#våpenhvile

Statsminister Benjamin Netanyahu står overfor et umulig valg. Enten å godta Hamas betingelser for å slippe gislene fri, eller å fortsette kampen for å utslette Hamas og slippe dem fri på den måten. Israels fremtid avhenger av han velger rett.

"Når ytringer stoppes flyttes definisjonsmakten fra den som har ytret seg over på sensoren som får snakke om ytringen uten at almennheten kan sjekke om det som blir sagt stemmer", skrev politisk nestleder i Oslo Frp,  Bjørn Revil, i en kronikk tidligere i år. Ser man på norske politikere og mediene som heier dem opp og fram er det ikke vanskelig å gi Revil rett i at det er den stille sensuren som vil bli stående som et bilde på vår tid, og da med krigen mellom Hamas og Israel som bakteppe.

Hva er det som gjør at det menneskelige aspektet spiller en så avgjørende rolle i krigen mellom Israel og Hamas? Er den nåværende krigen mer hensynsløs mot sivilbefolkningen enn tidligere kriger og konflikter i Midtøsten? Det skulle man tro, hvis man følger mediene - spesielt de norske. At Hamas' "styrke" ligger i det faktum at dets militære infrastruktur er uadskillelig fra Gazas sivile infrastruktur, tilsier igjen det faktum at sivile palestinere vil lide mest. Kanskje vi må innse at mobilisering av internasjonal opinion ved å fokusere på menneskerettigheter og humanitær rett er en strategi i Hamas' militærstrategi? Eller vil vi være Hamas' nyttige idioter?

Tatyana Perebeynos ble drept sammen med sine to barn under bombing i Irpin ved Kiev. Russisk artelleri regnet ned over den flyktende familien til tross for løftet om våpenhvile. Dødsfallene sendte sjokkbølger over hele kloden da bilder viste blodfargede kropper. Perebeynos var en høytstående regnskapsfører som ferierte sammen med arbeidskolleger i fjellene i Georgia bare dager før krigen brøt ut.

I det tyrkiske parlamentet brøt det i går ut slåsskamp hvor beskyldningene haglet mot Erdogan.