#tillit

Den årlige undersøkelsen om tilliten til politiet i Norge, Sverige og Danmark kårer en "klar taper", men bare ett av landene kan vise til det som kanskje er en positiv trend.

Svensk politi har ikke kapasitet til å etterforske voldtekt av barn. Men de har kapasitet til å anmelde og etterforske en politimann som sier det enhver bør ha skjønt: gruppevoldtekter er et nytt, utbredt fenomen, og det har vandret inn fra andre kontinent.

Nå står de frem - på rekke og rad - og peker på innvandringsrealterte problemer, fordi det koster langt mindre. Hva med et aldri så lite reflekterende spørsmål: Hvordan havnet vi her? Med følgende tillegg: Hva er det vi vil?

Tusener åpnet lommebøkene da det nylig ble kjent at et bakeri i København var utsatt for brutalt hærverk av maskerte menn. Det ble samlet inn nesten en halv million kroner til Ali Parnain som drev bakeriet. I dag står samme Parnain tiltalt i en sak om en stålet BMW som ble satt fyr på.

KrF-leder Knut Arild Hareide og Ap-nestleder Trond Giske krever svar av finansministere Siv Jensen (Frp) i Meyer-saken.

Når det i det hele tatt stilles spørsmål ved tilliten til SSB, er tiden ute.

For første gang på lenge er politiet åpen om kriminalitet: Opp mot 70 prosent av ungdomskriminaliteten av gjengangere begås av gutter og unge menn med ikke-vestlig bakgrunn. Mangelfull integrering får skylden. Men politiets åpenhet viser også hvilken tafatt strategi som er valgt for denne kriminaliteten.

Svensk politi med krisetall: I 2016 hadde 56 prosent av folket stor/ganske stor tillit til politiet. I 2017 er andelen sunket til 31 prosent. Hele 44 prosent sier at de har veldig/ganske liten tillit til politiet. Men politiet kan vanskelig lastes for den politikken de folkevalgte har ført. Politiet har ikke ressurser til å hamle opp med utviklingen, som er en trussel mot demokratiet.

Vi betaler kanskje ikke alltid vår skatt med glede, men vi skjønner betydningen med skatt. Ikke synes vi nødvendigvis at dagens skattesystem er det mest rettferdige heller, men er det én ting vi ikke godtar, så er det organisert skattesvindel. Saken som nå går for Nedre Romerike tingrett handler dog ikke bare om kanskje norgeshistorien største skattesvindel utført av privatpersoner i svindlernettverk, så langt fem nettverk, men der skattejegerne er på jakt etter 15-20 nettverk til, hvor vi snakker millioner på millioner av unndratte skattekroner. Saken er også et bevis på at det norske tillitssamfunnet er historie. Interessant er det også at det avdekkede jukset utføres stort sett av personer med utenlandsk opprinnelse.

Ikke-vestlige kvinner er overrepresentert blant kontanthjelpsmottakerne i Odense kommune, og mange av disse har legeerklæring på at de er for syke til å jobbe. Det tillater kommunen seg å betvile, og nå iverksettes et prosjekt der disse kvinnenes helsetilstand skal revurderes.

Det grunnleggende problemet med dagens folkevandring til Europa og Norge er at vi ikke er enige om hva som er realitetene. Her svikter både politikerne og mediene. Debatten blir mer og mer om debatten som vi "må tørre å ta". Nå må vi finne frem til fakta og slutte med å fatte beslutninger basert på en eller annen tro. Hvis så ikke skjer vil tilliten både til de folkevalgte og mediene svekkes ytterlige. Resultatet kan bli farlig.

Forskjellen på et tvangsekteskap og et kjærlighetsforhold er enorme. Det er derimot lite forskjell på et tvangsekteskap og et forhold som staten påtvinger oss, her ved innvandring. Problemet er bare at de som roper "rasist" høyest, også er de som dyrker sistnevnte. Men samhandling krever kjærlighet, mener Jeanette, og da kan ikke uenigheter møtes med rasiststempel.

Budsjettenigheten mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Oslo har ført til at det fremmes en rekke krav til norskopplæringen, blant annet språkkartlegging og om det kan iverksettes økonomiske sanksjoner der foreldre motarbeider barnas norskopplæring.

Som ledd i et pågående forskningsprosjekt har Norges Forskningsråd fått TNT Gallup til å utføre en undersøkelse av Norges innbyggeres holdning til den norske rettskulturen.

Vi har sett, og noen også følt, det i årevis: Såkalte anerkjente medier driver frem saker for egen vinning eller tilpasset eget ståsted. Det er en kamp om makt, og derav hvilket syn og holdninger som skal få etablere seg i det offentlige rom. Medier har fått holde på, beskyttet av sine egne. Medienes egen ”vaktbikkje”, PFU, er dedusert til et prateorgan med, i beste fall, teknikalitetskompetanse. Nå er tausheten brutt. Da kan vi bare vente på tåkepratet?

En forsker fra Aarhus Universitet forsøger at forklare, hvorfor vi stoler på hinanden i de skandinaviske velfærdsstater.