Rita Karlsen, HRS
HRS har i årevis vært en som en rød klut for de som fortolker verden i et fastlåst rødt perspektiv. Jo lengre ut på venstresiden, jo ”mer hat”, som det visstnok legitimt heter i disse dager, rettes mot HRS.
Å ha sitt virke innenfor innvandrings- og integreringsfeltet er ikke for sarte sjeler. For det er ikke bare ett av de tema som er gjort svært politisk betent, men også ett felt der meningsmotstand driver frem metoder som vi normalt ville ha reagert på.
Som politisk tenketank har HRS i over 10 år vært en premissleverandør i dette feltet. På godt og vondt, for å si det slik. De tema som vi har jobbet mest med er menneskerettigheter i forhold til kvinner og barn, da særlig relatert til tvangsekteskap, at barn og kvinner holdes ufrivillige ute av Norge, sosial kontroll, muslimske kvinners muligheter for skilsmisse, og kjønnslemlestelse. I tillegg har vi hatt sterkt fokus på verdiperspektivet, da relatert til hvilke verdier vi mener et samfunn som Norge bør tuftes på, samt det som kan sammenfattes i ”bærekraftig innvandring”.
Så lyder det da godt, som danskene ville sagt det, men langt derifra: Vårt fokus er problemorientert. Vi jobber for politiske løsninger for det som ikke fungerer. Vi har heller ikke tenkt å løpe fra ansvaret ved vårt egendefinerte problemperspektiv: Vårt motto er at vi ikke skal kritisere uten å komme med tiltaksforslag.
Problemer
Da er det åpenbart at ”bråket” er i gang. For det første er langt fra alle enige i problemperspektivet. Ekstra ubehagelig er det kanskje for dem som til enhver tid sitter med det politiske ansvaret å bli konfrontert med hva de ikke finner løsning på. Noen, ikke minst den sittende integreringsminister Audun Lysbakken (SV), mener at problemfokuset i seg selv er problematisk, da det overskygger for alt som går bra.
For det andre er det ikke åpenbart at alle er enig i hva som er et problem. Som samfunn er vi relativt enige om at for eksempel tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er et problem, men mindre enig om at barn og unge som har lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland er et problem. For andre tema er det ikke sikkert det finnes et konkret svar, for eksempel hva som skal være det norske samfunnets grunnleggende og ufravikelige verdier. Så har vi de tema som ikke skal snakkes om, enten fordi de ikke anses som et problem eller fordi å snakke om det kan bli et problem. Eksempel på dette finner vi i termen ”bærekraftig innvandring”, der det for eksempel er uenighet om det skal regnes på ulike borgeres bidrag og forbruk i det norske samfunnet. Noen forkaster hele innfallsvinkelen, mens andre mener det kan bidra til stigmatisering av grupper.
Så til den tredje åpenbare utfordringen: Om vi nå skulle være enig om hva som er et problem, betyr det ikke at vi er enige om hvordan det skal løses.
Igjen, så langt alt vel, men den gang ei: At det nettopp er stor uenighet på dette feltet fører også til en beinhard dragkamp om premissene. I slike kamper har vi erfart at redelighet er et relativt begrep.
Bråket rundt HRS
Det er selvsagt helt legitimt å være uenig HRS, og det er også legitimt å bruke sterke ord og uttrykk, det gjør vi mange ganger selv også. Men det burde verken være legitimt eller legalt å ta i bruk såkalte drittpakker. Vi har vært gjennom en rekke runder i media med beskyldninger om ufine metoder og skal visstnok operere på verst tenkelig måte, uten at dette noen gang er blitt annet enn beskyldninger. Vi har selv stått hardt på for å få dette gransket for å bli kvitt beskyldningene som florerer i media, uten å lykkes.
Når drittpakkestragien likevel ikke har gitt ønsket effekt, har neste trekk vært å så tvil om våre motiver. At vi kritiserer deler av innvandringspolitikken er visstnok synonymt med at vi er innvandrerfiendtlig. Metoden er å befeste inntrykket ved stadig gjentakelser, ved diverse kreative koplinger eller løsrevne sitater, endog sitater som er konstruerte. Men der vi virkelig har fått den røde kluten til å vifte, er ved at vi kritiserer deler av islam (hvilket selvsagt er synonymt med at vi er muslimfiendtlige). Og som nevnt innledningsvis; nå er dessuten ”fiendtlig” byttet ut med ordet ”hat”. (I skyggen av 22.juli skal jeg ikke nevne hvem som innkasserer en ”seier” ved en slik dreining).
