Rita Karlsen, HRS
At det inngås muslimske ekteskap, der typisk ”bruden” er under lovlig ekteskapsalder, er en problemstilling HRS har jobbet med i flere år og hvor flere saker er omtalt i media. Den siste i oktober, da det ble tatt ut tiltale mot mor og bror for å ha truet datter/søster (16) av irakisk opprinnelse til å forlove seg med en mann i Irak med tanke på ekteskap. Denne saken kom rett etter den historiske dommen fra Oslo tingrett, der både fetteren/ektemannen, foreldrene og svigerforeldre (samtlige av irakisk opprinnelse) var tiltalt for å bidra til at den da 13 år gamle jenta inngikk et muslimsk ekteskap. Alle, utenom jentas onkel som har rømt fra Norge, fikk flere års fengsel. At noen finner det opportunt å følge ekteskapsskikker fra det landet de kommer fra, er således ikke ukjent. Mer ukjent er det at ikke-muslimske ungjenter som er kjæreste med muslimske menn, konverterer til islam og inngår ekteskap etter sharia. Men akkurat denne problemstillingen er kommet frem i Danmark, og det er vel ingenting som skulle tilsi at ikke samme problem kan eksistere i Norge.
En av jentene fra Danmark forteller at hun inngikk et muslimsk ekteskap 14 år gammel. Og ikke nok med det: hennes fire venninner giftet seg på samme tid. Danske politikere reagerte med å bli rasende på imamene, som foretar disse ”vielsene”.
Er du begynt å blø?
Den da 14 år gamle jenta omtales som Cecilie. Ikke bare inngikk hun et muslimsk ekteskap, men hun måtte også gjennom noen ”sedvanlige kontroller”. Det første var jomfruhinnekontrollen. I Berlingske 19.juni kunne vi lese følgende:
Vaskemaskinen føltes kold og hård at sidde på. Cecilie spredte sine nøgne ben og lod den ukendte kvindes fingre føle oppe i sig. Hun var nervøs, for hun havde gået til ridning engang. Kvinden, der undersøgte hende, var en ven af familien til hendes kommende mand, indvandrer af 2. generation. Hun vidste ikke rigtigt, om kvinden også var sygeplejerske eller noget andet inden for sundhedsvæsenet.
For Cecilie var det derimot viktigst at familien hennes ikke fikk vite noe. Hun visste at de aldri kom til å godta at hun inngikk et muslimsk ekteskap som 14-åring. Derimot visste hun godt hvordan en relasjon til en muslimsk mann artet seg, det hadde hun erfart fra andre venninner på skolen.
– Man kunne lære de muslimske drenge at kende, hygge sig og have det sjovt i starten, men efter ca. seks måneder skulle man forloves, hvis man ville være kærester. Bagefter skulle man giftes. (Berlingske 19/6)
Mannen hun giftet seg med, var da 19 år. I dag er Cecilie 18 år og lever under nytt navn, med pepperspray og overfallsalarm. Hun trues stadig av ”eks-mannen”, og da Berlingske skulle skrive hennes historie (anonymt) ble også avisen utsatt for mannens vrede. I en SMS heter det »Hvis de der små luder unger (sic!) udstiller islam på en dårlig måde, walla, så dræber vi dem! Lad dem vide det.«
Danske imamer avviser derimot at de vier tenåringsbruder. Imam Shahid Mehdi fra Islamisk Trossamfund hevdet overfor Berlingske at islamske trossamfunn ikke vier jenter under 18 år, og at deres krav er en vielsesattest fra kommunen. Han avviste derimot ikke at noen ”amatøraktige imamer” kunne foreta slike vielser.
Cecilie forteller at de ble ”viet” i en moské på Nørrebro, og imamens første spørsmål var:
– Er du moden?
Hun forsto ikke spørsmålet, og imamen utdypet:
– Er du begynt å blø?
Cecilie forteller at imamen ikke spurte om hennes alder og heller ikke om hennes foreldres aksept for å inngå ”ekteskapet”, hennes foreldre var ikke-eksisterende. Det viktigste var at hun var begynt å menstruere. Det ble så skrevet ekteskapskontrakt og avtalt medgift. Medgiften besto av at hun skulle stille noen krav. 14-årige Cecilie ”krevde” en bil til 18-årsdagen, et Dolce & Gabbana-ur og en Canada Goose-jakke.
Serie
Det var i februar i år at Berlingske satset på en serie med tenåringsbruder. De begynte med tre eksempler på danske jenter under 18 år som lever eller har levd i ”hemmelige ekteskaper” under massiv kontroll. Ei av jentene hadde forsøkt å ta sitt eget liv, den andre gikk til politianmeldelse og frivillig anbringelse, mens den tredje lever i dag under politibeskyttelse.
