#kronikk

Nærmest målløs har jeg fulgt ferden til kronikken, ”Ikke mitt Norge” av Lily Bandehy, ut i det langstrakte Norge i dagene etter at VG publiserte den (2.mars) og Human Rights Service sampubliserte den på rights.no. Et kraftigere signal til samtlige politiske parti om hva som rører seg i folket, har jeg aldri registrert.

Mens ambulansesjåfør Erik Schjenken og Dagbladets advokater befinner seg i Borgarting lagmannsrett, der Dagbladet har anket Schjenkens forrige seier, finner Dagbladet det for godt å publisere en kronikk signert fem ”vitner” fra Sofienbergparken. Vitner i anførselstegn fordi de ikke er vitner i retten. Kronikkens tittel er intet mindre enn ”Sannheten i ambulansesaken”. Dagbladet utviser en slik mangel på skikk og bruk og moralsk gangsyn, at en knapt tror det er sant.

”Erklærer krig mot muslimer”, heter det i en mellomtittel i kronikken til Antirasistisk senter mot HRS i Aftenposten i går. Hva er dette basert på? Jo, regelrett falskneri fra ARS sin side. Det er rett og slett rystende hvordan ARS opererer for å markedsføre egen bedrift.

Etter at SOS Rasisme ble tatt med buksene nede for grovt underslag og økonomisk svineri, har Antirasistisk senter regjert i antirasisme-businessen. En svært lukrativ business har det vært også, det er åpenbart for alle som har sett i regnskapene deres. Som de moralsk opphøyde vesener de er, kan de med solide finanser i ryggen fortelle alle oss andre hvor rasistiske vi er, innerst inne. De har blant annet fått en hel masse penger for å lage en film som skal fortelle deg og meg at vi skal gå på teselskap til muslimer. Det er jo flott.

Vi har skrevet flere artikler med utgangspunktet: hvor kommer alle ekstremistene fra? Er dette noe som opptar Antirasistisk senter? Svaret er et klart nei. De er selv en del av bildet.

Aftenposten medvirker i dag til å legitimere vold. Tittelen på kronikk avisa trykker er ”Stadig mer fremmedfiendtlig”. Deretter følger mellomtitler som dette: ”Erklærer krig mot muslimer.” ”Hat mot innvandrere.” Hva gjør man med slike grusomme mennesker? Ja, det handler om vi i HRS.

At et slikt spørsmål stilles, er til å få frysninger av. Men det er en reell problemstilling, som år for år synes å bli mer og mer aktuell: Jødiske skoler som ser ut som pansrede festninger, synagoger likeså. Stadige rapporter om overgrep på jøder i det offentlige rommet. Beredskapstroppen i Oslo som rykker ut for å beskytte synagogen på Sankthanshaugen. Det er langt fra bare vi i HRS som er bekymret.

"Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har fått hele landet med seg i en debatt som er viktigere enn det meste annet; nemlig hva er norsk kultur." Slik åpner Hege Storhaug en tosiders kronikk i Klassekampen i dag 10.januar.

"Lite berører meg dypere enn dette rystende faktum: et betydelig økende jødehat i Norge og Europa. Det er knapt til å tro, nå kun 67 år etter at gassovnene til Hitler ble avkjølt." Slik åpner kronikken til Hege Storhaug i dagens Agderposten.

Hvordan definere hva norsk kultur er? Se det spørsmålet fikk to statsråder nylig av Christian Tybring-Gjedde (Frp). Tybring-Gjedde var ikke imponert over svarene fra Hadia Tajik og Inga Marte Thorkildsen. Dette gir han uttrykk for i kronikk i Dagbladet i dag.

I kronikken i Aftenposten ”Hull på en større byll?”, pekte jeg på Audun Lysbakkens utsagn til Dagbladet: ”Islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet.” At dette er falskneri forstår ethvert lesende menneske som følger noenlunde med i det daglige nyhetsbildet. Hvilket kristne miljø? Må man, i Lysbakkens univers, ha våpen i hånden for å kunne kalles ekstrem islamist?

Hva mener egentlig Thomas Hylland-Eriksen om innvandring og integrering? Hvor er de store utfordringene? Hvor er vi i Norge og Europa om 10 til 20 år? Hvilken virkelighetsforståelse har Hylland-Eriksen ut fra hvilket grunnlag? Disse og flere spørsmål er utløst siste dager etter at Lily Bandehy skrev kronikk i Aftenposten som ser ut til – med rette – å ha vært en sjokkartet opplevelse for Hylland-Eriksen, da Bandehy kom med sterke anklager mot Hylland-Eriksen.

Thomas Hylland-Erkisen har romstert i norsk offentlighet i et par tiår med meninger om innvandring, multikulturalisme, rasisme og ekstremisme. Om blant annet om de gode og onde aktørene innen feltet. Det har mang en gang falt ord fra professoren som har overtrådt enhver anstendig grense for polemikk. Nå opplever han selv liknende ”medisin”. Hylland-Eriksen synes å være dypt rystet: han betegner Lily Bandehys påstander om han kronikk i Aftenposten som ”nedrig og sjofelt. Ekkelt er det”, skriver han. Jeg forstår godt hva han mener og hva han føler.

Hvem snakker med hvem? Hvem er på den samme debattsiden og løfter hverandre frem? Hva forteller det oss at selverklærte moderate muslimer som Shoiab Sultan i Antirasistisk senter og Linda Alzaghari i Minotenk, er i hyggelige samtaler med Arfan Bhattis mentor?

"Etter at Profetens Ummah stod frem med budskapet sitt om å bekjempe det vestlige samfunnets livsnerve, kan ingen lenger benekte hvilke destruktive krefter som har slått røtter i Norge. Ledende politikere ser dog fremdeles ut til å vandre i søvne, sist eksemplifisert med Jonas Gahr Støre (Ap) og Audun Lysbakken (SV). Forstår de ikke at det finnes en mellomstasjon før man blir en voldelig salafist?" Slik åpner jeg kronikken i Aftenposten i dag.

Kulturminister Hadia Tajik (Ap) har sådd tvil om sitt eget verdigrunnlag er i tråd med partiet hun representerer, etter utspillet om legitimiteten til arrangert ekteskap. I gårsdagens Stavanger Aftenblad, som er den toneangivende avisen i Tajiks hjemfylke, en avis hun selv har jobbet i, tar jeg utspillet hennes opp i en kronikk.