#radikalisering

Fransk politi har arrestert tre menn og to kvinner, mistenkt for å ha bistått islamisten Mehdi Nemmouche i terroraksjonen mot det jødiske museumet i Bryssel. I mai 2014 angrep den fransk-algiriske 29-åringen museumet og skjøt og drepte fire personer. Nemmouche var kjent fra før av fransk politi da han…

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering fokuserer på hatefulle ytringer. Det er fortjenstfullt. Når det så bes om innspill, hopper Regjeringen bukk over helt sentrale arenaer som radikaliserer våre unge. Hvorfor? Spørsmålet stilles Regjeringen i dagens Dagbladet.

Krigerne i IS vil holde på i flere tiår. Dette mener den amerikanske generalen John Kelly. Tør våre politikere håpe det motsatte, eller skal det handles i tråd med føre var-prinsippet på hjemmebane? Vi snakker altså om potensielle og vedvarende krigsliknende tilstander som ligger foran oss i minst en generasjon – også på innsiden av Norges grenser, i dag i form av usikkerhet om når vi opplever det første angrepet. Foreløpig anslås det at 12 personer fra Norge er drept i kamp for IS. Vi får ikke vite hvem de er. I tillegg har flere titalls norsksomaliere latt seg verve til al-Shabab.

Den nederlandske etterretningstjenesten, AIVD, slår alarm i ny rapport: den hjemmeavlede jihadistbevegelsen har med ett eksplodert. Ikke bare har den vokst i omfang, den er også langt mer åpen og provokativ enn før, både på nettet og i gatene. Bevegelsen utgjør en enestående trussel mot det den demokratiske ordenen, sier AIVD. Det er ingen grunn til å tro at dette er et isolert fenomen i Nederland. Tvert om.

Fra topphold i EU sies det at et “omfattende terrorangrep i EU er nesten uunngåelig”. Ikke særlig overraskende når man ser at anslagene for antall ekstreme islamister og jihadister stadig øker. I eksempelvis Tyskland estimerte man i 2011 at landet huset 3 800 ekstreme islamister, såkalte salafister. I fjor var anslaget 5 500. Nå snakkes det om 6 300, og at man forventer å runde 7 000 ved årsskiftet. Ingen tegn altså til at vinden snur. Tvert om. På mikronivå ser man familier som lider, som en norsk familie i Halden som vitnet at sønnen konverterte til islam, og forsvant til Syria for en måned siden. I Østerrike har en mor og far fra Bosnia mistet to døtre til jihad, 15 og 17 år gamle.

Som andre europeiske land, er også dialoglinjen et hovedverktøy mot radikalisering i Norge. Dialogarbeidet er næringsvei for flere og flere private, ufaglærte personer og organisasjoner, også under dagens regjering. Derfor går det eksempelvis en stor dialogkonferanse av stabelen førstkommende onsdag, der de over 220 deltakerne skal forteller våre politiske ledere, inkludert statsministeren, hva som er saliggjørende virkemidler. Ingen av dem kommer til å si et eneste ord om den verkende materien.

USA og Canada spiller på lag med islamister i kampen mot terror. Det blir et lite pent syn, som når Barack Obama lovpriser en sheikh som ga “liscence to kill” amerikanske soldater i Irak. Som når Canada i samarbeid med en organisasjon med bånd til terror, utarbeider en håndbok for å bekjempe nettopp terror. Ikke underlig at håndboken anbefaler at ord som ”jihad”, ”terror” og ”moderat muslim” ikke skal benyttes?

I Norge løftes den såkalte Aarhus-modellen frem som sentral i kampen mot radikalisering. For politiet på Øst-Jylland er samarbeid og dialog med moskeer og organisasjoner et sentralt virkemiddel. Så sentralt at politiet endog samarbeider med en moské som ikke vil ta avstand fra IS, som aktivt motarbeider danske verdier og i tillegg bruker småbarn for å propagandere ekstrem ideologi.

Hvorfor har det politiske Norge undervurdert islamistiske miljøer i Norge når Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i årevis har gjort oppmerksom på at nettopp ekstreme islamister utgjør den største trusselen mot Norge? Det har PST for øvrig ikke vært alene om, for praktisk talt alle vest-europeiske etterretningstjenester har uttrykt bekymring for det samme i mange år. Og det har ikke manglet på konkrete årsaker til bekymringen.

Både Regjeringen og leder av Stortingets justiskomitè er begeistret for den såkalte Århus-modellen mot radikalisering. Modellens grunnleggende perspektiv er imidlertid at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til Den islamske staten (IS) fordi de er ofre for institusjonell diskriminering eller manglende venner og respekt. Stemmer dette med annen forskning og realitetene på bakken?

Representanter for dusinvis av moskeer vil ikke uttale seg om Den islamske staten (IS). Det er det ene bildet. Det andre er politikeres hjelpeløse holdning og mangel på forståelse når et av de viktigste tiltakene overfor hjemvendte terrorister er gratis psykoterapi. Også de danske politikerne vender ryggen til arnestedene: moskeene, imamene, altså læremestrene. Ikke et eneste land i Europa ser ut til å våge å nærme seg de ideologiske vepsebolene.