Men sakene var langt flere:
Fra Helsingør kommune fikk avisen vite om flere tilfeller av unge jenter under 18 år hvor jentene selv eller dere foreldre har søkt om kommunens hjelp på grunn av muslimske ekteskap. Fra Høje-Taastrup kommune møter de konvertitten Christina Palshøj Schultz (24) som ble muslimsk gift med sin kjæreste som 17-åring, uten at hennes familie vet noe. Han er utro, og etter seks års ekteskap blir de skilt etter hans tillatelse. Hun forsøkte selvmord.
I samme kommune møter de en annen ung kvinne, som også ble muslimsk gift som 17-åring. Etter dødstrusler, bortføring og vold, hvor hun ender på sykehuset, lykkes hun å flykte til et krisesenter. Hun går under jorden og lever i en periode skjult for mannen med hjelp fra PET. I dag er hun midt i 20-årene og fortsatt muslimsk gift, fordi mannen nekter henne skilsmisse.
I Ishøj kommune er der en 15-årig jente som har konvertert til islam og som gjerne vil inngå et muslimsk ekteskap med sin kjæreste. Han er over dobbelt så gammel som henne. Kommunen oppdager tidlig hva som er i ferd med å skje, mekler mellom partene, men finner det nødvendig å plassere jenta et annet sted enn hjemme. Jenta vil for øvrig fortsatt inngå ”ekteskapet”.
I Københavns kommune er der en annen 15-årig jente. Hun inngikk et muslimsk ekteskap i 2010 med en mann midt i 20-årene, tilknyttet moskeen hos Islamisk Center for Europæiske Lande på Vibevej i Københavns Nordvestkvarter. Kommunen mekler mellom partene, og mannen meldes til politiet – som henlegger saken. Jenta plasseres på institusjon, men paret er fortsatt muslimsk gift.
I Fredensborg kommune er det en 16-årig jente som er konvertert og blitt muslimsk gift med sin tre år eldre kjæreste. Kommunen mekler, men jenta er fortsatt muslimsk gift. Hun har forsøkt selvmord flere ganger.
Konsekvenser
Dette fikk konsekvenser som Berlingske ikke hadde tenkt seg: Mødrene begynte å ringe. En av disse var Cecilies mor. Cecilie hadde da lest om artikkelen om en 15-årige dansk jente som hadde giftet seg muslimsk uten foreldrenes samtykke. Det fikk Cecilie til å dele sin egen hemmelighet med moren. Og flere danske foreldre ringte, fordi de nå hadde fått visshet i sin mistanke: Deres døtre lever i ”hemmelige ekteskaper” med deres muslimske kjærester.
Men hva hjelper det om det, om så daglig, bringes tragiske historier som hittil har vært ukjent for offentligheten, hvis det politiske systemet ikke evner å gjøre noe med det?
Det har ikke manglet på forslag, men de har liten verdi så lenge det ikke tas tak i problemets kjerne. For eksempel er ett av forslagene å utvise imamer som foretar slike vielser. Men det fordrer jo at vi kjenner til at slike vielser foregår – og av hvem, og det er ingen selvfølge. I saken fra Norge der flere familiemedlemmer er blitt straffet, går imamen fri. Han skal angivelig ha stått bak en dør da han viet paret, så ”ingen” vet hvem han er.
Parallelle rettssystemer
Problemets kjerne er at vi er på vei til å etablere parallelle rettssystemer, og det er også der vi må gripe inn.
Tirsdag 5/12 arrangerte Oslo FrP en debatt om islamsk praksis vs. norsk lov, med særlig fokus på kvinners rettigheter. I invitasjonen het det at ”Fra ulike hold er det de siste årene rapportert om tilfeller der norsk lov settes til side for islamsk lov (sharia) på privatrettens område. Den samme utviklingen ser man i andre europeiske land. Hva er situasjonen og hva kan eventuelt gjøres for å sikre alle borgeres grunnleggende menneskerettigheter og at nasjonalstatens lovverk respekteres?”
I panelet satt Basim Ghozlan (moskéforstander i Oslo), Ane Stø (kvinnegruppen Ottar), Hege Storhaug (HRS) og Carl I. Hagen (FrP). Noe av det mest interessante i denne debatten var Ghozlans betraktninger rundt muslimske trossamfunn sin rolle. Blant annet fortalte han om hvordan han selv bidro til rådgivning og mekling i blant annet skilsmissesaker, og hvordan han bidro til også å utstede muslimsk skilsmisse (etter at den norske skilsmissen var et faktum) til bruk i for eksempel kvinnenes hjemland. Det ble spurt om ikke dette var tett opp til shariaråd, noe Ghozlan avviste, hvorpå han vektla rådgivnings- og meklingsrollen. For øvrig var han ikke særlig villig til å forklare hva han selv anså som sharia, men han var veldig klar på at den sharia som spesielt Hege Storhaug snakket om, ikke var ”hans” sharia.
Men akkurat denne rollen som muslimske menigheter inntar, med eller uten samfunnets forståelse og velvilje, er interessant.
