Rita Karlsen, HRS
Det synes liten tvil om at det hodet ikke er forberedt på, renner munnen over med. For når Arild Stokkan-Grande, medlem av Arbeiderpartiets gruppestyre på Stortinget og medlem av Stortingets Kommunal- og forvaltningskomiteen, garanterer et shariafritt Norge, kan man trygt si at han ikke er fullt ut orientert om hva som foregår i samfunnet.
– Bhatti sprer frykt og usikkerhet hos folk med sine utsagn om å innføre Sharia-lover i Norge, Men jeg kan berolige alle med at det aldri vil skje. Det er et paradoks at en person som Bhatti – som forakter vårt demokratiske system – bruker nettopp vårt system i et forsøk på å undergrave demokratiet. Det vil han aldri lykkes med, sier Arild Stokkan-Grande til Dagbladet.no.
Det er fint at Stokkan-Grande vil berolig de som opplever usikkerhet for Bhattis ønske om å innføre sharia i Norge, men jeg tror heller at det er den samme Stokkan-Grande som vil bli usikker når det går opp for han at Norge allerede har åpnet opp for sharia.
For det har seg slik at det ikke alltid er norsk rett som skal anvendes selv om rettssaken foregår i Norge. Dette ifølge jurist og dekan ved Det juridiske fakultet ved UiO, Hans Petter Graver. Graver forklarte i Morgenbladet (30.september 2011) at Norge alltid har hatt regler om bruk av andre lands rett i saker med størst tilknytning til et annet land. Det kan da umulig være noe overraskelse at nettopp dette er blitt mer og mer aktuelt med de seneste årenes rekordinnvandringer til Norge. Det kan neppe heller være noe overraskelse at sakskomplekset har beveget seg mer og mer fra kommersielle forhold og forretningsjuss til likestilling og familieforhold. Og som Graver sier: ”Derfor kommer også tunge temaer som religion og moral inn i bildet. For mange er en religion en måte å leve på og ikke noe de kan velge bort med mindre religionen selv tillater det.”
Den angstfylte holdningen som våre nasjonale politikere generelt utviser i forhold til våre ”nye borgere” har i årevis gått på bekostning av ”det norske”. Det er blitt harselert med alt som er ”norsk”, om det så har vært ”norske verdier”, ”norsk levemåte”, ”norske tradisjoner”, ”norsk mat” – samtidig som vi har blitt fortalt at det ikke er noe genuint ”norsk”. Selvsagt i motsetning til ”de andres kulturer”, der vi endog benytter av fellesskapets midler nettopp for at de skal få ivareta ”sin” kultur. Det skal visstnok være en integreringsmessig suksessfaktor. Det vi derimot har trodd på, og som langt de fleste politikere gjerne slår fast ved anledning, er at vi alle er like for loven.
Nei, vi er ikke det. Og min mer eller mindre kvalifiserte gjetning er at vi kommer til å bli mer og mer ulike for loven – fordi loven åpner opp for det. Nettopp derfor kommer også sharia til å få bredere gjennomslag i norsk rett, hvis vi ikke revurderer hvordan lovene praktiseres i dag.
Derfor bør vi heller ikke harselere av Arfan Bhatti og hans likesinnede når de argumenterer for å gjøre Norge til en shariastyrt stat. Ikke at jeg tror at Bhattis drøm vil gå i oppfyllelse, men vi bør være oppmerksom på de krav som fremmes og realitetsorientere oss på hva som faktisk foregår.
I 2009 fortalte Katja Jansen Fredriksen, daværende doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, at norske domstoler stadig oftere møter argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling. Hun har i sitt doktorgradsarbeid gått gjennom en rekke saker som har vært i det norske rettssystemet med utgangspunkt i ”møtet mellom norsk lov og sharia i familieretten”, og slo fast følgende: ”I det store flertallet av dommene ble argumenter fra sharia trukket frem.” Og vel så interessant: Fredriksen argumenterte for å bruke sharia i norsk rett.
Da vil jeg også minne om dommen i Oslo i fjor, der en imam hadde foretatt ”vigsel” (etter sharia) av ei 13 år gammel jente. Og trygdemisbruket blant ”enslige forsørgere” samt de såkalte ”haltende ekteskapene”.
Så nå spør jeg deg igjen Stokkan-Grande: Garanterer du et shariafritt Norge?