#karikaturtegninger

Danske Jannie Bøgh brukte Muhammedkarikaturer i undervisningen. Det resulterte i utskjelling av kolleger, krisemøte med psykolog for samtlige av skolens ansatte og total utfrysing. Nå underviser hun alene i en spesialklasse som egentlig krever tre lærere fordi ingen vil jobbe i samme rom som henne.

Danske ledere for moskeer står frem og sier de har mistet kontroll på unge som radikaliseres i ekspressfart – på utsiden av moskeene, heter det. Jeg har mine sterke tvil på om dette bildet er korrekt, og det med gode grunner. For det er sjeldent man har avhoppere fra slike miljø som våger å fortelle om faktiske forhold under kuplene. Etter å ha lest en slik avhoppers beretning, tror jeg vi bevitner en forebyggende handling: Signalet til myndighetene er at hvis terroren rammer dansk jord, ”så husk at vi gjorde alt vi kunne for å forhindre det. Vi er helt uskyldige”.

Dreper man polemikken, dreper man demokratiet. Så enkelt, så åpenbart. Ordene tilhører han som selv risikerer å bli drept, filosofilæreren Robert Redeker, som lever under jorden i hjemlandet til Voltaire etter at han kritiserte – ja, selvsagt, islam.

Terroren mot Charlie Hebdos journalister og tegninger bør få oss til å stoppe opp og reflektere over Europas vei videre. Skal vi gjøre det samme som når vi kræsjer bilen? Da stopper vi opp, sørger for at den taues til bilpleie der den finkjemmes i metall»sømmene». Det ødelagte fjernes og erstattes med nye funksjonelle deler, før vi kan kjøre videre. Kan våre politikere og medier overføre denne analogien til det nye Europa i jihadens svøpe?

Etter terroren i Paris får profilerte muslimer ytterligere profilere seg i media. Det er deres selvsagte rett i et sekulært demokrati. I Storbritannia får Anjem Choudary fritt uttrykke at «muslimer ikke tror på ytringsfrihet» (sic) og indignert spørre «hvordan Frankrike kunne tillate en avis å provosere muslimer».