#islamkritikk

- Abid Raja har fått ny innsikt i islamdebatten. Det bør han få ros for, ikke sur kritikk, fastslår politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, før han ramser opp Abid Rajas islamkritikk og konkluderer at "Så har selvsagt Listhaug og Rolness rett i at noe lignende har Frp sagt lenge. Det har Hege Storhaug og Human Rights Service også, bare på en mer uforsonlig måte". Visst fanden er vi uforsonlige når det kommer til vold og undertrykking, det finnes ikke noe alternativ.

16. oktober 2020 ble læreren Samuel Paty strupeskåret og fikk hode kappet av fordi han i undervisningen viste en karikatur av Muhammed. Alle undersøkelser viser at lærere er redde og praktiserer selvsensur. I 10 år har ikke lærere undervist om Holocaust. De har også gitt opp å ta opp temaene som førte til Patys drap: sekularisme, toleranse og retten til å kritisere religioner. Den samme resignasjonen ses hos den franske staten.

Det mange trodde aldri ville skje, utvikler seg nå i raskt tempo i Sverige. Det relativt nye svenske politisk partiet Nyans, ledet av tyrkeren Mikail Yüksel, drar nå femtekolonistvirksomheten lengre. Han oppfordrer Tyrkias president Recep Erdogan til å ramme Sverige enda hardere. Regjeringens forsøk på en mer forsonende tone avvises kontant.

Ex-Muslims of Norway er strupet på Facebook. Lederen, pasifisten Cemal Knudsen Yucel, forteller at beskjeden fra Facebook er at Ex-Muslims of Norway er "kvalifisert som farlige personer og organisasjoner som kan utøve vold utenfor Facebook i nær tid". Anklagen er så hinsides og absurd at hovedstrømsmediene burde raslet med sablene overfor tek-giganten. Men da måtte man jo ta stilling til om islamkritikk er av det gode, og det er jo ikke enkelt for verken VG, Aftenposten, Dagbladet, TV2 eller NRK.

En lang sommer går mot slutten, og best kan den kanskje oppsummeres slik: Vi har en statsminister som kan lære av muslimer. Mens mediene bader i agurker og later som om de lar seg overraske over at en sjaman bedriver nettopp sjamanisme, forbereder statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) oss på tunge tider.

Vi har kun én prest i Den norske kirke som våger å sette et kritisk søkelys på islam, Einar Gelius. I en kronikk nylig utfordret han muslimske selverklærte feminister gjennom flere kritiske spørsmål. Det falt ikke i god muslimsk jord, og de mest frenetiske angrepene på Gelius har nå pågått intenst i rundt to uker. Det interessante er at ingen vil svare på spørsmålene hans, de vil heller trampe ned en "hvit, middelaldrende prest".

I kampen for muslimer, ikke minst hijabkledde kvinner, klarer avisen å gjøre Laila Makboul til et offer. Samtidig fortsetter Klassekampen å insinuere at tidligere ambassadør til Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye, er den "skyldige". Dette til tross for at Utenriksdepartementets rapport konkluderer med det ikke har funnet sted diskriminering eller trakassering av Makboul på vår saudiske ambassade, slik hun har hevdet.

Luai Ahmed flyktet fra Jemen - og islam - fordi han er homofil. Nå frykter han et Jemen i Sverige.

Vi må aldri glemme at det som skiller et fritt samfunn fra diktaturet, er ytringsfriheten.

Spesialrapportøren til FNs Menneskerettighetsråd mener islamofobien nå krever at stater må treffe alle nødvendige tiltak for å bekjempe diskrimineringen av muslimer. Selv kommer spesialrapportøren fra et land hvor praktisering av annen religion enn islam er forbudt og hvor ikke-muslimer ikke kan bli statsborger.

Det er skremmende når barn "har lært" at ytringsfriheten må begrenses for å bevare tryggheten. Da bør vi stoppe opp å spørre oss hvilket samfunn vi ønsker for fremtiden.

Etter de siste terrorhandlingene i Frankrike, har president Emanuelle Macron bestemt seg for å gå til krig mot politisk islam. Vil Macron kunne klare en slik kamp? Tvilsomt, sier en kjent kronikør, og viser til at tiltakene som må til, vil bryte med dagens konsensus og konvensjoner.

Både i Berlin og København har det vært demonstrasjoner mot "kritikk av islam" - men det utvises ingen solidaritet med ofrene for terroren i Frankrike. Tvert om, som en i København sier: – Hvorfor skal vi tvinges til å ta avstand fra det?

MDG-politiker kaller islamkritikere "hatefulle". Men saklig religionskritikk kan selvsagt aldri bli hat eller rasisme.

Man kan i prinsippet si det meste man vil, men i praksis er rammene mer og mer snevre. Voldsmennene har seiret når islam er temaet, mener den terrorutsatte kunstneren Lars Vilks. - Det er rett og slett uhyggelig, konstaterer han.

Har vi noen gang opplevd et ektefølt, vedvarende forsvar for ytringsfriheten fra praktiserende muslimer? Vi har vel heller opplevd det motsatte - og hva forteller det oss?

Tyrkias utenriksdepartement med oppsiktsvekkende melding etter Sian-demonstrasjonene. Nazi-kortet trekkes og Tyrkia vil at islamkritiske politikere i Norge skal fjernes fra sine posisjoner. Norge bør svare Tyrkia kontant.

Er vi i ferd med å miste den rettsstaten vi kunne stole på? Sagt på en annen måte: inn med islam i et samfunn og ut med fornuften, eller?

Klassekampen tolker islamkritikk som muslimfiendtlig, og ofrer således gjerne ytringsfriheten for sitt syn. Men de får ikke støtte av statsministeren.

Danskfødte Amina Sardar vender ryggen til islam fordi islam har for mange begrensninger for et godt, fritt liv. Islam er verken mottakelig for kritikk eller livet i Vesten.

En artikkel på Rights.no av Trond Giskes (Ap) omtale av fanatisme og ekstremisme i kristne sekter, fikk både Faktisk.no og Giske på banen: Faktisk.no "dømmer" Rights.no, mens Giske krever beklagelse fra oss.

Islam virker ikke som samfunnslim, islam bygger ikke fellesskap som kultur- og verdibærer, islam er ingen arena for å drøfte tro, tvil og etikk, fastslo Christian Tybring-Gjedde (FrP).

Det finnes ikke belegg for at Vest-Europa er fiendtlig overfor islam, ei heller noen omfattende islamofobi. Undersøkelser av medieoppslag viser at det er tvert om; det råder en naiv imøtekommenhet.

Hva hjelper det om vi snur ryggen til det vi ikke liker?