#Ukraina

EU, eller rettere sagt, Vest-Europa, har ingen andre enn seg selv å skylde på når forholdet til USA holder på å gå opp i liminga. Europas linje har vært å drive politikk med skylapper på, der vi har vært i den naive troen på at uansett hva som skjer, vil USA og Nato sikre oss. Selv ikke Russlands invasjon i Ukraina klarte å få fjernet skylappene, vi fortsatte mer eller mindre som vi alltid har gjort. Nå blir vi filleristet av Trump-administrasjonen. Men heller enn å ta en selvevaluering av egen ført politikk, eller mangel på sådan, så stabler Vest-Europa på beina et hat mot en felles fiende. Og like så galt: Det pakkes pent inn i budskapet om at vi må "stå sammen".

Europa, Norge inkludert, har i årevis har hatt en tendens til å prioritere ideologi over pragmatisme. For å gjenvinne troverdighet må vestlige ledere balansere innenlandske krav med global strategi, styrke militær og økonomisk uavhengighet, og fremfor alt gjenopplive en felles visjon som kan samle både eliter og folk. Uten dette risikerer de å bli redusert til tilskuere i en verden der makten glir østover – en skjebne som ville markere slutten på den vestlige æraen som vi kjenner den.

– Ukraina må sitte ved bordet. Det er de som er angrepet, har utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) gjentatt om USAs samtaler med Russland. Selv samlet utenriksministeren  «Kontaktgruppa for Gaza», oppretta av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), i Oslo to måneder etter Hamas' terrorangrep mot Israel for å legge planer for tostatsløsning - uten at Israel var representert. Regjeringens katastrofale utenrikspolitikk har gjort Norge irrelevante, der det beste vi kan håpe på er at Jens Stoltenberg kan redde stumpene av tiltroen fra våre allierte. 

Budskapet til Trump-administrasjonen må fremføres høyt, tydelig og med én stemme, og det er at fred i Ukraina ikke skal forhandles direkte mellom Trump og Putin uten at Ukraina og Europa er med, lyder det fra europeiske ledere og eksperter. Men der "alle" før var enige i at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet, synes Europa nå - ikke minst etter helgas sikkerhetskonferanse - å bli mer enige om at krigen mot Russland må vinnes. Frykten for samtalene Trump har hatt med Putin er åpenbart at det skal bli en «urettferdig fred» og at Putin kan oppleve seg som en seiersherre – og dermed også angripe andre i land i Europa.

Året går mot slutten og julehøytiden nærmer seg med stormskritt. Vi benytter anledningen til å ønske alle våre HRS-venner, andre bidragsytere og lesere en riktig god jul. 2025 venter. Vi står overfor et svært spennende nytt år politisk. I Norge er det stortingsvalg, i januar er Trump tilbake som president i USA og har lovet å stanse krigen i Ukraina og løse de dype konfliktene i Midtøstens kjerneområder. Det er virkelig lov å håpe at begge deler skjer.

En analyse fra Politico kommer med et dystert budskap: Det hjelper ikke om Kamala Harris eller Donald Trump blir ny president i USA, Europa har tapt uansett. Og det handler ikke om en fiendtlig innstilling til Europa, men rett og slett at Europa er blitt likegyldig for USA. Eller kanskje til og med mer som et hår i suppen, som dertil koster mer enn det smaker. Forskjellen på Harris og Trump er kanskje at "bruddet" med Europa vil skje gradvis med Harris som president, og mer brutalt med Trump.

Du har sikker lagt merke til det du også: Vi ser stadig flere unge ukrainske menn i Norge, som ser stridsdyktige ut. Nå har den ukrainske forsvarsminister Rustem Umerov sent ut en «innbydelse» til alle ukrainske menn i vernepliktig alder som befinner seg i utlandet. Her ber han dem om øyeblikkelig å melde seg hos ett av stridskreftenes rekrutteringssentraer. "Innbydelsen" følges av trusler om alvorlige konsekvenser hvis ikke mennene kommer hjem. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Sverige skryter uhemmet av at de har samlet inn 1,5 milliarder kroner til krigen i Ukraina, i tillegg til hundrevis av millioner fra svenske skattebetalere via staten, men TV4s "Kalla fakta" har avdekket svært uetiske metoder i innsamlingen. Det er også kun et fåtall i Ukraina som faktisk får noen hjelp fra UNHCR, og hjelpen er heller ikke mye å skryte av. Hvor blir så pengene av? Det hjelper godt på pengebruken når UNHCRs Ukraina-sjef, svenske Karolina Lindholm Billing, tjener rundt 350.000 kroner i måneden, mens en "vanlig" hjelpearbeider hever rundt 150.000 kroner måneden. 

De lange skyggene etter nazi-Tyskland slipper ikke taket. Det gjør heller ikke eks-kansler Angela Merkels lefling med Putins Russland, og nå roter Tyskland det til igjen. Den tyske regjeringen har famlet i forhold til støtte til Ukraina og nå har forsvarsministeren bedt om å få gå av - etter at hun har rotet det til for seg selv. Det har gitt kansler Olaf Scholz et nytt problem - et kvinneproblem.

SSB undersøker årlig hvordan det står til med holdningene til innvandrere her til lands. I år melder de at det er "stabilt positive holdninger til innvandrere etter flyktningstrøm fra Ukraina". Undersøkelsen kan sees på som en solid avvisning av rasistiske nordmenn, da vi tilsynelatende bare blir mer og mer positive innvandrere og innvandring. Samtidig er spørsmålene fortsatt preget av en manglende presisering som gjør at det hefter en viss usikkerhet ved konklusjonene.

