Europa! Reportasjen har ikke med ett eneste ord vist hva al-Qaradawi faktisk står for: Al-Qaradawi har bl.a. utgitt fatwaer som foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex, som foreskriver straff eller dødsstraff for homoseksualitet, og som foreskriver dødsstraff for apostasi hvis den frafalne prøver å vende andre vekk fra islam.[1] Han hevder videre at det å akseptere det sekulære demokratiet med menneskeskapte lover er ensbetydende med ateisme og utgjør et regelrett frafall fra islam, som altså potensielt er straffbart med døden. Han legitimerer også selvmordsbombere, såkalt ”martyraksjoner”, mot sivile israelere, også at kvinner går til slike terrorhandlinger.[2]
Kvinnesynet hans er også under enhver kritikk sett fra et menneskerettslig synspunkt: Han tillater barneekteskap med jenter og ”støtter personlig” omskjæring av jenter ”på grunn av ”omstendighetene i den moderne verden”. [3] Han foreskriver at menn under visse betingelser kan fysisk avstraffe sine hustruer.[4] Og (selvsagt) støtter han flerkoneri, som vi har sett at han selv praktiserer, og han mener at en hustru må ha tillatelse fra ektemannen for å kunne forlate hjemmet for et ærend.
Uttalelser som al-Qaradawi særlig er kjent for handler om islams erobring av Europa. Som at islam skal vende tilbake til Europa som en seierherre: “Islam will return to Europe as a conqueror and victor, after being expelled from it twice – once from the South, from Andalusia, and a second time from the East, when it knocked several times on the door of Athens.”
Jeg forstår godt at Olsen kan nære en viss irritasjon over hva jeg skrev i Rundlurt, men hun burde kanskje være mer irritert på seg selv for å ha prestert nettopp å prøve å hvitvaske mannen som blant annet i etterkant har sagt at han med egne hender ønsker å bidra til å fullføre Hitlers holocaust?
Kommentaren til Olsen i dag handler om penger og politikk, tillit og mistillit, etnisitet, hat og dialog. Altså handler det om Audun Lysbakkens forslag om mer enn å halvere statsstøtten til HRS. Ingressen lyder:
”Mistro. Etter år med mistenksomhet overveier staten å stole på at etniske minoriteter selv er i stand til å drive integreringsarbeid.”
Først: det er nettopp innvandrere (ikke danske, men de med ikke-vestlig bakgrunn) som har mottatt støtte til integreringsarbeid siden feltet startet opp i overgangen 70- til 80-tallet. Dette kan selvsagt verifiseres i offentlige dokument, der man blant annet vil finne særlig to sentrale personer, søsknene Fakhra og Khalid Salimi. Det er nettopp holdningen om at innvandrere skal integrere innvandrere som har preget arbeidet fra dag nummer en helt inn i vår tid. ”De vet hvor skoen trykker,” som det gjerne heter. Det er vi i HRS de første til å skrive under på. Nettopp derfor kunne jeg allerede i 1998 skrive boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, basert på intervju med de utsatte kvinnene og mennene. Da HRS ble opprettet i 2001, fortsatte vi fokuset på både menn og kvinner som tvangsgiftes, med hjelp fra utsatte på innsiden av ulike aktuelle miljø, ikke minst nedfelt i rapporter, men også på rights.no og i bøker (Feminin integrering og Men størst av alt er friheten). Her er hva Olsen skriver som begrunnelse for hvorfor minoritetene selv må drive integreringsarbeid:
”Arbeidet mot tvangsekteskap har nesten bare vært konsentrert om kvinner, bare nylig er menn blitt sett på som potensielle ofre.”
Olsen har allerede her laget seg et uoverkommelig forklaringsproblem. Mon tro hva hun mener med ”nylig”? Hellig tvang i 1998 kan neppe tilskrives å være ”nylig”, ei heller Feminin integrering i 2003 – for eksempel. Men kanskje vårt arbeid ikke teller? Vi fast ansatte i HRS har feil hudfarge? Og de som arbeider i kulissene, de teller ikke?
En tanke: har Olsen noensinne resonnert rundt hvorfor det aldri har vært en eneste innvandrerorganisasjon, ledet og drevet av innvandrere, som har avdekket overgrepsforhold på innsiden av aktuelle miljø? Se det, nei, det kunne hun ikke.
Olsen tillater seg å avlegge oss en ”hatvisitt” også. Den påstanden skal hun selv stå for. Hvis det er ”hatefull retorikk” å dømme islamismen nord og ned, hun om det.
Det ”morsomme” er når Olsen – i argumentasjonsrekken for hvorfor det er fint hvis HRS får halvert budsjettet – går tilbake til år 2000, året før HRS ble opprettet! Det handler om TV-program Olsen ikke har satt særlig pris på, nemlig da TV2 avdekket kjønnslemlestelse og ”doble imamtunger”. Her er hva Olsen skriver:
I oktober 2000 viste TV2 programmet der unge Kadra Yusuf spurte ut muslimske ledere om deres holdning til uvesenet. Yussuf var håndplukket til oppgaven nettopp av Hege Storhaug. Hensikten var aktverdig: Å avdekke dobbeltmoral og løgn, og vise at kjønnslemlestelse også truet jenter her i landet. Men gjennomføringen, og klippingen av intervjuobjektene, var diskutabel, og TV-programmet førte til et linjeskifte i den norske integreringsdebatten … vi (fikk) en isfront mellom somaliere og nordmenn spesielt, og mellom minoritet og majoritet generelt.”
