#kjønnslemlestelse

Aps Jan Bøhler våger det andre ikke gjør: Han tar opp en av de mest betente verkebyllene i integreringspolitikken: barn og unge som sendes tilbake til foreldrenes opprinnelsesland. Hvordan vil innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug forholde seg?

Sverige har verdens eneste feministiske regjering, sier en stolt likestillingsminister Åsa Regnér, og hyller seg selv og sine kolleger i anledningen tre år ved makten. Har hun ikke fått med seg at Midtøsten har inntatt livene til svenske kvinner og deres nye medsøstre? Flerkoneri, gruppevoldtekter, sosiale kontroll, redsel i det offentlige rommet, tvangsekteskap, - og listen er langt lengre.

Mens vi i Norge sover i forhold til det verst tenkelige overgrepet mot vergeløse jentebarn, har den amerikanske bjørnen forlatt hiet. En kvinnelig lege i USA, muslimske Jumana Nagarwala, er tiltalt for å ha forgrepet seg i hele 12 år på jenter i alderen seks til 12 år. Nagarwala risikerer livstids fengsel for kjønnslemlestelse. Skulle dette bli dommen, vil det sende et kraftig signal om at å vende det blinde øyet til er en tidsepoke USA forlater. Hva da med Vest-Europa og Norge? Tilstanden hos oss er antakelig enda verre enn i USA ettersom aktuelle miljø har dannet sine egne parallelle samfunn og ytterst få saker om lemlestelse har blitt trukket for retten. Jeg tror knapt noe annet tema i vår tid er mer skammelig behandlet av politikerne enn dette – med mediene og akademias velsignelse.   

Hundrevis av barn i Oslo møter ikke til helsekontroller. De fleste av dem er av utenlandsk opprinnelse eller norskfødte som er i utlandet. Dette er barn som ikke får den nødvendige helseoppfølging, men ingen løfter en finger. Vi klarer heller ikke, tross årevis med prat, å få bukt med kjønnslemleste av jentebarn. For guttebarn har vi gjort et religiøst knefall og innlemmet omskjæring i det offentlige helsevesenet. Religionsfrihet er blitt en maktfaktor som fører til mer og mer berøringsangst.

Lederen av det tyske politiforbundet, Rainer Wendt, er en upopulær mann i de politisk korrekte salongene. Han har nemlig knapt filter på når han uttaler seg om innvandringens konsekvenser og Angela Merkels asylpolitikk. I en nylig tale sa han rett ut dette: "Jeg vet ikke engang hvordan folk har fått ideen om at integrering kan fungere. Den kan ikke fungere, og jeg kan sågar fortelle Dem hvorfor: Fordi vi her i Tyskland ettertrykkelig har bevist at vi ikke er i stand til å få den til å lykkes." Deretter kom han med eksempler fra den virkelige verden som bør skremme vettet av våre politikere.

Det er tendenser i norske medier til en smule desperasjon over den fallende tilliten de har i folket. Vi så det tydelig i NRK Debatten på torsdag, der VGs Hanne Skartveit ikke var hjertens ivrig etter å ta selvkritikk over avisens dekning av innvandringens konsekvenser. Skartveit fant det tvert om formålstjenlig å rette skytset mot HRS/rights.no for vår angivelige manglende «inkluderende» holdning og «ensidig kritiske» fremlegging av feltet. For VG og andre store medier «ser på hele bildet», må vite. Ja, du verden hvilken drahjelp Skartveit og co har gitt oss gjennom årene når vi har lagt banebrytende arbeid på bordet! Du verden som dere har stått på med fakta i front!

Det er 14 år siden, og vi slo til i både Danmark og Norge med kronikk under tittelen «Den multikulturelle trusselen»: Nye innvandrere skal assimileres verdimessig i samfunnet vårt, sa vi. Åtte år senere, i 2011, kom Brochmann-utvalgets første rapport. Begrepet assimilering er ikke nevnt. I den ferske Brochmann-rapporten fra i år får assimilerings-begrepet 41 treff. Lærdommen er: 10 – 15 år etter at HRS peker på nytt tankesett, og derav handling, er dette på plass. Man skal jammen ha tålmodighet...

I rundt 20 år har jeg ventet på at den organiserte kvinnebevegelsen skulle ta mine «hjertesaker» på alvor: Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresvold og -drap. Jeg venter fremdeles. Da millioner av kvinner i verden, inkludert flere byer i Norge, demonstrerte mot USAs nye president og hans kvinnesyn denne helgen, ble jeg rett og slett ganske satt ut.

De aller siste dager har vi i ulike medier og med ulike aktørers hjelpende tunger, blitt fortalt at våre klassiske feminister de siste par tiårene virkelig har stått på barrikaden for nye jenter og kvinners frihet og rettigheter. De av oss som ha vært tettest på denne ballen i 20 år tror knapt hva vi hører. Det er ikke minst all motstanden fra fastlåste venstrefeminister og organiserte feminister (som hører stort sett hjemme i samme politiske fløy) som har vært en av de største bremseklossene i det politiske arbeidet for nye landskvinner.

