#bekymringssamtale

De siste tiårene har norske myndigheter trappet opp sin innsats mot terror, men kunnskapsoppsummeringen på feltet viser at regjeringens handlingsplan preges av utydelighet og uavklarte følelsesbegreper. Ingen vet hvorvidt forebyggende tiltak har effekt og arbeidet utøves basert på felles erfaring og intuisjon heller enn i teoretisk kunnskap og retningslinjer fra ledelsen. PST og politiet preges av «hjelpesporet» – i sterk påvirkning og samarbeid med Nav, skoler og barnevern. «Alle» skal med, og radikaliseringsbegrepet er vannet ut til noe ullent der terror og politisk vold sidestilles med upopulære meninger.

Politiets bruk av såkalte bekymringssamtaler for å forebygge straffbare ytringer, er grunnlovsstridig og må snarest opphøre. Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir også uhyggelige historiske assosiasjoner.

Det synes å være stor forskjell på hvilke saker politiet følger opp. Her er historien om 74-åringen som har vært lokalpolitiker, var en av ildsjelene i bygda og har drevet et omfattende frivillig arbeid med lokalhistorie og bruk av naturen i nærområdet. Så havnet han i konflikt med kommunen. Den politiske konflikten har vart over år, og ut av det blå står politiet på døra hos lokalpatrioten. Noen politikere fant kritikken for ubehagelig og usaklig. Men hva i all verden har politiet med det å gjøre?

Etter en stortingsvalgkamp som har hatt spesielt to skremselsbudskap på agendaen: "klimafrykt" og "hat", er kanskje våre politikere blitt såpass nedkjølt at det er mulig å gripe fatt i de politiske utfordringer på en rasjonell og saklig måte. Det gjelder ikke minst politiets praksis med å foreta såkalte bekymringssamtaler i forebyggingsøyemed.

Politiet ringer en søndagskveld og uttrykker sin bekymring for "hat". Problemet var bare at politiet ikke ville fortelle vedkommende konkret hva bekymring gikk ut på, bare at det var kommet tips fra Kripos. Den intetanende nordmannen ble ikke nervøs av den oppsiktsvekkende telefonsamtalen, han ble sint - på ytringsfrihetens vegne. 

Et viktig verktøy for vestens sikkerhetstjenester, er tett kontakt med personer som går i fotsporene til islamsk ekstremisme. Verktøyet var ubrukelig for norske PST i møte med Nairobiterroristen og norsksomalieren Hassan Abdi Dhuhulow, som ganske freidig avsluttet siste samtale med PST på Gardermoen slik: ”Ser jeg ut som en terrorist?” Nå ser vi det samme i Canada. Konvertitten Martin Rouleau drepte en offiser og skadet en annen militær alvorlig. Ni dager før terrorangrepet med bil, hadde sikkerhetsmyndighetene den siste samtalen med Rouleau. Forstår våre politikere at noe kanskje ikke fungerer helt?