#sendrektighet

"De er få, men de gjør mye ut av seg". "Det er trygt i nabolaget vårt". "Politiet følger nøye med". Dette og lignende har vært kjente fraser over mange år når ungdomskriminaliteten diskuteres i det offentlige rom. Men dette er bare tomme ord for de fleste, ikke minst ofrene og deres familier. For årene går, ungdomskriminaliteten øker, de kriminelle blir yngre og volden råere. Hvorfor klarer ikke politiet å stoppe det? Vi som borgere har i vår samfunnskontrakt gitt politiet voldsmonopol, i bytte mot trygghet. Når vi ikke opplever oss trygge, skal vi da bare forholde oss passive?

Hvor mange ukrainske flyktninger som kan komme til Norge mens krigen herjer i Ukraina er vanskelig å anslå, men antallet stiger hurtig. Norge synes imidlertid å følge samme planer som vi gjør for asylsøkere fra MENAPT-land. Kan vi forvente noen solide grep fra regjering og Stortinget?