Igjen er kjønnslemlestelse på den offentlige agendaen, nesten 16 år etter at temaet ettertrykkelig kom opp til debatt gjennom avsløringer i TV2. Det er vel ingen gruppe i Norge som har presset mer på i årenes løp enn HRS for å beskytte sårbare jentebarn fra dette bestialske overgrepet. Nye tall…

Det skjer nå. Paradigmeskiftet. Karrieristene kommer derfor halsende disse dager. Dagbladets Marie Simonsen kan nå fortelle oss at feminister og Dagbladet alltid har vært på verdipletten knyttet til importert negativt kvinnesyn. Hun ønsker «velkommen etter». Den avisen som i størst grad gjennom årene har brukt nær sagt alle metoder for…

Tanken har gnaget i flere år: Hvis terror i økende grad blir en trussel, vil da dørene åpnes for krefter i islamske bevegelser og moskeer som har samme ideologiske mål som terroristene; kalifatet? Kun metoden er ulik: bruk av vold/terror for å nå den fullendte islamske staten med eller bruk…

På inn- og utpust har Storbritannias statsminister David Cameron gjennom årene intenst avvist at ekstremisme har noe med islam å gjøre. Så slår han helomvending. Å “benekte en forbindelse mellom religionen islam og ekstremisme fungerer ikke”, sa Cameron nylig i en bredt anlagt tale. Cameron viser nå at han også har forstått at det er en klar kobling mellom overgrepspraksiser som trives i muslimske miljø, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og utvikling av ekstremisme. Ingen europeisk statsmann har i nyere tid tatt et så tydelig oppgjør med islams negative sider. Øyner vi håp?

FNs høykommisær for flyktninger mener at det er på tide å gi mer oppmerksomhet til den høye andelen jenter/kvinner som er kjønnslemlestet og søker asyl i Europa. Men det er kanskje også på tide å tenke nytt?

Nettavisen vier i dag Det store intervjuet til norskpakistanske Jeanette, som har vært aktiv i HRS i flere år. Intervjuet er sterkt og godt. Ikke underlig, da Jeanettes skjebne som ung, nettopp er hovedgrunnen til at HRS ble opprettet: muslimske jenter og kvinner som frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Det er derfor beklagelig at avisen knytter betegnelser til Human Rights Service som er uriktige. Det vitner om en debatt om innvandring som fremdeles er ute av kurs.

Vi har fått et klassesamfunn verdimessig. Dette sørget en politikk basert på håp og manipulasjon for. Håpet var at ”de” egentlig vil bli som oss: kulturelt, og dermed verdimessig, ville ikke-vestlige omfavne vårt leve- og tankesett. Et betydelig antall jenter og kvinner med først og fremst røtter i den islamdominerte verden, er ofret på ignoransens og den falske toleransens alter. De kommer aldri tilbake til Norge.

Den britiske innenriksministeren Theresa May sier at hvis de konservative vinner valget i mai, vil den nye regjeringen bannlyse hatpredikanter, stenge ekstreme moskeer og undersøke om shariadomstolene i landet er kompatible med britiske verdier. Også ekstremisme i fengslene skal det slås ned på, og man vil man vil undersøke om politiets håndtering av æreskriminalitet, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er tilfredsstillende. Statsborgerskapsloven skal også endres: Søkeren må respektere britiske verdier for å oppnå britisk pass.

En åtte måneder jentebaby fikk oppholdstillatelse i Norge, da UDI fryktet at jenta kunne bli kjønnslemlestet hvis hun ble returnert til Somalia. Moren fikk derimot avslag.

Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.

Sylvi Listhaug (FrP) Landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP), og leder av FrPs Kunnskap- og familieutvalg, er lei av den norske kvinnebevegelsen. Den vil så gjerne fremsto som radikal, sier Listhaug, men er endt opp som reaksjonær. At kvinnebevegelsen oppfattes som bakstreversk vil jeg tro mange vil si seg enig i, og kvinnebevegelsen har aldri, så…

Espen Ottosen i Misjonssambandet og kommentator i Aftenposten, slår et slag for hijaben. Vi må ikke ta den særlig alvorlig, den er ”småtteri” opp mot halshugging av journalister og minoriteter i IS-regi.Ser han ikke sammenhengene mellom hijab og halshugging? Skal IS bestemme verdiene våre? spør jeg i samme avis.

Du er på jakt etter torsk og blir anbefalt et fiskefelt av en lokal fisker. På fiskeplassen får du 102 fisker, men bare fire torsker. De fleste skjønner at det ikke betyr at det er 102 fisker i havet, eller bare fire torsker. Men når vi kommer til kjønnslemlestelse synes metodebruken å være som en fisketur.

Fafo-rapporten som tar for seg kjønnslemlestelse og antatt omfang, har gått gjennom noen utvalgte rapporter om mulig utbredelse av kjønnslemlestelse. Altså ganske tilfeldig, og ikke ett eneste land i Europa har oversikt over utbredelsen. Like fullt slås det nå fast fra flere hold at omfanget er lite. Jeg skal vise en undersøkelse Fafo med hell burde tatt med.

Fafo presenterte en forskningsrapport på frokostmøte i Oslo. Rapporten er en gjennomgang og analyse av temaene kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert kontroll/vold. Vi blir fortalt at omfanget av kjønnslemlestelse er lite. Dette er bare en forferdelig trist og repeterende historie.