#Aftenposten

I fjor mistet en dansk asylleirsjef jobben da det ble kjent at han hadde lagt en asylsøker i en såkalt benlås. Saken fikk omtale i Norge også, ettersom journalister sin vane tro fant en måte å koble den til Sylvi Listhaug på. Mon tro om leirsjefens fullstendige oppreisning vil få like stor omtale? Og om mediene vil ta lærdom av saken?

Hei du, din fryktsomme, fordomsfulle, billige og primitive hijabmotstander, hvorfor møter du meg ikke med et åpent sinn?, lurer til Si ;D-skribent Doha Algariri på. Nei, si det.

NRK fører an: Først serien "Skam" med en av hovedpersonene i hijab. Og nå altså programleder i hijab, Faten Mahdi Al-Hussaini, som ledd i valgdekningen til statskanalen. NRK er ikke alene om denne promoteringen av islam og kvinneundertrykking. Dette foregår landet over i redaksjonene. Hvorfor?

En forutsetning for å følge islam-og hijabdebatten er at man nettopp følger med. Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen gjør ikke det; det viser de mange merkverdige lederkommentarene om islam og muslimer som har kommet fra den kanten de siste årene. Men det er selvfølgelig mer lettvint å avfeie kritikken som "hat" og henge det rundt halsen på Sylvi Listhaug og Hege Storhaug, for så slipper man jo bryet med å sette seg skikkelig inn i den reelle debatten. For det NRK og Aftenposten ikke har lyst til å vite, har vel ingen andre vondt av heller?

Det er ikke alt man trenger å være Snåsamannen for å forutsi, men Aftenpostens faste mediekritiker Jan Arild Snoen leverer svaret svart på hvitt: Siden oppstart har VG, Dagbladet og NRKs samarbeidsprosjekt Faktisk.no sjekket Human Rights Service like mange ganger som alle de store mediene. Til sammen.

Talen til Sylvi Listhaug i Sarpsborg sist fredag ble et historisk skille: Ingen politiker kan nå gå i «dialog» med ekstreme krefter og late som om de samme er elskelige demokrater. Islamisten Tahir ul-Qadri i Minhaj-bevegelsen er avkledd en gang for alle. En av hans undersåtter, Muniba Ahmad, var konferansier i Sarpsborg. Aftenposten slapp henne løs på meg i 2015. Angrepet er noe av det styggeste jeg har sett løftet frem av MSM. Innlegget til Ahmad ble hypet av avisen på forsiden i dagevis. Hva tenker redaksjonen i dag? Var det riktig å la Minhaj-medlemmet Ahmad ekstremisere den som har dokumentert totalitære krefter som vil ødelegge det frie demokratiet?

Frp og Sylvi Listhaug har foreslått et innreiseforbud à la Danmark mot omreisende islamske hatpredikanter, hvilket Aftenposten mener er feil vei å gå. Det heter seg nemlig at "kontroversielle oppfatninger bør møtes med argumenter og konfrontasjon". Det er jo fine greier, men hvem mener de at skal påta seg den jobben?

Hvis man ikke visste bedre, ville man trodd det hele var en elendig spøk: EU skal stoppe trafikken fra Libya til Italia ved å forby eksport av gummibåter fra samme EU til samme Libya. Verden er kanskje litt større enn Europa og Libya? Tusener tar seg over Middelhavet daglig nå, og EU tar ikke ett eneste fornuftig grep for å stoppe invasjonen, samtidig som Norge er en direkte medspiller i det kriminelle bildet ved aktivt å plukke opp mennesker helt inn mot den libyske kysten. Hvor lenge skal denne kynismen få fortsette på bekostning av vår frie sivilisasjons bæreevne?

Undertegnede om medienes ukritiske formidling av tvilsomme påstander om forskjellsbehandling.

Vi som ærlig søker kunnskap og forståelse om det mest sensitive temaet i vår tid; islams iboende vold, har ikke akkurat blitt behandlet med silkehansker av de «pene og rene» i mediene. Men vinden er i ferd med å snu. I alle fall i nord. I avisa Nordlys slås det nå fast på lederplass at terroren vi sist opplevde på det grusomste vis, massemord av barn og ungdom i Manchester mandag kveld, faktisk har «i høyeste grad noe med islam å gjøre». Jeg har tenkt å være frekk og sier derfor følgende: Nå som denne innrømmelsen er på bordet, hva med et par linjer beklagelse over tilgrisingen av oss som har gitt beskjed om denne koblingen i en god del år? Hva med å komme med noen tiltaksforslag?

Som trofast leser av Rights.no har jeg i årevis drømt om å kunne bidra til dette nettstedet. Jeg er nemlig i den posisjon at jeg i egenskap av å være ansatt i staten, så altfor ofte kommer bort i de problemstillinger som blir belyst her inne. I dag tar jeg sats - som en påskequiz etter at en artikkel i Aftenposten som jeg (igjen) lot meg opprøre av.

For meg er den aller siste lille tvilen om at Brorskapet har etablert seg dypt og bredt i Norge fjernet. En ny rapport fra Sverige viser nemlig hvordan Brorskapet der eksisterte allerede på 90-tallet, og nå antas å være den mektigste islamistiske gruppen i landet. Jeg ville bli forbauset om ikke Brorskapet også er den mektigste islamistiske gruppen i Norge, en gruppe som opererer skjult i kulissene. Verken medier eller politikere ser ut til å forstå hvilken ideologi som forfektes i norske moskeer, som Rabitamoskeen, en moské sosialister samarbeider med, og som Kongen og Kronprinsen har avlagt en høflig visitt. Skal dette bare fortsette?