Bare ordet islam ser ut til å utløse spøkelser på høylys dag, og mange ser ut til å gå fullstendig i vranglås. Det ble for øvrig godt illustrert på gårsdagens Debatten (NRK1) da paneldeltaker Elisabeth Skarsbø Moen (debattredaktør VG) skulle sette Martin Kolberg (Ap) på plass: Hadde liksom ikke Kolberg sagt at vi skal bekjempe radikal islam!? Som Kolberg så korrekt svarte: det håpet han da virkelig at alle vil.
Det faktum at muslimer jobber i HRS og det kontaktnettverket vi har i ulike innvandrergrupper, synes totalt irrelevant for våre motstander. Ja, jeg kan knapt kalle dem meningsmotstandere da det sjelden er meningene våre som angripes, men oss som personer eller tillagte motiver. I tillegg føres store deler av anklagene mot oss i en uhyrlig språkdrakt – til tross for at de samme anklager vår språkbruk.
En av de som ikke har spart på kruttet mot oss, er Dagbladets Marte Michelet. Nylig ble det kjent at (den da gravide) Michelet sto på terroristen alternative dødsliste. I Dagsnytt 18 (NRK P2) i går fortalte Michelet om marerittet, og om de sikkerhetstiltak hun og familien hadde gjennomgått og angsten de har følt på. Selv om vi mange ganger, ja som oftest, er uenig med Michelet, og heller ikke unnlater å si det, er det derimot ingen av oss som ønsker henne noe vondt. Men jeg tillater meg av og til å lure på om det er motsatt? HRS’ Hege Storhaug, ”hatobjektet” til Michelet, har bodd på kode 6 (hemmelig adresse etter politiets instruks) etter å ha blitt overfalt i sitt eget hjem i 2007. Mye tyder på at overfallet (en sak som er henlagt) ble utført av venstreekstremister, og kan ha blitt utløst på grunn av etiketter som er klistret på Storhaug. Var det noen som snakket om ytringsansvar?
Men klart jeg ser at for dem som er uenige med oss, er det utålelig at vi har fått politisk gjennomslag for en rekke av de tema vi har fokusert på, men kanskje verre: gjennomslag gir også (politisk) makt.
Makta rår
Innvandrings- og integreringspolitikken ble ikke et betent politisk tema før den ble utfordret. Utfordringen kom fra Fremskrittspartiet, og er også det politikkområdet som i dag anses som partiets viktigste suksess. For sitt ståsted har Frp fått mye politisk juling, både av saklig og usaklig karakter, som også gjenspeiler en del av utspillene. Samtidig har Frp hatt gjennomslag. For eksempel ble forslaget om at innvandrere skulle lære seg norsk ansett som rasistisk da det ble lansert, i dag er det felles tankegods. Det har utfordret at ”makta rår”, og med Arbeiderpartiets sitt integreringsutvalg var utvalgets leder, Jonas Gahr Støre, klar på at de skulle ta fra Frp eierskapet som de har klart å etablere på dette feltet. Men like klar var Frp da Aps integreringsutvalg la frem sine resultater: mye var en blåkopi av Frp.
Men makta rår likevel, all den tid den rødgrønne regjeringen har flertall på Stortinget. Men de kan ikke med et pennestrøk fjerne Frp, derimot er det andre som de har mer makt til å eliminere.
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken har siden han satt seg i statsrådstolen ønsket å bli kvitt HRS, hvilket er godt kjent i flere kretser. Men Lysbakken oppdaget at selv om en sitter med betydelig makt, er det spilleregler en må forholde seg til. Da gjelder det å være kreativ.
Metoder
Lysbakken er plassert godt til venstre i norsk politikk, hvilket i seg selv ikke burde ha noen betydning. Betydning får det først hvis de demokratiske spillereglene erstattes med virkemidler som ligger tett opp til udemokratiske metoder.
Etter flere mislykkede forsøk på å bli kvitt oss, ikke minst relatert til at de hinsidige beskyldningene som Amal Aden fremsatte mot oss resulterte i en granskning som Lysbakken valgte å avslutte da han innså at det gikk vår vei, har Lysbakken brukt sine byråkrater for å finne en løsning. Den er presentert i statsbudsjettet for 2012, der vårt budsjett mer enn halveres. At Lysbakken ikke fjernet oss helt antar jeg henger sammen med at han syntes det kunne bli vel vanskelig å forklare.
Men hvordan bli kvitt noen som ikke har gjort noe galt, utover å mene noe som ikke er i samsvar med hans politiske overbevisning?