Samme dag som FrP avhold sitt debattmøte, ble det avholdt en lignende debatt i Gellerup i Danmark. I dette møtet foreslo imam Abdul Wahid Pedersen at det etableres et råd i Danmark med blant annet imamer og jurister. Rådets medlemmer skal ha kompetanse til å mekle i saker som ikke hører under straffeloven, men som ”kan blåstemple f.eks. skilsmisser, så de også gælder i lande, hvor de oprindeligt er indgået.” Altså akkurat det samme som Ghozlan forteller foregår i Norge.
På møtet i Gellerup kom det frem at muslimer til stadighet kommer i klemme fordi de ikke klarer å løse kulturelle og religiøse problemer. Viseborgmester i Aarhus, Rabih Azad-Ahmad (R), som er utdannet jurist og leder af Gellerup Retshjælp, forteller:
– Det seneste eksempel er en mand med baggrund i Algeriet, som er blevet skilt og gerne vil giftes igen. Det kan han ikke blive i Algeriet, fordi landet ikke anerkender den danske Statsforvaltnings skilsmissebevilling og derfor ikke mener, han er skilt.
Hvorpå han legger til:
– Det kan vi ikke gøre noget ved, og så sker det rent praktisk, at folk kommer i klemme.
En dansk skilsmisse godtas altså ikke i Algeri. Da er det jo interessant at det algeriske ekteskapet godtas i Danmark, og enda mer interessant: den algeriske ekteskapskontrakten kan benyttes for å få opphold i Danmark (ved familiegjenforening).
Men om vi ikke kan gjøre noe med det, er et annet spørsmål. ”Løsningen” fra de aktuelle muslimske representantene er å benytte muslimske trosssamfunn til å ”blåstemple” rettskildene til norsk eller dansk rett. Det betyr med andre ord at norske (eller danske) lover ikke gjelder for landets muslimer før religiøse autoriteter har satt sin godkjenning på. Det har i mine øyne lite med ”rådgivning og mekling” å gjøre og er noe vi slett ikke bør være med på.
For hvis det er slik at rettighetene kun skal gå én vei, må vi kanskje revurdere systemet. For eksempel ved at et ekteskap inngått i utlandet ikke gjøres gyldig i Norge før det også er inngått etter norske regler. Det vil også innebære norske skilsmisseregler, til tross for at man kanskje kommer fra land der det ikke er lov å skille seg eller der mannen har helt andre rettigheter ved skilsmisse enn kvinner. Og da bør heller ikke de norske reglene om å anvende retten til det landet der ektefellene hadde sin første bolig, lengre være gyldig.
Vel så interessant var det at Ghozlan på møtet hos FrP fortalte at det nå er utstedt en fatwa som sier at en skilsmisse inngått etter aktuelt lands regler, også skal gjelde som en muslimsk skilsmisse. Hvorvidt en slik fatwa i det hele tatt skal vurderes inn norsk eller dansk rett er jeg mer tvilende til, men det bør jo tilsi at en eventuell skilsmisse blant muslimer overhode ikke trenger å gå veien om noen muslimsk trossamfunn. Ved behov er det bare å få oversatt skilsmissepapirene til aktuelt språk. Men det er kanskje slik at ikke alle muslimske land heller vil godta denne fatwaen?
Dagens leder i Jyllands-Posten stiller seg fullstendig avvisende til forslaget fra imam Wahid Pedersen om å opprette et eget råd for muslimer for å være komplementær til det danske rettssystemet.
Et ægteskab er en civilretlig institution, som reguleres af dansk ret, og det er alene danske juridiske myndigheder, der tager stilling til ægteskabet, dets indstiftelse, dets retsvirkninger og dets eventuelle opløsning.Hvad religiøse samfund sideløbende måtte lægge af betydning i ægteskabet, dets indstiftelse, dets retsvirkninger og dets eventuelle opløsning er et rent religiøst anliggende, som er juraen ganske uvedkommende, og hverken Koranen eller andre hellige skrifter er på nogen måde retskilde til dansk ret. Ikke desto mindre hersker der ifølge det oplyste i muslimske miljøer den opfattelse, at det religiøse aspekt af ægteskabet er mindst lige så eller måske endda mere bindende end det juridiske.( … )Disse problemer kan være aldrig så reelle, aldrig så generende og aldrig så ødelæggende for de involverede, men løsningen kan og skal aldrig være en sammenblanding af juridiske og religiøse forhold.Enhver har ret til at begære skilsmisse efter dansk ret, og hvis skilsmissen efter gældende regler er gennemført, så gælder den, og det gør den, uanset hvad repræsentanter for religiøse institutioner måtte mene. Hvis der er problemer i trossamfundene, må de løses internt. Retssamfundet har sagt, hvad det har at sige i en sådan sag.
Spørsmålet er når vi i Norge skal gripe fatt disse problemene – eller skal vi stilltiende la det få utvikle seg til etablerte praksiser som raskt kan ende opp med parallelle rettssystemer?