Rapporten fra Brochmann II ble lagt frem i går, og Aftenpostens Andreas Slettholm - med den talende tittelen Oslo-kommentator - kan tydeligvis ikke se problemet. For det er ikke noe problem, er det vel? Tross alt er det innvandringspolitisk konsensus om det helt avgjørende her: å få flere flyktninger i arbeid. Det har visst ingen forsøkt før. Og dessuten, mine damer og herrer, er vi jo alle døde på lang sikt.

År ut og år inn har vi blitt fortalt av ledende medier at terrorister i islams navn er ensomme ulver. Og de har «plutselig» blitt gale, altså radikaliserte. Helt ut av det blå, må vite. Vi måtte skrive 2017 før Aftenposten kom på andre tanker.  Ja, tenk, disse terroristene kommer fra en flokk. En dertil voksende flokk. Men han som vitterlig ikke kom fra en flokk, Behring Breivik, se det var vanskelig for mediene å akseptere. Den angivelige flokken til 22.juli-monsteret ble jaktet på år ut og år inn. Hvordan kunne det ha seg?

Jeg skulle ønsker tittelen hadde vært helt annerledes. Men det er et faktum at Muhammed 1400 år etter sin død er mer levende i dag enn andre totalitære skikkelser som Stalin, Mussolini og Hitler.  Nettopp derfor er kunnskap om Muhammed og hans gjerninger – som anses som perfekte – avgjørende for å forstå vår tid og fremveksten av en ny voldelig og totalitær ideologi. Historiker og forfatter Halvor Tjønn har igjen prestert en biografi om islams stifter. Denne utgaven, «Muhammed. Profet og kriger», bør bli en «folkebok». Du kan ikke diskutere islam uten basiskunnskap om den eneste historiske personen som VGs tegner Roar Hagen ikke våger å tegne.

For noen dager siden meldte HRS om bråk i forbindelse med konserter på Rockefeller sist helg. En gjeng på 40-50 personer skal ha opptrådt svært aggressivt da politiet pågrep en person som hadde slått ned en vakt. Motstanden mot politiet var så massiv at MIK-konseptet skal ha blitt tatt i bruk. I saken påpekte vi at ingen medier hadde rapportert om dette. I går kom imidlertid Aftenposten på banen, men en kan spørre seg om deres vinkling gjengir realitetene.

Aftenposten har lagt ut opptaket av serien "Samtaler om livet" med Hege Storhaug og Finn Skårderud.

Hege Storhaug møter Aftenpostens Finn Skårderud til samtale om livet tirsdag 1. november klokken 18.00 på Latter.

Islamsk Råd Norge har fått seg ny dialogansvarlig: Iftikhar Mahmood, som i sommer måtte melde seg ut av Høyre på grunn av en lang rekke antisemittiske misforståelser. IRN og Mahmood slipper imidlertid fra misæren ved å fremstille den som et engangstilfelle, og vi andre kan bare spørre oss: hvorfor lar journalister åpenlyse løgner som dette passere?

I en artikkel i Aftenposten får religionsviter og leder for Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet ved Norsk senter for menneskerettigheter Lena Larsen uimotsagt påstå at "ingen land med muslimsk majoritet har reservert seg mot" FNs menneskerettighetserklæring. Det stemmer kanskje rent formelt, men ikke i praksis. Islamske land har nemlig laget sin egen erklæring, basert på de ikke direkte menneskerettslige - eller vennlige, for den saks skyld - sharialovene.

En av de viktigste innvandringsdebattene i nyere norsk historie ble avholdt for noen uker siden. I regi av Forskningsrådet og Aftenposten fikk vi en samtale som var oppsiktsvekkende realistisk og dystopisk, og vi skal derfor ta en grundig titt på hva som ble sagt.

Jeg mener tiden er overmoden for å ta et generaloppgjør med kvinner som frivillig bruker ansiktsslør. De må stilles til ansvar for hvilke verdier de prøver å påtvinge omgivelsene. De må konfronteres med det absurde at de i våre gater vekker mer oppsikt enn kvinner på forsiden av Playboy – altså den helt motsatte effekten av hva de hevder plagget «beskytter dem mot». Et slikt oppgjør krever at vi legger til side vår ofte misforståtte respekt for totalitære krefters misbruk av «religionsfrihet».

Sjelden har en tittel passet bedre til innholdet - bare at forfatteren ikke skjønner det selv. Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm har ikke sett nærmere på den såkalte frisørsaken, samtidig som han hevder at "Vi er i ferd med å få en medievirkelighet der hverken sannhet eller saklighet teller så lenge noen tar på seg hijab." Han har helt rett - og skyter seg selv i foten. Alt mens han legger skylden på leserne og sosiale medier.

«Talaq, talaq, talaq. Med tre små ord kan muslimske menn skille seg, i følge islamske lover. For Aisha er det mye vanskeligere», sier Aftenposten i en stor artikkel 2. juli med tittelen «Har prøvd å bli fri i to år». Men ikke med et eneste kritisk ord påpeker Aftenposten at «Aisha» faktisk er fri, men heller er fanget av sin egen ukultur og antivestlige vanetenking, skriver Kent Andersen.