#Donald Trump

Det er vel få som er i tvil om at plattformen all politisk makt i Norge hviler på er velgernes korte hukommelse, men reaksjonene i etterkant av presidentvalget i USA viser at hukommelsestapet må være omfattende. Tilsynelatende husker ikke venstresiden lenger hva ytringsfrihet er.

Norske mediers fascinasjon for amerikanske politikk og personligheter som Trump og Musk er forståelig, men de samme burde kanskje interessere seg langt mer for krisene i Tyskland - selv om tysk politikk mer kjennetegnes av trauste personligheter, kanskje særlig representert ved forbundskansler Olaf Scholz. Men både Tyskland og Europa for øvrig har mye å lære av Trump.

Hvordan skal Donald Trump oppfylle valgløftet om å gjennomføre den største deportasjonen i historien? Dette er et spørsmål som går igjen i en rekke amerikanske medier. Søndag fikk man vite at Tom Homan er nyutnevnt grensesjef i Trumps kommende administrasjon. Men hvem er så Homan?

Det er bare å legge seg navnet hennes på minnet, for vi vil høre mye om henne fremover: Kemi Badenoch. Hun kaller seg selv en førstegenerasjons innvandrer fra Nigeria, men er mest kjent for anti-woke verdier og sin avsky for tullprat. Hun er frittalende, ja, frekk mener noen, og rask i replikken, og hun skyr ikke politiske konfrontasjoner. Hennes forbilde er Margaret Thatcher - og nå skal Kemi Badenoch forsøke å fylle Thatchers sko som ny leder av det konservative partiet i Storbritannia. Da kan landet ha fått sin Trump - det vil nok politiske motstandere og medier gjøre mye ut av.

Amerikanske velgere har tatt et valg, og stikk i strid med skremselspropaganda om at demokratiet i USA er over dersom Donald Trump kommer til makten, har velgerne gitt etablissementet en lærepenge i hva demokratiet er. De har tatt et historisk kulturelt valg, og norske politikere bør finne mange læringspunkter. Ordet "preferanseforfalskning" bør de lære seg like gjerne først som sist. 

En analyse fra Politico kommer med et dystert budskap: Det hjelper ikke om Kamala Harris eller Donald Trump blir ny president i USA, Europa har tapt uansett. Og det handler ikke om en fiendtlig innstilling til Europa, men rett og slett at Europa er blitt likegyldig for USA. Eller kanskje til og med mer som et hår i suppen, som dertil koster mer enn det smaker. Forskjellen på Harris og Trump er kanskje at "bruddet" med Europa vil skje gradvis med Harris som president, og mer brutalt med Trump.

Med et nært forestående presidentvalg som mange mener er det viktigste i amerikansk historie, har vi sett på en del særegenheter i USA som har medført at amerikanerne er blitt så splittet etter politiske skillelinjer at de knapt tåler trynet på hverandre. Og hvorvidt det er mangler ved det amerikanske valgsystemet som egentlig er det underliggende problemet.

Den amerikanske analytikeren Tom Bevan som har gjennomført detaljerte studier av amerikanske presidentvalg i 25 år, mener at årets valg er en "gyser". Han viser til at det er "toppen av pop-en" som prøver å redde Kamala Harris, som etter en flying start har fått store problemer. Selvforskyldt, konkluderer Bevan. Og i helga ble stemningen ytterligere nøret opp av president Joe Biden med stemplingen av Trump-tilhengere som "søppel".

Det amerikanske presidentvalget er stadig nærmere, og meningsmålingene viser at det blir jevnt - uten at jevne valg er noe nytt. Noen interessante psykologiske mekanismer kan gi utslag på resultatene i vippestatene. Ett eksempel er at muslimske amerikanere nå ser ut til å foretrekke Trump, til tross for hans langt mer åpenbare støtte til Israel enn Harris. 

Overskriften er en påstand fra den amerikanske journalisten, forfatteren og faktasjekkeren Bill Adair. Men hvis du også synes det er vanskelig om å finne ut av hva som er løgner og hva som er fakta i den amerikanske valgkampen - som også kan overføres til norsk politikk - så blir du neppe særlig beroliget av Adairs konklusjon. For en oversett konsekvens av den intense polariseringen er at den får politikere og apparatet rundt til å lyve. Mye og hele tiden, ifølge Adair.

Det er mer enn tre tiår siden sist, skriver Wall Street Journal, og en rekke meningsmålinger viser samme utvikling. Når amerikanere blir spurt om hvordan de identifiserer seg politisk, svarer nå flertallet at de kaller seg republikanere. Det er likevel ingen automatikk i at den republikanske presidentkandidaten vinner det stadig nærmere forestående valget. Det klokeste Trump kan gjøre er sannsynligvis å gjøre det samme som Høyre klassisk gjør her hjemme: Sitte dørgende stille i båten og høste velgere på motstandernes forutsigbare fadeser.

To attentatforsøk mot den republikanske presidentkandidaten etterfølges av den amerikanske etterretningens opplysning om at Iran har planer om å likvidere ham. De iranske likvideringsplanene er en indikator på hvilken presidentkandidat det islamske regimet anser som en trussel, ikke bare mot dem selv, men mot deres proxygrupper i Midtøsten. At Iran ikke planlegger noen likvidering av demokratenes presidentkandidat forteller også en taus historie - om manglende frykt. 