Her er det altså journalisten Storhaug som ”skal tas”. Selv om dette ikke har noe med HRS å gjøre, får jeg først rette opp feilene: Kadra Yusuf var ikke håndplukket av meg. Hun var ”håndplukket” av Gerd Fleischer i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Vi hadde dessuten en annen ung norsksomalisk kvinne som allerede hadde sagt ja til å ta på seg skjult kamera, men av praktiske årsaker ble heller Yusuf valgt da hun etter betenkningstid ville stille opp. Ja, jeg hadde idé til programmene og jeg gjorde researchen. Men nei, jeg var ikke i klipperommet, ei heller bak mikrofonen. Og nei, jeg hadde ikke redaktøransvar heller. Men ”skylden” for de ”fæle programmene” skal jeg tydeligvis ha.
Olsen går seg vill i etnistet. Så vill at det tenderer til en diskriminerende grunnplattform: ”fortelle meg hvilken etnisk bakgrunn du har, og jeg skal fortelle deg hvilke egenskaper og kunnskaper du har.” Her er hovedargumentet til Olsen for hvorfor det er fint hvis HRS mister ca halve statsstøtten:
”HRS’ grunnlegger og frontfigur, Hege Storhaug, har innsikt og kunnskap, men metodene organisasjonen bruker har vært omstridt. Storhaug fnyser av dialog, og HRS synes lite opptatt av å skaffe seg forbundsfeller innen miljøene der tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse kan skje.
Ikke minst derfor er reduksjon i statsstøtten på sin plass. Det er nemlig på høy tid at flerkulturelle organisasjoner og enkeltpersoner igjen brukes som de ressurser de er.”
Ingenting av dette stemmer. HRS er ikke grunnlagt av meg, men daglig leder Rita Karlsen. ”Omstridte metoder” har aldri vært dokumentert, men påstanden har vært så grundig motdokumentert at eksempelvis statsråd Lysbakken trakk en rapport om disse ”metodene” i fjor. Olsen prøver her å gi næring til løgner og myter, altså har hun ikke mye å være stolt av. Olsen har dog rett i at vi ”fnyser” av dialog mellom islamister og politikere, en dialog som legitimerer førstnevntes makt. At jeg er invitert til debatt med islamister i Tromsø og Oslo neste måned, og har takket ja, vil kanskje overraske Olsen?
Olsen tar grovt feil når hun påstår vi ikke har ”forbundsfeller”. Hvorfor kunne HRS som eneste organisasjon i Norge eksempelvis avdekke at norskfødte jenter kjønnslemlestes? Hvordan kunne vi finne frem til barn som er dumpet i Pakistan? Hvordan klarte vi å lobbe gjennom stortingsvedtak om skilsmisse for muslimske kvinner? Med mye mer. Vet Olsen hvem som er og har vært knyttet til HRS? Ja, hun vet ”noe”, kan jeg dokumentere. Vi visste nemlig at Olsen skulle skrive en negativ kommentar om HRS allerede lenge før helgen. For vi fikk denne e-posten forrige tirsdag og luktet raskt lunta:
Hei,
Jeg planlegger å skrive en kommentar om profilen på statsstøtten til en del frivillige organisasjoner, og håper dere har tid til å svare på to enkle spørsmål:
1: Hvor mange fast ansatte medarbeidere i hel stilling har HRS hatt, fra starten og til dags dato?
2: Hvor mange av disse har hatt norsk etnisk bakgrunn og hvor mange har hatt annen etnisk bakgrunn?
På forhånd takk!
Vennlig hilsen
Inger Anne Olsen
Olsen har altså både hatt god tid til å sjekke HRS sitt ”etniske rulleblad”, i tillegg til at hun fikk et ganske oppklarende svar fra Rita Karlsen samme dag:
Hei,
Vedrørende 1) Det har variert i hele perioden. Vi har på det meste vært fire fast heltidsansatte. Per dd drifter vi på to faste heltidsstillinger, med tillegg av en rekke engasjementer (hovedsakelig knyttet til research og artikler til rights.no).
Vedrørende 2) For fast ansatte har tre hatt annen etnisk bakgrunn, mens fem har hatt etnisk norsk bakgrunn. For engasjementene er det kun en med norsk etnisk bakgrunn og samtlige andre (rundt regnet 15 personer, varierer det litt også) har annen etnisk bakgrunn.
Dette er altså Olsens metode: tross kunnskap om faktiske forhold, tegner hun et falskt bilde av HRS som ikke en flerkulturell organisasjon? Hadde Olsen brukt informasjonen hun ba om, så hadde hun jo ikke hatt en artikkel å skrive.
Ja, så uredelig er deler av media.