Er politikerne villige til å ofre Europa på asyl-alteret?
Hvor dypt stikker egentlig humanismen hos våre politikere? Det er flere ting som tyder på at den er overfladisk og kortsiktig, med et sterkt fokus på enkeltskjebner uten blikk for konsekvensene på lengre sikt. Slik humanisme er særdeles kostbar for vestlige land, både kulturelt og økonomisk. Men de samme er så redde for å bli oppfattet som en djevel at de gjerne ofrer hele Europa?