En spørreundersøkelse utført av NIBR presenteres som at ukrainere i Norge i liten grad vil tilbake til Ukraina så snart krigen er slutt. Det overrasker mange, mens andre tviler på tallene.

Putin ønsker seg en "mer rettferdig verdensorden" som ikke er diktert av ett land; USA. Da står hans menn klar til å servere akkurat det, der de også hevder at den nåværende verdensorden beveger seg raskt mot kollaps og en ny er på vei. Alt dette bekreftet Putin i gårsdagens tale.

Putin har servert litt av et krigshissende kinderegg i form av innkalling av reservister, annektering av ukrainske områder og trussel om bruk av atomvåpen, og hvor langt han er villig til å gå er umulig å forutse, sannsynligvis også for eksperter. At Norge har mottatt en indirekte trussel i form av anklagende pekefinger fra Kreml mot den ødelagte Nord Stream-kabelen, er en del av krigsspillet og en tydelig beskjed om at vi bør frykte den enorme naboen i øst. Mens Putin rasler med atomsabelen, påpeker Ole Nyeng i Weekendavisen at noe har endret seg blant de sikkerhetspolitiske ekspertene: De svarer ikke lenger kontant "nei" når de blir spurt om det er sannsynlig at Putin vil gjøre alvor av atomtrusselen. 

Vi lever i skremmende tider, der alt synes snudd på hodet. I dag erklærer Russlands Vladmir Putin fire ukrainske regioner som russiske, samtidig som han vil at FNs sikkerhetsråd skal drøfte sabotasjeaksjonene på gassledningene i Østersjøen. Sikkerhetsrådet på sin side skal i dag ha avstemning om en resolusjon som fordømmer Russlands annektering i Ukraina. Den stopper nok Russland ved å legge ned veto. Når skal Putin stoppes?

Når vi fejlagtigt antager, at alle inderst inde må være ligesom os, slipper vi for at stille de ubekvemme spørgsmål.

Først sier byråkratene i departementet at sesongarbeidere fra Ukraina som allerede er i Norge ikke faller inn under den kollektive beskyttelsen av ukrainske statsborgere, men må søke asyl individuelt. Så legger HRS ut en artikkel hvor vi påpeker idiotiet, og hvordan problemet meget lett kan løses. Det tar fire dager - så er statsråd Marte Mjøs Persen enig med HRS. Tilfeldig?

Invasionen af Ukraine er ulykkelig på alle måder, men tilbyder os en mulighed for at tænke os om på ny og indrette os derefter.

Russlands utenriksminister Sergey Lavrov kunngjorde onsdag starten på "en mer rettferdig verdensorden" i samarbeid med Kina. Lavrov er i Kina for å delta på to multinasjonale møter om Afghanistan, sammen med representanter fra Pakistan, Iran, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan, og han omtaler en fremtidig "multipolar" verdensorden. 

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er på videoturné i Vesten for å søke hjelp - og våpen. Zelenskyjs taler har et presisjonsnivå og en retorisk fremførelse som kan gjøre enhver vestlig politiker misunnelig. Han fremstår som "en av oss" og en vi kan ha tillit til, men hva vil han egentlig fortelle våre nasjonalpolitikere og oss i morgen klokka 14?

Ukraina vil at foreldreløse barn som gis opphold i Norge returneres til Ukraina når krigen er over, men det norske barne- og familiedirektoratet vil ikke gi noen garanti. Sammenlikner man tankene om "barnets beste" for ukrainske barn med tilsvarende tanker for migrantbarn fra MENA-land, vil man straks se at norske barnevernstanker preges av grov dobbeltmoral. 

En kan bare spørre seg: måtte det europeiske flyktninger til før NHOs Ole Erik Almlid og LOs Peggy Hessen Følsvik, særlig sistnevnte, ble realitetsorientert? Eller er det "legitimt" å snakke om rask retur til hjemlandet fordi det nå ikke handler om ikke-vestlige migranter?

Det er en bred folkelig enighet om at vi i Norge og Vest-Europa skal hjelpe de ukrainske kvinnene og barna som nå flykter fra Putins bomber. Ikke minst er sympatien vår svært høy fordi mange av mennene er igjen for å kjempe for landet sitt og friheten. Men samtidig er det en gruppe i samfunnsdebatten som har reagert på en annen og mer merkelig måte. Det snakkes om rasisme mot andre flyktningegrupper, og misunnelse ytres fra ikke-vestlige asylsøkere og migranter som allerede har permanent opphold i et land som Sverige. Ville en ekte flyktning virkelig være sjalu på krigsherjede barn?

Det var rundt 23.000 afrikanske studenter i Ukraina da Putin invaderte landet. Mange av disse har nå flyktet fra Ukraina til Europa - og sier selv at de akter å bli her. 

Men norske politikere over tid fullstendig har ødelagt frivilligheten i dette landet, viser polakkene vei. I Polen opprettes provisoriske relativt velfungerende mottak, sivile strømmer til for å hjelpe og nødvendig utstyr renner inn til de ukrainske flyktningene, som stort sett er kvinner og barn. I Norge sier UDI-direktøren at vi har "kapasitetsproblemer" og innrømmer kaotiske tilstander.