#Støre-regjeringen

Den 22. mai er en mørk dag for samarbeidet mellom Midtøstens eneste demokrati, Israel, og Norge. Da besluttet regjeringen Støre å anerkjenne Palestina som selvstendig stat, selv om de knapt tilfredstiller noen av forutsetningene for å være en stat. Kanskje bortsett fra Gaza.

Yama Wolasmal, NRKs korrespondent i Midtøsten, forteller torsdag morgen at Iran har lidd under sanksjoner i flere tiår, og framstiller det som underlig at EU støtter nye israelske sanksjoner mot landet etter dets massive angrepet på Israel forrige helg. Bare de mest ekstreme i Israel ønsker krig, fastholdt Wolasmal, som om krigsinitiativene og angrepene fra den islamske republikken og dets proxyer snarere er som legitim kommunikasjon å regne. Men Israel har ikke noe valg. Landet er nødt til å vise styrke overfor enhver aktør som utgjør en eksistensiell trussel.

Å gjøre det dårligere enn hva Støre-regjeringen har klart i løpet av første 100-dagers periode med regjeringsmakt, skal godt gjøres. Et kinderegg av dårlig koronahåndtering, sjokkpris på strøm og koseprat med terrororganisasjonen Taliban på norsk jord, er vanlige folks definisjon på "nedtur" snarere enn "tur". Januarmåling viser at velgerne flykter til andre partier. 

Ambisjonene er høye når utenriksminister Huitfeldt skal lede «en debatt om situasjonen i Midtøsten» i FNs sikkerhetsråd. Planen er å belære Israel om at det er menneskerettsfiendtlig å føre palestinske organisasjoner opp på landets terrorliste. - Det gjør det vanskeligere å få pålitelig informasjon om menneskerettsbrudd – og overgrep, sier utenriksministeren.

Det har den umiskjennelige eimen av 90-tallspedagogikk når nyutnevnt justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) varsler kamp mot gjengkriminelle. Metodikken bærer preg av jevnbyrdighetstanker om kriminelle og politi. Det ender neppe godt, selv ikke med en prislapp på 200 millioner.