Iveren etter å kunne avskrive ytringer som falske gjør at det blir viktigere å finne løgnen - og selvsagt ta løgneren - enn det blir å finne sannheten. Et tydeligere eksempel enn iveren etter å kunne avskrive presidentkandidat Donald Trumps påstander om at haitiske migranter spiser kjæledyr som falske, er vanskelig å finne. I jakten på å ta løgnere forsvinner innbyggernes historier. Det minner ikke lite om groomingskandalen i Rotherham, der ressurssvake jenters historier ble dysset ned og gjemt bort - også det med de beste intensjoner. 

I usensurerte sosiale medier florerer videoer om haitiske migranter som spiser kjæledyr. Politiopptak, private opptak og barn av haitiske migranter forteller alle det samme: Joda, det er et fenomen at særlig katter blir spist, akkurat slik presidentkandidat Donald Trump hevdet i debatten med Kamala Harris, og påfølgende ble "faktasjekket" for. Dommen var klar: Løgn fra Trump. Eksempelet er en viktig påminnelse om den massive, stille sensuren som rir Vesten som en mare. 

Som visepresident i tre år var Kamala Harris stort sett et ingenting, men som redningskvinne for demokratene, etter at en gammel og forvirret Joe Biden (81) måtte gi seg som presidentkandidat for en ny periode, blir hun hyllet som en helt. Denne entusiasmen for Harris kan kanskje forklares ut fra en hysterisk motstand mot Donald Trump. Men hva forteller det om amerikanske velgere?

Tross teknisk trøbbel på X ble samtalen mellom presidentkandidat Donald Trump og gründer, forretningsmann og X-eier Elon Musk gjennomført i natt norsk tid. Hadde det vært opp til EU-kommissær Thierry Breton, ville samtalen ikke blitt gjennomført slik den ble. Med dårlig skjulte sensur-ønsker truet Breton med å ta i bruk "hele verktøykassen" mot X for å "beskytte EU-borgere mot «alvorlig skade»". 

Mange har skrevet Donald Trumps politiske nekrolog, ja sikkert opptil flere ganger. De samme har klistret grusomme bilder av han på forsidene, alt med samme budskap: fyren er farlig og gal. Men den amerikanske eks-presidenten fra det Republikanske partiet synes ustoppelig. I natt seiret han i New Hampshire og dermed synes veien til Det hvite hus for lang for utfordrer Nikki Haley - hvis hun ikke stiller som Trumps visepresidentkandidat. Men hvordan klarer han å mobilisere så mange velgere? Svaret synes å være like enkelt som vanskelig. 

Siden Donald Trump vant presidentvalget i 2016 og tapte for Joe Biden i 2020, har vi konstant blitt fôret med hvilken håpløs person Trump er. Men det har altså ikke gått inn hos amerikanske velgere, i alle fall hvis valget i delstaten Iowa gir en noenlunde pekepinn på hva som vil skje videre. For Trumps seier i Iowa er både overlegent og historisk.

(Langlesning) De siste årene har det i Vesten vært utgitt flere bøker om demokratiets oppløsning og fall. Det var særlig etter at Donald Trump ble president i USA at utgivelsene av bøker og artikler om truslene mot demokratiet skjøt fart. Forklaringen på det ligger langt framme i dagen. Trump og populismen blir av de politiske og kulturelle elitene i USA og i den øvrige, vestlige verden oppfattet som selve erketrusselen mot demokratiet og Trump blir framstilt som demokratiets Beelzebub.

For fem år siden skapte Donald Trump store overskrifter med sin uttalelse «Last night in Sweden» om den omfattende voldskriminaliteten i landet. Mange svenske politikere ble overrasket over uttalelsen og opprørt over at Sveriges image i utlandet ville bli negativt påvirket av uttalelsen. Nå siterer Sveriges etterretningssjef Linda Staaf den tidligere presidenten og gir ham rett i det Trump spådde ville skje. Bakteppet er drapsstatistikken og bombene som smeller i et Sverige man skulle tro var i krig.

Talen den amerikanske presidenten Joe Biden holdt i går kveld vekker stor oppmerksomhet verden over. Den dystre talen varsler bud om at Biden vil gjøre det kommende midtveisvalget til en folkeavstemning for eller imot Donald Trump. Biden beskyldte store deler av det republikanske partiet å være en trussel mot demokratiets overlevelse i USA. Han spiller således på frykt. 

NRK Dagsrevyen meldte onsdag kveld at det torsdag 6. januar er ett år siden kongressbygningen i USA ble stormet. "Flere tusen Trump-støttespillere tok seg inn", forteller statskanalen skamløst. Men sannheten er at det anslås å ha vært i overkant av 300 demonstranter som i løpet av hele stormingen befant seg inne i bygningen.

Den amerikanske presidenten Joe Biden fremsto som en innvandringsliberal engel i valgkampen. Ekspresident Donald Trumps restriktive linje skulle feies ut av Det hvite hus, der Biden lovet dyrt og hellig at USA skulle ønske innvandrerne velkommen. Nå gjenopptar han Trumps politikk på grensa mot Mexico.

Den franske presidenten Emmanuel Macron overså han. Den høyreorienterte partilederen Marine Le Pen kjenner på nervøsiteten. Hvem er egentlig denne merkelige ikke-kandidaten Éric Zemmour som fosser frem på meningsmålinger?