#sharia i Frankrike

Den interne terrortrusselen i Frankrike er så påtrengende at sjefen for den franske sikkerhetstjenesten i lukkede høypolitiske forum i det franske parlamentet to ganger har advart om mulighetene for at nye terroranslag kan utløse borgerkrig. Selv spådde jeg i boken Islam. Den 11. landeplage at Frankrikes tilstand ikke er til å reversere: Frankrike har nådd «et point of no return», var min vurdering. Dessverre ser det ut til at dette kan være realiteten.

En ordfører sør i Frankrike, vil forby islam i den verdslige republikken. Robert Chardon vil derfor skrote loven fra 1905 som understreker Frankrikes sekularitet, og han vil fremheve den kristne troen. Chardon etterlyser også en ”Marshall-plan” for å repatriere muslimer. Nå skulle man tro mannen tilhører Nasjonal Front. Det gjør han ikke.

Frankrike kutter velferdsytelser til 300 jihadister som har vervet seg til Den islamske staten. Pass inndras for å hindre at flere reiser i krigen, det utstedes reiseforbud, og nettsteder som glorifiserer terror og jihad blokkeres. Muslimske grupper reagerer med ”islamofobi-kortet”, mens Menneskerettighetsrådet til EU kritiserer Frankrike for å “begrense menneskerettigheter i kampen mot terror”.

Dreper man polemikken, dreper man demokratiet. Så enkelt, så åpenbart. Ordene tilhører han som selv risikerer å bli drept, filosofilæreren Robert Redeker, som lever under jorden i hjemlandet til Voltaire etter at han kritiserte – ja, selvsagt, islam.

Massakren på noen av Europas fremste åndsmennesker i Charlie Hebdos lokaler, setter lyskasterne på de svært mange franske sonene som republikken mer eller mindre har mistet kontroll over, og der islams formørkende ideologer har fått grep om befolkningen. Eksempelvis konverterer mange franskmenn, også med «jugekors», for å lette presset i hverdagen.

Demonstrasjonen mot terroren i Paris samlet nesten fire millioner i hovedstaden. Men vi så nok ikke en mobilisering mot terror, jihad og antisemittisme. Til stede var det saudiske regimet som nettopp hadde startet piskingen av bloggeren Raif Badawi. Mahmoud Abbas, palestinernes president, inkludert Hamas, deltok også. Franske representanter forlot området da Israels statsminister ville si noen ord, mens president Hollande begikk den mentale knebøyningen: Terroren “har ingenting med islam å gjøre”. Islam og jihad ble ikke nevnt. De få muslimske talerørene som deltok var kun opptatt av en ting: «Unngå stigmatisering av det muslimske samfunnet!»

«Ikke alle muslimer er terrorister, men mange velger en stilltiende aksept av terror,» sier den tidligere islamisten Ahmed Akkari, som var en hovedarkitekt bak den internasjonale Muhammedkrisen i 2006. Akkari mener at vårt samfunn vil oppleve en tiltakende polarisering. Han legger til dette: «Det er ingen tvil om at muslimer er en kilde til uro, fordi de bærer på dogmer som de må underkaste seg, stort sett uten kritikk.»

Vi gudløse, vi som alltid har stått opp for ytringsfriheten - uansett trusler fra skjeggene, uansett sjikane fra salongene. Vi som tilber kun en eneste ”gud” – det frie ordet – vi kan nå velge å tro at de 12 heltene i Paris åpnet øynene til makteliten. Vi kan klamre oss til håpet om at massakren i Charlie Hebdos lokaler var et reelt tidsskille. Foreløpig er det ikke annet enn et skjørt håp.

Ifølge et konfidensiell fransk etterretningsdokument lekket til Le Figaro i fjor, holder en form for muslimske ghettotilstander på å få fotfeste innenfor det franske skolesystemet. Svimlende 27 prosent av republikkens unge støtter Den islamske staten, viste en nasjonal måling. Samtidig kom det frem at supermarkeder selger voldelig jihadlitteratur, og at de franske fengslene er overfylt av muslimske innsatte. Dette er noen innledende punkter om islamiseringen av Frankrike i året som straks er gått.

For den neste generasjonen jøder i Frankrike kan det å beholde den jødiske identiteten utad bli umulig. Økende islamisering og antatte konsekvenser av IS-krigen ligger til grunn for at dobbelt så mange jøder forlater Frankrike i år som i fjor. At man eksempelvis i en alder av 76 år, som legen Maurice Rapovich, tar valget om å forlate hjemlandet sitt og flytte til et annet kontinent, er ganske dramatisk.