#7.oktober

En våpenhvile kan snart være på plass mellom Israel og Hamas, meldes det i en rekke medier. At fred er nær forestående er ikke nødvendigvis riktig. "Vi er i en situasjon der tempoet Hamas bygger seg opp igjen, er høyere enn tempoet IDF utrydder dem", sier Amir Avivi, pensjonert israelsk brigadegeneral, med henvisning til Israel Defense Forces. "Mohammed Sinwar styrer alt", opplyser brigadegeneralen til Wall Street Journal. 

Sannheten er like smertefull som katastrofal. Som samfunn har Norge valgt islam. Dermed har vi fravalgt den mest vellykkede religiøse minoriteten i landet vårt: jødene. Det åpne jødiske livet er på rask vei til å bli historie. Denne tragedien kan vi ikke minst takke utenriksminister Espen Barth Eide for. Samt alle forutgående regjeringer som aktivt importerte det utvidede Midtøsten. Ingen av dem er uskyldige.

Markeringen av årsdagen for Hamas' terrorangrep mot Israel ble et ubehagelig innblikk i akademisk ordlegging, omskriving av reelle hendelser og en falsk balanse mellom jødehat og muslimhat. Det er ikke bare statsminister Jons Gahr Støre (Ap) som bør børste støv av Flemming Roses bok "Taushetens tyranni", det samme bør Høyre-leder Erna Solberg. Tausheten fra dem som har lovet å "aldri tie, aldri glemme" ga jødenes markering et svært ubehagelig skjær. 

Palestinakomiteen skal demonstrere foran Utenriksdepartementet på årsdagen for Hamas-terroren mot Israel, 7. oktober. Å velge dagen for jødenes verste kollektive traume siden Holocaust er ikke bare uverdig, det er grotesk. 

Etter først å ha avslått å vise dokumentaren Supernova, om terrorangrepet mot ungdommene på musikkfestivalen med samme navn 7. oktober i fjor, lovte statskanalen likevel å vise filmen i påsken. Så ble dokumentaren igjen tatt av plakaten. Drøye åtte måneder etter det dødeligste angrepet på jøder siden Holocaust, dukket filmen endelig opp. Uten forhåndsvarsel, uten profilering på NRKs sendeflater, og kommentert og analysert av NRKs håndplukkede kommentatorer. Påfølgende sendte NRK dokumentaren Gaza fra innsiden. 

Norske og vestlige medier vil ha oss borgere til å tro at Hamas har liten støtte på Gaza. Mediene vil ha oss til å tro at palestinere flest er fredselskende, akkurat som de vil ha oss til å tro at islam er synonymt med fredsbudskap. En ny måling slår beina under på denne troen. Støtten til Hamas er høy, mens støtten til Fatah er synkende og på et lavt nivå. Et betydelig flertall støtter også terrorangrepet 7. oktober som drepte rundt 1.200 personer inne i Israel.

Situasjonen for jøder i Vesten omtales som farligere enn noen gang siden Holocaust. Vi klarer ikke holde jødene i Europa trygge. Selv ikke norske jøder klarer vi å holde trygge. I en verden der vi konstant eksponeres for menneskelig lidelse, er vi programmert til å føle empati med dem vi ser. De andre ser vi ikke. Jødene ser vi ikke. Vi må ta opp bildene fra 7. oktober for å minnes hvor grusomt det som skjedde var. Det må gjøres igjen og igjen dersom vi ektefølt mener det når vi sier "aldri mer". 

Linda Noor, sosialantropolog og daglig leder i tenketanken Minotenk, har i sannhet bedrevet minoritetspolitiske tanker, eller ganske enkelt muslimske tanker, i Dagsavisen. Tenketank-lederen - som selv byttet profilbilde 7. oktober i fjor i solidaritet med palestinernes "frigjøring" da Hamas angrep Israel på bestialsk vis, hopper ganske enkelt bukk over enhver historisk hendelse som ikke passer inn i hennes egen fortelling. For i denne fortellingen er Israel hatobjekt nummer en. 

Israels ambassadør til Norge, Avi Nir-Feldklein (61), uttaler i et portrettintervju det de fleste nok for lengst har forstått: Vi nordmenn som støtter Israels kamp for fred og eksistens, vi velger ofte å tie om støtten både til venner og andre. Nir-Feldklein fremstår som en sympatisk, klok og sindig mann. At han nettopp har bedt om to møter viser at han har forstått et han og Israel har venner i HRS.

Hun vil ikke stå fram med fullt navn, men i et kort intervju med den franske avisen Le Parisien kalles hun "Esther". Hun er en av de overlevende etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober, et overlevende offer for den ubegripelige bestialiteten som ble utført den dagen. Da Hamas-terroristene angrep, ble hun og kjæresten enkle ofre. Hun ble voldtatt på så smertefullt vis at hun mistet bevisstheten, og mens terroristene voldtok og lemlestet henne, ble kjæresten tvunget til å se på - med kniv mot strupen. « Innvendig er jeg halvdød ,» sier Esther i dag. 

I moskemiljøene spres en tanke om at Hamas ikke begikk terror mot Israel den 7. oktober. "Hamas har ikke bevisst siktet mot sivile. Hamas har aldri voldtatt noen kvinner. Hamas har ikke angrepet eller slaktet barn", framholder Rabita-moskeens Basim Ghozlan. Han er ikke alene. Marianne Sætre, en av hovedarkitektene for å hindre overfallsvoldtekter å bli omtalt i mediene, mener også at det er misvisende å referere til 7. oktober som "Hamas' terror". Hun peker på helt andre aktører enn Hamas - og tror 7. oktober skjedde med israelsk medvirkning. 

Babyer med hodeskaller som lekker ut hjernemasse. Gamle så vel som spedbarn som ble myrdet på bestialsk vis. Dette er hva canadiske journalister fikk se på opptak. Konklusjonen var at dette ikke var det verste. Det verste var gleden til Hamas, "euforien og stoltheten i terroristenes øyne", forteller en av journalistene. "Det er utenkelig at noen kan se dette og likevel sidestille det som skjedde 7. oktober med motstand eller krig", fortsetter hun. Det var ren slakt av sivile. Kanskje Palestinakomiteen og moskéledere i Norge burde melde sin interesse for å få se de samme opptakene?

Verden har vært vitne til de verst tenkelige overgrepene mot jødiske jentebarn og kvinner den 7. oktober. Samtidig lever palestinske jenter og kvinner under det islamske åket på Vestbredden og Gaza. Men ingen påstått feministisk organisasjon roper ut. Ingen selverklærte feminister går på barrikaden. Det er dørgende stille fra dem alle. Skal vi tolke dette til at stillhet er det samme som samtykke?