#ISF

Den nådeløse virkeligheten innhenter nå norsk presse i ekspressfart: Æreskulturen har for fullt slått røtter i Norge. Overalt. Det kan ikke benektes dersom man vil forholde seg edruelig og sannferdig til den nådeløse virkeligheten. Vil pressen klare å erkjenne hvordan den har sviktet sitt samfunnsansvar innen vår tids viktigste tema: innvandringens konsekvenser? Og hvis pressen våkner, hvordan har den tenkt å rydde opp i miseren den til de grader har vært med på å skape?

Ved ambassaden vår i Ghana ligger til enhver tid 80 - 100 saker knyttet til søknad om pass og personnummer til barn som er født i flerkoneri. Situasjonen fremstår som helt ute av kontroll. Så lenge statsborgerskap følger far, kan norske borgere ha et vell av koner i opprinnelseslandet og alle barna som fødes i disse ekteskapene har full rett til å vandre rett inn til Norge. Det er ingen politisk vilje til å rydde opp i flerkoneriet, heller ikke fra forskerhold, viser ny rapport.

En ny undersøkelse avdekker at forskere i Norge er en tydelig venstreorientert gruppe, men anser det ikke for å være et problem. Samtidig kvier forskere, særlig innenfor kjønn/identitet- og innvandrings/integreringsforskning å formidle "ubehagelige" funn. De frykter blant annet hets, trusler, offentlig kritikk, at funnene kan krenke minoritetsgrupper, ikke er politisk korrekte eller kan misbrukes politisk. Selvsensuren ser ut til å ha gode kår i akademia.

Dagbladets Marie Simonsen går hardt ut mot Sylvi Listhaug og Solveig Horne. Simonsen lener seg på lureforskning, som går langs denne malen: Hiv ut snøret, og antall fisk du (eventuelt) får, forteller, i forskningens navn, hvor mange fisker det er i havet. Slik behandles temaet kjønnslemlestelse i anledning Kvinnedagen 8.mars. Simonsen bør svare på hvorfor hun fortsetter å misbruke politisert forskning, som dertil har gått utover vergeløse spedbarn.

Når noen forskere tror på noe eller motsatt, kan det bli overstyrende for hele forskningen. Som for eksempel påstanden om at endringer i ekteskapsmønsteret til grupper i innvandrerbefolkningen har «skjedd helt av seg selv».

Fafo-rapporten som tar for seg kjønnslemlestelse og antatt omfang, har gått gjennom noen utvalgte rapporter om mulig utbredelse av kjønnslemlestelse. Altså ganske tilfeldig, og ikke ett eneste land i Europa har oversikt over utbredelsen. Like fullt slås det nå fast fra flere hold at omfanget er lite. Jeg skal vise en undersøkelse Fafo med hell burde tatt med.

En medarbeider i Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet har kronikken i dagens Aftenposten. Det var svært underlig lesning. Rett og slett en sterk fornemmelse av déjà vu. Kronikken omhandler de aller mest marginaliserte barna med tilknytning til Norge, barna som dumpes, barna HRS satte ettertrykkelig på dagsordenen i Norge og Danmark i 2004 i rapporten ”Ute av syne, ute av sinn”. Da startet den politiske kampen prompte for å dekke over realitetene, og svært få realpolitiske grep ble tatt på vegne av barna. Det er derfor vi mener at de verste rasistene er å finne blant dem som har snudd disse barna ryggen. For ryggen handler kun om deres hudfarge

Hva er verst: å bli lemlestet som barn, typisk på tradisjonelt vis i foreldrenes hjemland, og psykisk og fysisk skadet for livet, eller å bli helseundersøkt årlig gjennom barndommen ved en klinisk observasjon (å se på)? Ayaan Hirsi Ali stiller det samme spørsmålet som HRS har stilt år ut og år inn. Hirsi Ali ber Europas politikere våkne og ta realpolitiske grep. Dialog og informasjon? Ja, gjerne det også, men det går ikke hjem hos særlig mange.

Første dagen denne julemåneden trykket Aftenposten er kronikk signert Antirasistisk senters leder Kari Helene Partapuoli, der vi skal forledes til å senke skuldrene: Innvandringen fra Somalia går så bra, og kjønnslemlestelse eksisterer knapt blant somaliere. 17.desember fortsetter Partapuoli i samme avis den useriøse omgangen med dette svært alvorlige temaet. Derfor publiserer jeg kapitlet fra boken min ”Rundlurt” (2009), der jeg motdokumenterer påstanden.