#Rushdie

Kirken grep begjærlig muligheten for å styrke egen makt i Norge da islam meldte sin bredere ankomst. Antakelig derfor gjorde Kirken hva den maktet for å legge til rette for at islams røtter i Norge skulle få gode vekstvilkår. Ett tydelig resultat så vi omtrent samtid med skuddene i Dagaliveien i 1993 som nær kostet William Nygaard livet: Den norske kirke hjalp på dette tidspunktet muslimer å opprette Islamsk Råd (sic).

Så står de frem igjen med sine løgnaktige ord før likene er kalde og vi ikke vet hvem alle de drepte er. Vi borgere burde ikke finne oss i dette tullballet lenger. Politikere som ligger i krokene og gjemmer seg for elefanten i rommet – islam – bør ikke ha en fremtid i posisjon. Skal vi tilgi dem? Fordi de ikke har en eneste anelse om hva de skal gjøre med det åpenbare sivilisasjonssammenstøtet vi vanlig dødelige for lengst har forstått pågår, på en mer og mer brennhet europeisk jord?

Vi har opplevd en terrorsommer, og vi vet islamsk terror vil ramme oss igjen. Men er det terror som er vår tids største trussel? Jeg tror ikke det. Det er den gradvise og nesten usynlige islamiseringen som kan bli vår bane. Ikke minst tror jeg dette fordi Norge og Europas lederskap sitter stille i båten og bivåner kontinentets endringer. Man tør ikke tvinge politisert islam på retrett i det offentlige rommet. Jeg registrerer at jeg langt fra er alene om denne vurderingen.

Knapt noen i dagens verden har følt tettere på kropp og sjel hvem som vil stå på frihetens side enn Salman Rushdie. I hans glimrende selvbiografi er det sterk kost å bli minnet på at endog frihetens forpost i Europa, Frankrike, nektet han innreisetillatelse, medier vendte han ryggen, flyselskap likeså. Forlag våget ikke gi ut boken hans, enkeltpersoner stod frem og fordømte han – og myndighetenes bruk av ressurser for å hindre at han ble drept ble kritisert. Rushdies historie er vitterlig historien om et Europa og vesten i en ny tidsånd.