Den danske regjeringen, ledet av Socialdemokratiet (norske Ap) og Det Radikale Venstre (norske Venstre) går langt lengre enn Norges Høyre Frp-regjering i kampen mot radikalisering. De som deltar i jihad i andre land, og som ikke er danske statsborgere, skal nå fratas oppholdsgrunnlaget. Danske statsborgere skal kunne fratas passet for å hindre dem i å reise ut i krig, og om de likevel drar, skal de ilegges ubetingede fengselsstraffer ved retur. Dette er tiltak den norske regjeringen vurderer.

Det er direkte uriktig, og derfor skremmende, når Hadia Tajik påstår at ungdom som blir radikalisert «knapt har lest Koranen». De som har fulgt disse ekstremistene i noen år, vet at når de beveger seg inn i radikaliseringskverna, er det ikke minst Koranen, og hadith, det leses i. De setter blant annet sin stolthet i å kunne mest mulig av Koranen på rams. Det første konvertittene lærer seg er derfor gjerne arabisk, for nettopp å kunne studere hvert ord i Koranen på originalspråket.

”Gi ungdommene en koran før ekstremistene tar de,” er leder av Justiskomiteen, Hadia Tajik, sin oppskrift på å forebygge radikalisering.

Siste Debatten i NRK1 illustrerte med all ønskelig klarhet hvor forskjellige mentale verdener muslimer og ikke-muslimer befinner seg i.

På lederplass har Aftenposten hyllet Det europeiske rådet for fatwa og forskning under ideologisk ledelse av ekstremisten Qaradawi. Samme avis har fremstilt Tawfiiq Islamsk Senter som en uskyldsren forsamling. I dag er det Islam Net som får æren av å bli løftet inn i varmen: Islam Net (som produserer jihadister), bør tas inn i dialogvarmen med Regjeringen for å bekjempe jihadisme.

Statsminister Erna Solberg (H) mener samfunnet sviktet de seks unge islamistene som dro fra Bærum til borgerkrigen i Syria. Det er altså samfunnets skyld, mens de det gjelder er i Solbergs tolkning tydeligvis uten ansvar. Det er en farlig strategi.

Norge og Europa står overfor en situasjon vi i moderne tid aldri har opplevd: unge mennesker som verver seg til hellig krig. Fra politisk hold famles det, parallelt med at flere og flere unge drar til Syria for å krige. Den norske regjeringen skal komme med en handlingsplan denne våren. I Frankrike har regjeringen nettopp lansert en tiltaksplan som omtales som ”kosmetisk” og som det hevdes vil ha ”null effekt” i forhold til å bekjempe terrorisme. Ut fra manglende realpolitisk handling innen andre tema knyttet til innvandringens konsekvenser, frykter jeg at vi kan oppleve noe av det samme i Norge.

En 22-år gammel norskpakistaner som er pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), siktet for å ha deltatt i terror i Syria, har satt Fredrikstad og deres eventuelle radikaliseringsmiljø på kartet. Nå er forskerne på banen for å forklare: – Det er for dyrt å kjøpe bolig på Kråkerøy for…

Når Norge nå skal peke ut 1 000 syrere som skal få opphold i Norge, skal det ikke settes kriterier ideologisk. Det betyr altså ingenting om man er frelst for islamistiske opprørere. Man skulle tro at politikerne hadde lært noe av Mullah Krekar-saken.

Vår nye Regjering har nedsatt et utvalg med representanter fra ni departement, pluss Statsministerens kontor, som skal utarbeide tiltak for å motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme. Innenriksdepartementet i Storbritannia har nettopp lagt frem tiltak for å bekjempe radikal islam. Noe å lære for oss i Norge?

Noen «nyheter» kommer like sikkert som årstidene. På forsommeren advares vi om forestående tvangsekteskap og om høsten om forsvunne barn fra grunnskolen. Realpolitiske tiltak uteblir, men med enkle grep kan mye gjøres.

Saken om en far som leter etter sine to døtre (16 og 19 år) som er dratt til krigen i Syria, har skapt stor oppmerksomhet i Norge. Samtidig vet vi at mange muslimer radikaliseres i Europa og stadig flere velger å delta i Jihad (”hellig krig”). Spørsmålet vi gjerne vil ha svar på, er hvorfor unge radikaliseres og hvorfor de velger Jihad.

Har vi opplevd det før? Ja. Nå er radikaliseringen av unge i Norge, den siste tiden særlig norsksomaliere, så åpenbar at ingen kan benekte det lenger. Derfor lukter organisasjonslivet offentlige penger? Radikaliseringen går ”veldig fort” nå, og myndighetene ble advart, men de lyttet ikke, er påstandene. Dette minner litt for mye om den gang stortingsrepresentant Erna Solberg i 1998 ba om handlingsplan mot tvangsekteskap: plutselig hadde den ene og andre innvandrerorganisasjonen ikke bare spesialkompetanse, men de hadde også lang erfaring med problemet – som visstnok var et utbredt problem, ble det sagt fra de samme som hadde benektet problemet på inn- og utpust år etter år.