Han har tatt i bruk et politisk instrument som er langt ute i gråsonen, om ikke over. Kortversjonen (den lange versjonen kan du lese her) er at Lysbakken legger ned den tilskuddsordningen som HRS mottar midler fra, og erstatter den med en ny tilskuddsordning.
Ordningen som legges ned følger reglene for tilskuddsordninger, blant annet ved søknader og adgang til å klage. Både søknad og klageadgang fyller viktige funksjoner. For det første er slike tilskuddsmidler et begrenset gode: det er som regel langt flere som er potensielle mottakere enn de som får. Ergo skal en søknad prøve å få tak i ”de beste”. For det andre er en søknad et viktig styringsverktøy. Det gjør tilskuddsforvalteren, som i dette tilfellet er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, i stand til å følge opp at mottakerne gjør det de sier de skal gjøre. Derfor er det da også et krav om halvårsrapportering og –budsjettering; er alt i rute eller må noe justeres? Hva gjelder mottakerens rett til å klage, er det for å sikre likebehandling. Det innebærer at ingen skal bli utsatt for en forskjellsbehandling som mangler saklig grunn eller virker vilkårlig, urimelig eller urettferdighet.
Kan det bli ansett som forskjellsbehandling å frata HRS over halve budsjettet uten å endre noe av betydning for de andre organisasjonene på dette feltet, men heller gi to nye organisasjoner midler? Jeg vil anta at mange ville svart ja på det spørsmålet.
Tilskuddsordningen som Lysbakken innfører skal dermed ikke være søknadsbasert og det skal ikke være klageadgang. Men hvordan da bestemme hvem som skal få midlene? Ja, riktig: det bestemmer han selv (direkte driftsstøtte).
I tillegg er det en annen utfordring: Når en foreslår å innføre en ny tilskuddsordning på statsbudsjettet skal den presenteres for Stortinget året før. Men hvem bryr seg om slikt?
HRS har gjort fagkomiteen (Kommunal- og forvaltningskomiteen) på Stortinget oppmerksom på Lysbakkens metoder, men har ingen ambisjoner om at forslaget ikke vil gå gjennom. Som sagt: makta rår.
Det som sånn sett kan bli mer interessant er dette: Jeg betviler at den samme Lysbakken vil like sin nye tilskuddsordningen så godt når han selv ikke sitter i sjefsstolen og forvalter midlene. Med andre ord: Lysbakkens kreative forslag skaper presedens.
Oslo kommune
En av de som reagerte på Lysbakkens metoder, var Carl I. Hagen (Frp). Men som nevnt er det jo lite som kan gjøres via Stortinget, all den tid flertallsregjeringen lar Lysbakken slippe unna. Han tok derfor saken i egne hender og satte som premiss i budsjettforhandlingene med Oslo kommune at HRS skulle ha 1 million kroner i prosjektstøtte.
Jeg vil anta at både Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti kjempet imot, så man kan vanskelig beskylde dem for å ha prioritert HRS. Samtidig vil jeg anta at de samme partiene anså det som en relativt billig måte å få en budsjettavtale i havn på. Politisk samarbeid er noen ganger som å spise kameler på tvers.
Det som derimot nå blir interessant, blir å gå i dialog med Oslo kommune. Jeg vil anta at disse partiene har hentet mye av sin informasjon om oss via media og på internett, så det kan være at de blir noe overrasket.
I alle fall har vi allerede det vi mener er en god idé for Oslo kommune, og som kanskje kan være med å løse en av de store utfordringene de står overfor. Men, for det er jo alltid et men: vi vil også overfor Oslo kommune påpeke utfordringer som kommunen står overfor, og som kanskje ikke har like opplagte løsninger.
NGO-er
Nei, det er ikke rettferdig at HRS får midler av Oslo kommune, like lite som det er rettferdig at Lysbakken fratok oss over halve budsjettet. Det er politikk.
Det som derimot (den politiske) saken mot HRS kanskje burde utløse, er en debatt om såkalte NGO-er (den engelske betegnelsen på ikke-statlige organisasjoner).
HRS har selv flere ganger tatt til ordet for at ordningen bør revurderes, og da ikke i den retningen som Lysbakken fører, men i en helt motsatt retning. NGO-ene må frigjøres mer fra statens grep, og det første som da må skje er at organisasjonene henter midler fra det private. I den grad staten skal finansiere, bør det være i et forhold til det private engasjementet: At man eventuelt får tildelt ut fra hvor mye man selv klarer å få inn fra private.