Barn i utlandet

Utdanningsdirektør Petter Skarheim ønsker at rektorer skal være mer restriktive med å gi elever fri utover ordinære ferier. På enkelte skoler drar fire av ti elever på lange ferieopphold i skoleåret. Men enda har ikke skolemyndighetene fått på plass noen statistikk over fenomenet.

Etter at HRS i 2004 avdekket at barn i Norge kan ha store deler av sin oppvekst og skolegang i utlandet, grep Danmark fatt i problematikken. Blant annet fikk kommunene i oppdrag å kontrollere om dette også var vanlig praksis i Danmark, samt å etablere rutiner for kontroll med hvor danske barn faktisk oppholder seg. I fjor ble det i København kommune avdekket 380 økonomiske svindelsaker med barn, det vil si at foreldrene hevet både barnetrygd og ekstra boligstøtte – til tross for at barna ikke befant seg i Danmark.

For andre gang på kort tid fremkommer det at adoptivforeldre returnerer barna til opprinnelseslandet. Er dette en ny redselsfull trend som utvikler seg i en ”globalisert” tid? Dette må stoppes før det får utvikle seg.

Marokko overholder ikke menneskerettighetene i forhold til de to kidnappede barna til Anne Cecilie Hopstock. Dette mener norsk jussprofessor, samtidig som FN også kritiserer Marokkos opptreden i barnefordelingssaker. Om Marokko tar til seg kritikken, se det er en annen skål.

En 44-årig far er siktet for å ha bortført fem av barna til Libanon. Alle barna er danske statsborgere. Mannen er førtidspensjonert i Danmark, og er det noen danske myndigheter synes mer villig til enn norske, er det å ta i bruk pengespråket. De stoppet trygden, og dermed kom mannen tilbake til Danmark. Der ventet politiet.

Gårsdagen ble benyttet til å lese boken til Anne Cecilie Hopstock, ”Hvis jeg roper høyt nok. En mors kamp for sine barn.” Å følge den pågående dekningen i media av den såkalte Skah-saken, gjør inntrykk: det er som om media ikke vil ta innover seg at en kvinne og hennes to barn like godt kunne blitt drept i Marokko som at de nå er i en viss form for trygghet i Norge. Nå handler det nær sagt ”kun” om det etter internasjonale konvensjoner var legitimt at ambassaden ikke forlot barna på gata da de ba om hjelp, men at de ble kjørt til et avtalt sted, der Hopstocks fortrolige tok dem videre ut av Marokko. Hva om de to barna til Skah hadde blitt drept, noe som er høyst reelt? Hva hadde medias vinklinger vært da? Og; går det an overhodet å sammenlikne Norge og Marokko – to land med helt ulike menneskerettslige standarder? Dessuten; er det ikke naivt å tro at norske myndigheter ikke opererer på tvers av interessene til et lands myndigheter, eksempelvis når tvangsgiftede barn trenger en nødhavn og trygg hjemreise?

En SSB-undersøkelse viser at en av tre norskpakistanske barn har minst ett opphold i Pakistan av en varighet på minimum et år. Jyllands-Posten, som har gjort det samme som HRS gjorde i 2004, har vært i Little Norway i pakistanske Punjab, der de blant annet møtte norskpakistanske barn som såkalt skal bli kjent med foreldrenes kultur og religion. Omgivelsene er svært luksuriøse, inkludert tjenerskap. Barna trives ikke nødvendigvis, men særlig jentene lærer det som ”forventes”: hvordan være kvinne, og å vise såkalt respekt.

HRS har i flere omganger satt på agendaen problematikken med at barn ”forsvinner” fra Norge, uten at noen kan redegjøre for hvor de er eller hvordan det går med dem. Vår erfaring er at dette i hovedsak omhandler barn med innvandrerbakgrunn som holdes i familiens opprinnelsesland. Ett av de tiltakene som er blitt gjennomført er å sørge for at foreldrene ikke mottar urettmessig barnetrygd. Fokuset er altså ikke på barnet beste, men på penger. Men nå viser det seg at heller ikke dette fungerer. Ifølge barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) stoppet NAV i 2008 barnetrygden i bare ti saker, som til sammen omhandler 21 barn. Det er ikke noe oppløftende tall når det ikke kan redegjøres for i underkant av 4.000 barn i skolepliktig alder.

De foreløpige reaksjonene på HRS sitt notat ”De glemte barna”, som viser en manko på i underkant av 4 000 barn i grunnskolen, er slappe og bærer preg av mangel på kunnskap og empati. Arild Stokkan-Grande (Ap) peker på kommunene som syndebukk, Trine Skei Grande tror mye trygdesvindel skjules bak tallet (ikke-eksisterende barn), mens Bent Høie (H) mener at å stoppe barnetrygd er et sentralt virkemiddel. Ingen av dem går til kjernen: At det er statens oppgave og ansvar å sikre barn gode oppvekstvilkår, skolegang i tråd med opplæringsloven, rutiner og virkemidler for å forhindre dumping av barn og sikre barns retur til Norge. Blir dette en ny runde der barnas beste skyves i bakgrunnen i et partipolitisk spill?

Tusenvis av barn kan være borte fra grunnskolen i Norge. Ingen vet det eksakte antallet, ingen vet hvem de er eller hvor de er. Dette dokumenterer HRS i notatet ”De glemte barna”, som ble omtalt i Dagsrevyen i går, og videre referert i over 40 medier gjennom en NTB-melding. Men hvor er de oppfølgende kritiske mikrofonene? Skal saken (igjen) stoppe her, eller vil ”noen” utfordre regjeringen: For hva har statsrådene Andersen, Solhjell, Storberget og Huitfeldt tenkt å gjøre?

