#kostnader

Asylankomstene til Tyskland fortsetter på et høyt nivå, til tross for avtalen med Tyrkia. Samtidig har EU gått inn i et avtale-spor, der målet er en mer "ryddig migrasjon" til Europa med det såkalte Blue Card. Dette kortet skal nå langt flere kunne oppnå, og kravene senkes deretter. EU går således i stikk motsatt retning av hva de fleste medlemslandene ønsker - nemlig en mer restriktiv innvandring.

Lånefinansiert innvandring og integrering, klassedelt samfunn, staten må spare mer, alt dette og mer til foreslår en svensk økonomiprofessor overfor den svenske staten. I Norge presenteres han som "ekspert", og i dag deltar han på en konferanse i regi av finansminster Jensen, mens NRK benytter han som et sannhetsvitne for hvor bra det egentlig går i Sverige. Utfordringen til denne eksperten synes å være at han fremsetter løsninger uten å ville adressere problemet.

Innvandring i et økonomisk perspektiv forblir for noen et for vanskelig spørsmål. Men når det disse "noen" selv er en del av Regjeringen eller sitter i Regjeringens nyutnevnte ekspertutvalg, Brochmann II, da begynner myteskapningen å nå et nytt nivå. En av disse er forskningssjef på Fafo, Anne Britt Djuve. Hun har siden hun satt i Brochmann I hevdet at heller ikke nordmenn er lønnsomme, men etter at Finansavisen gikk henne nærmere på klingen fikk pipen en annen lyd.

Dersom alle asylsøkerne som kom i fjor får opphold, vil det koste staten netto 54 milliarder kroner de første seks årene. Ved permanent opphold blir regningen mangedoblet, fastslår Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen.

Hva er det som foregår i dagens politiske situasjon? Den ene poliske meldingen etter den andre når ut i offentligheten, uten å være kvalitetssikret og/eller uten politisk forankring. Er hele det offentlige apparatet paralysert mens asyltilstrømingen er i ferd med å knekke Norge?

Den nye SSB-sjefen har ingen god start på sin karriere i makttriangelet. Hun starter med å tvile på sine egne forskeres tall og analyser dem ut fra eget forgodtbefinnende. Dessuten taler ikke tall for seg selv må vite, "noen" må fortelle hva de ikke forteller. Det gjør hun, tror hun. Dette er en sjelden oppvisning i rolleblanding og selvhevdelse.

På åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte 16.april lanserte Jonas Gahr Støre Aps nye uansvarlige linje: 10.000 syrere skal hentes til Norge og det vil koste oss i underkant av 2 milliarder kroner over to år, fastslo Støre. Regnestykket er selvsagt like kreativt som Støre selv. Finansavisen kommer til minimum 44 milliarder, sannsynligvis 70 milliarder. For det beløpet kunne vi hjulpet alle de syriske flyktningene.

Per Sandberg (FrP) mener det er en dårlig idé å ta 10.000 syrere til Norge. SV-leder Audun Lysbakken svarer med å kalle Sandberg en egoist. Media ser ut til å elske slike politiske lavmålsutspill, men er vi velgere like glad for det? Begynner det rett og slett å bli et demokratisk problem?

Jeg tror det er svært få i Norge som forstår hvorfor våre politikere gir asyl, med påfølgende flyktningstatus, til eksempelvis somaliere som klarer å betale seg til Norge gjennom menneskesmuglere. De drar gjerne på ferie i Somalia når opphold er innvilget. De sender gjerne barna sine dit for skolegang og for å ”komme på bedre tanker”. De etablerer seg med prangende eiendommer der. De drar endog i jihad for al-Shabab. Altså går det fint an å bo i Somalia. Det bevitner asylsøkere fra Somalia i Vadsø. Livet der i nord var ikke som forventet. Nå drar de hjem fordi forholdene i Somalia er bedre, heter det. Hvorfor skal vi ha respekt for det politikerskapte asylsystemet?

Danmark har praktisert en relativt streng utlendingspolitikk og dermed også hatt begrenset innvandring og få asylsøkere. Etter at sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt overtok statsministerrollen har utlendingspolitikken blitt løst noe opp, og asylsøkertallene stiger voldsomt. Nye penger må legges på bordet for å lette presset på kommunene.

Hvis en ønsker noen godt, krever det at beslutninger tas på riktig grunnlag. Er det noe som ikke fungerer, vil det gjerne kreve mer ressurser eller omprioritering av ressurser. Men da må en vite hva som koster hva. Det gjelder også for innvandring- og integreringsfeltet. Dit synes vi å ha kommet nå, ikke minst takket være én mann i SSB: Erling Holmøy. Han æres i dagens Dag og Tid.

«Ingen seriøse økonomer mener innvandringen er lønnsom, men de uttaler seg ikke. De har ingen incentiver til å bryte tabuet, det resulterer bare i at 200 personer som kaller deg idiot, rasist og løgner på Twitter, og 20 kronikker hvor du blir beskyldt for det samme, uansett hvor faktabasert du skriver. Kostnadene ved å stå frem kan være at man blir fryst ut og mister jobben.» Denne kraftsalven kommer nasjonaløkonom Tino Sanandaji med til Finansavisen.

Et forelderpar av somalisk opphav ble fratatt omsorgen for sine syv barn i 2010. Prislappen så langt for kommunen er på 21,5 millioner kroner. Da omsorgsovertakelsen ble fattet, rømte foreldrene med barna til Sverige, der de ville endre identitet og søke asyl. Politiet innhentet dem.

Et asylamnesti til lengeværende barn kan komme til å koste 1,5 milliarder kroner på fem år. Advarselen kommer fra statssekretær Pål Lønseth (Ap), som har fått Justisdepartementet til å regne på det – for nå er tydeligvis ikke utgiftstall, til tross for at de er knyttet til innvandrere, verken inhumant, stigmatiserende eller fremmedfiendtlig.

Mens «de store pengene» forsvinner i rekordfart, så brukes valgkampen til å diskutere mikroskopiske beløp som knapt vil ha noen innvirkning på Norges fremtid, hevder FrPs Per Sandberg og Per-Willy Amundsen i Klassekampen.

Det er noe ufattelig galt med debattklimaet i Norge. Det er kanskje for lett å skylde på meningsbærende medier som Aftenposten og NRK, men de bør utvilsomt ta sin del av skylden. For alle vet, eller burde vite, at økonomi er det viktigste styringsredskapet enhver nasjon har. Likevel bidrar et stort sett samlet mediakorps til at økonomiperspektivet i innvandringen omgjøres til en føleridebatt om hudfarge, moral og menneskesyn.

I dag griper Finansavisen fatt i noe av det som skjuler seg bak statusen ”flyktning” og hvordan nettopp flyktningstatus blir benyttet som en politisk forklaringsvariabel til for eksempel lav yrkesdeltakelse.

I helgen vedtok Senterpartiets landsmøte at Norge skal ta sikte på å melde seg ut av Schengen-samarbeidet og gjeninnføre passkontroll. Vedtaket vakte betydelig oppmerksomhet og storebror i regjeringen, Arbeiderpartiet, har gitt klar beskjed om at dette ikke er aktuell politikk. Noen har også regnet og funnet ut at gjeninnføring av passkontroll vil koste dyrt. Men kostnadene ved å la være, er etter all sannsynlighet enda høyere.