#tvangsekteskap

Nettavisen vier i dag Det store intervjuet til norskpakistanske Jeanette, som har vært aktiv i HRS i flere år. Intervjuet er sterkt og godt. Ikke underlig, da Jeanettes skjebne som ung, nettopp er hovedgrunnen til at HRS ble opprettet: muslimske jenter og kvinner som frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Det er derfor beklagelig at avisen knytter betegnelser til Human Rights Service som er uriktige. Det vitner om en debatt om innvandring som fremdeles er ute av kurs.

Forskjellen på et tvangsekteskap og et kjærlighetsforhold er enorme. Det er derimot lite forskjell på et tvangsekteskap og et forhold som staten påtvinger oss, her ved innvandring. Problemet er bare at de som roper "rasist" høyest, også er de som dyrker sistnevnte. Men samhandling krever kjærlighet, mener Jeanette, og da kan ikke uenigheter møtes med rasiststempel.

Vi har fått et klassesamfunn verdimessig. Dette sørget en politikk basert på håp og manipulasjon for. Håpet var at ”de” egentlig vil bli som oss: kulturelt, og dermed verdimessig, ville ikke-vestlige omfavne vårt leve- og tankesett. Et betydelig antall jenter og kvinner med først og fremst røtter i den islamdominerte verden, er ofret på ignoransens og den falske toleransens alter. De kommer aldri tilbake til Norge.

Nazish Khan har skrevet bok om det fortreffelige arrangerte ekteskapet. All den tid hijaben er hennes følgesvenn og ektemannen er generalsekretær i Islamsk Råd, er ikke dette forbausende. Det oppsiktsvekkende hadde vært om boken kom med et motsatt budskap. Khan har underlagt seg sharia. Forelskelse er derfor en synd for henne og dermed ikke-eksisterende: En fisk som er født og oppvokst i et lite akvarium er havet et ukjent terreng.

Når man ikke har noe substansielt å komme med, kan det nok oppleves som smart å sette opp en bataljon stråmenn, og parallelt underslå fakta, for så å gyve løs. Dette brukte Dagbladet pinsen på. Igjen var Human Rights Service målskiven for den fortapte Dagblad-feminismen. Skal de aldri lære?

Soeren Kern oppsummerer april måned i islams tegn i Europa. Da handler det om Den islamske staten, IS-krigere fra Europa, tvangsekteskap, ulovlig innvandring, moskeer, økt overvåkning, avverging av terrorangrep, med mye mer.

I flere artikler i ulike medier er det oppstått en misforståelse om Jeanettes bakgrunn. Jeg, som traff henne første gang i 1999, skal redegjøre for sentrale moment i hennes bakgrunn.

Hvor og fra hvem skal muslimsk rettroende ungdom søke råd og veiledning – hvis de i likhet med Hadia Tajik ønsker «å bruke hodet» og definere «sitt eget islam»? Hvilken moské skal de gå i for å be? Helt konkret: hvor er den moskeen? Kan journalister undersøke saken?

Etter den voldsomme debatten om Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik, melder det seg noen tanker. Den opplyste samfunnsåndens helsetilstand synes for meg å minne om en pasient på båre og med helsepersonell rundt den samme båren som klør seg i hodet på…

For noen år giftet jeg meg i en moské i Oslo med min norske kjæreste fordi jeg ville at min familie i Iran skulle akseptere forholdet vårt. Vi fikk klar beskjed av vigselsmannen: Kjæresten min måtte konvertere til islam før han kunne vie oss. Det samme er mønsteret blant alle mine iranske venninner og kvinnelige familiemedlemmer i Europa: Når de gifter seg med en ikke-muslim, konverterer han for at ekteskapet skal godkjennes.

Se for deg at KrF-leder Knut Arild Hareide, som er en uttalt avholdsmann, stadig observeres nytende det ene vinglasset etter det andre på byen. Hadde mediene brydd seg?

Morgenbladet etterspurte en kronikk om arrangert ekteskap versus tvangsekteskap. Nå er det slik at jeg mener det ikke er noe skille. Arrangert ekteskap er en førmoderne praksis som kulturrelativistene har ignorert ufriheten i. Derfor har tusener av unge i Norge blitt frihetsberøvet på verste vis, med politikernes velsignelse.

Den britiske innenriksministeren Theresa May sier at hvis de konservative vinner valget i mai, vil den nye regjeringen bannlyse hatpredikanter, stenge ekstreme moskeer og undersøke om shariadomstolene i landet er kompatible med britiske verdier. Også ekstremisme i fengslene skal det slås ned på, og man vil man vil undersøke om politiets håndtering av æreskriminalitet, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er tilfredsstillende. Statsborgerskapsloven skal også endres: Søkeren må respektere britiske verdier for å oppnå britisk pass.

Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.

Sylvi Listhaug (FrP) Landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP), og leder av FrPs Kunnskap- og familieutvalg, er lei av den norske kvinnebevegelsen. Den vil så gjerne fremsto som radikal, sier Listhaug, men er endt opp som reaksjonær. At kvinnebevegelsen oppfattes som bakstreversk vil jeg tro mange vil si seg enig i, og kvinnebevegelsen har aldri, så…

Brennpunktdokumentaren «Frivillig tvang» har vekket til livet mange onde minner hos kvinner som har lidd samme skjebne som dokumentarens «Fatima». En av dem er norskpakistanske Jeanette – faktisk den eneste norskpakistanske kvinnen i Norge som har stått åpent frem om sitt tvangsekteskap. Nå er hun blitt så opprørt at hun igjen har grepet til pennen.

Sentralt på Aftenpostens nettside i formiddag har denne lange tittelen tordnet mot leseren: ”Det er ikke faren min som gjør det vanskelig for meg å være en norskpakistaner i Norge. Det er du, Ulrik Imtiaz Rolfsen.” Avsenderen er elev på videregående skole, og som det tydelig fremkommer, er hun et offer for Rolfsens nye dokumentar om tvangsekteskap. Det er altså tydelig hvor empatien ligger.

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen er opptatt av unge som lider under svøpen av holdninger og praksiser som hørte hjemme i en helt annen tid. Derfor laget han dokumentaren Frivillig tvang. Nå møter han massiv motstand fra kategorien vellykkede norskpakistanere. Hovedbudskapet er at filmen ikke er representativ. At alt går så meget bedre nå enn før, heter det. Ingen ser ut til å være opptatt av Fatima, mishandlet, giftet bort, voldtatt og frihetsberøvet. Traff Rolfsen norskpakistanere i skammens sår?

Brennpunkts dokumentar i går om ufrie ekteskapsvalg blant norskpakistanere, gjorde meg fortvilet og forbannet. Fortvilet på vegne av de hjelpeløse, manipulerte unge som styres bort fra Norges verdigrunnlag, som ikke ser en annen utgang enn å la seg bli giftet bort, og forbannet på vår politiske ledelse gjennom snart 50 års feilet ikke-vestlig innvandringspolitikk.

Med de demografiske endringene som skjer raskt i Norge, og med de store ungdomskullene med opphav i æreskultur, er det ikke til å forundres over at antallet som søker hjelp mot arrangerte ekteskap øker. Den mest profesjonelle hjelpeinstansen, Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har fått 243 saker på bordet i første halvår, nesten et halvt hundre mer enn første halvår i fjor.

En kronikk publisert i Dagbladet for 18 år siden, forteller oss hvorfor den norske staten er på hælene overfor arrangerte ekteskap. Politikerne fikk beskjed fra forskerhold om ikke å være moralsk fordømmende, ei heller umyndiggjøre innvandrere. De skulle ”selv velge på hvilken måte de vil bli norske”. Dessuten finnes det ikke innvandrere: de finnes ”strengt tatt” ikke "andre steder enn i norskingenes hoder”.

Det må sies igjen: Integreringen går seg til med tiden. Så bare senk skuldrene. Eller var ikke trylleformularen til blant andre SSB ikke noe annet enn – ja, nettopp: en drøm fra Disneyland? Tvangsekteskap har vært på politikernes agenda i 22 år nå. Praksisen øker i omfang – tross over 100 millioner kroners innsats for å stanse overgrepene. Ikke underlig. Det handler om demografi, og det handler om selvvalgt utenforskap. Man avviser verdigrunnlaget i samfunnet som man har valgt å være statsborger av. Tvangsekteskap er i ferd med å bli et tapt tema for staten.

En ny lov kriminaliserer tvangsekteskap i England og Wales. Loven vil beskytte flere tusen unge hvert eneste år, sier britiske statsråder. Vel, i Norge har vi hatt en slik særlov i 19 år, og under en håndfull saker har nådd domstolen. Dette er nok mer symbolpolitikk enn realpolitikk.

"Kampen mot æresrelatert vold og tradisjonsbestemte overgrep er så langt tapt. Hvis det ikke legges et nytt tankesett og et nytt menneskesyn til grunn snarest, har toget forlatt perrongen for de kommende generasjoner." Slik åpner Hege Storhaug kronikk hos NRK Ytring.