I et nytt notat fra HRS avdekkes det at opp mot 4 000 barn i grunnskolealder som er bosattregistrert i Norge, ikke er å finne på norske skoler. Vår gjennomgang av SSBs statistikk om barne-/ungdomsbefolkningen sammenholdt med statistikk over elever i grunnskolen viser store avvik. Problemet er størst i Oslo, her var det i underkant av 2 000 flere i grunnskolealder enn elever i Oslo-skolene. Det store flertallet av disse kan det ikke gjøres rede for. Vår påstand er at dette hovedsakelig er barn og unge med innvandrerbakgrunn som holdes i foreldrene opprinnelsesland – uten at det reageres politisk. Fra byråkratisk hold synes det viktigst å bortforklare avvikene.

En tilbakevendende problematikk er barn/unge som dumpes i utlandet av sine foreldre. Beveggrunnen for denne lange opphold i utlandet kan skyldes ulike forhold, for eksempel at barna anses som for vestlig, at foreldrene opplever å miste kontrollen over dem, at de skal til foreldrenes opprinnelsesland for å ”gjenoppdragelse”, eller for å læres opp til de ”rette” verdier, eller kanskje for å gifte bort en egenrådig tenåring. Men det som mange glemmer å tenke på, er at langvarige opphold i utlandet kan medføre at barna mister oppholdstillatelsen hvis de ikke har norsk statsborgerskap. De som sitter med det største tapet er igjen de mest sårbare: barn og unge.

Både i Norge og i Danmark forsvinner jenter og unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Ingen vet helt eksakt hvor mange det er, og ingen vet årsaken til at de blir borte. Men mens man i Norge lukker øynene for problematikken, satser dansk politi på å finne ut om det ligger noe kriminelt bak forsvinningene.

Mens Regjeringen lukker øynene for barn som dumpes i foreldrenes hjemland - endog i Somalia og Irak - skjerper Danmark tiltak for å sikre barn mot slike overgrep. Velferdsminister Karen Jespersen, legger i november frem ytterligere tiltak for å sikre barn oppvekst i Danmark. Det skal svi på pungen å dumpe barn.

Danmarks velferdsminister Karen Jespersen, vil ta bostøtte fra foreldre som dumper barna i opprinnelseslandet. Temaet er satt på dagsordenen etter at to gutter med irakisk bakgrunn har bedt om hjelp til å komme hjem til Danmark etter ett års tvangsopphold i Irak.

I 2004 rapporterte HRS om barn med innvandrerbakgrunn som forsvinner fra Norge. Barn som ingen vet noe om, verken hvor de blir av eller hvordan de har det. Men norske myndigheter gjør ingenting. Nå har også britene oppdaget at de lider samme skjebne. En ny rapport avdekker at innvandrerbarn forsvinner, men myndighetene er rådville. Imens giftes barn bort i utlandet, barn får barn, noen klarer å få hjelp, men fra mange er det stille. Urovekkende stille.

Norge støtter økonomisk 118 koranskoler i Pakistans konservative nordvestområder. Prosjektet skal ”fremme religiøs toleranse”, sier utviklingsminister Erik Solheim. Hvor naiv er det lov å være?

Én måned etter skolestart har 101 elever fortsatt ikke møtt opp ved skolene i Oslo. Trolig har mange av dem blitt sendt til militær- og koranskoler i utlandet.

Familier får opphold Norge som flyktninger, men foreldrene sender sine barn tilbake til landet de flyktet fra. Barn dumpes rett og slett i opprinnelseslandet, mens regjeringen sitter med hendene i fanget og lurer på om det er noe de kan gjøre. Det vises til barneloven, som sier at foreldre kan bestemme hvor barna skal bo - og hvem de skal oppfostres av. Men dette er enten et skalkeskjul for å (politisk) slippe å ta tak i situasjonen, eller så er det komplett udugelighet. Uansett er resultat det samme: Barn med innvandrerbakgrunn sviktes - både av foreldrene og staten. Og er det noe som kan kalles rasisme, så er det dette. Når skal regjeringen våge å vise handlekraft? Når skal disse barna få samme rettsikkerhet som etnisk norske barn?

28.08.06 (oppdatert 29.08.06): Etter at Regjeringen ble gjort oppmerksom på at det finnes mange barn med innvandrerbakgrunn som har store deler av sin oppvekst og skolegang i utlandet, typisk i foreldrenes opprinnelsesland, ble det igangsatt et forskningsprosjekt om tematikken. Nå har Høgskolen i Oslo levert sin rapport. HRS' oppfaning er at de kunne latt være.

09.03.07. Over 60 barn er per dags dato savnet i Norge, viser statistikk fra Kripos.

Norge står overfor et økende barnebortføringsproblem. Stadig flere foreldre i Norge har opplevd eller frykter at deres barn kan bli ført ut av Norge mot deres vilje, og kanskje også mot barnas vilje, av den andre foreldren. Selv om slik bortføring er straffbart, åpner norske regler for at barnebortførere kan leve godt på norske trygder og bidrag i utlandet.

Barnevernets ivrige forsøk på å tvangsutsende 12-årig norskgambiske jente mislyktes. Barnevernet bråsnudde.

Flere barn, hovedsakelig med innvandrerbakgrunn, møter aldri opp til skolestart, mens andre ikke kommer tilbake etter ferier. Men politiet henlegger de fleste sakene.