Forskjellsbehandling og diskriminering

Pakistan er en interessant målestokk forn hvordan livet til minoriteter kan bli i Europa hvis islam blir den dominerende religionen. I Pakistan, hinduene og buddhistenes landområde før den islamske invasjonen i 711, nektes hinduer nasjonalt identitetskort. Derfor kan de ikke gifte seg offisielt sett. Derfor kan ikke et ektepar dele hotellrom, for loven sier at de må bevise at de er gift. I tillegg forekommer det stadig kidnapping av unge hindukvinner som tvangskonverteres og tvangsgiftes til muslimske menn – uten at politiet løfter en finger. Hinduene er rettsløse. Rooshanie Ejaz rapporterer fra Islamabad.

Mitt første møte med Pakistan var et voldsomt kultursjokk på så mange måter. Ikke minst den omfattende og systematiske rasismen gjorde et uslettelig inntrykk: Jo lysere i huden, dess vakrere (og mer verdifull) anses man for å være. Jeg husker ikke minst det måpende ansiktsuttrykket til en jente på den gang åtte år, vår medarbeider i Islamabad i dag, Rooshanie Ejaz: hun ble mobbet på skolen fordi hun var mørkere i huden enn gjennomsnittet av elevene. Rooshanie skulle på besøk til meg i Norge i 1994, og jeg fortalte jenta at hun var så vakker at nordmenn kom til å snu seg på gata etter henne. Derfor måpte hun. Hun trodde meg ikke. Men jeg fikk rett. Nordmenn spiste henne med øynene og kommenterte spontant hennes skjønne ytre. Rasismen har langt, langt bedre kår i ikke-vestlige land enn hos oss. Vi er ikke minst preget av en streng oppdragelse i likeverd – en mangelvare av dimensjoner i et land som Pakistan. Rooshanie beretter i dag om sine erfaringer med rasisme og undertrykking i Pakistan.

- Dere kom vel til Norge for å ta fullverdig del i samfunnet vårt, som å sende barna på leirskole, som å la dem delta i skolegudstjenesten før jul? Omtrent slik ordlegger rektor Thore Ryghseter seg i et nyttårsbrev muslimske elever fikk med seg hjem. ”Selvsagt” vurderer en forelder nå å politianmelde rektoren for diskriminering, mens Ryghseter kan fortelle om mange positive tilbakemeldinger, og han får full støtte av innvandringspolitisk talsmann for Høyre og stortingsrepresentant for Buskerud, Trond Helleland.

Sykepleieren med somalisk bakgrunn, Ahmed Mohamud utsettes stadig vekk for xenofili, altså overstadig begeistring for alt som er fremmed og utenlandsk. Han opplever det som frustrerende og pinlig å møte folk som blir "halleluja-glade" over at han har den hudfargen han har og den bakgrunnen han har. Samtidig opplever han at pæredansker i ramme alvor snakker nedsettende om sin egen hudfarge, og forteller han hvilke aviser han bør/ikke bør lese, og hvilke politiske partier som kler hans bakgrunn.

Kan borgere kreve særbehandling? Svaret er ja. Men det avhenger av hvem borgeren er. Forskjellsbehandling og derav diskriminering på bakgrunn av religion er et økende problem Europa over. Til tider går diskrimineringen på helsa løs, bokstavelig talt, til den innfødte befolkningen og verdimessige assimilerte innvandrere.

For noen år siden hevet det iranske parlamentet ekteskapsalderen for jenter fra ni til 15 år. Nå tilkjennegir president Ahmadinejad en ytterligere ”innstramning”, og presentere den ”ideelle” ekteskapsalderen.

Den 45-årige firebarnsmoren Aisa Bibi er dømt til døden ved hengig fordi hun som kristen har krenket profeten Muhammed. Kristne grupper og menneskerettighetsforkjempere fordømmer dommen og oppfordrer til at blasfemiloven skal oppheves.

At det i innledningen til Kairoerklæringen om ”menneskerettigheter i islam” fra 1990 heter at ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”, kan vanskelig være en tilfeldighet. Resultater av denne overlegenhetsholdningen er så åpenbar i tyske skoler nå, at det sies rett ut fra toppolitisk hold at grunnet muslimske barns verbale angrep på lærere og tyske elever, må man vurdere hvordan tyskfiendtlighet fra muslimsk hold kan bekjempes. Fiendtligheten sidestilles med fremmedfiendtligheten blant høyreekstremistiske grupper. Dette er nok bare en forsmak på hva fremtiden vil bringe, og som vil avvikle dagens organiserte antirasistiske bevegelse.

Menneskerettigheter forbinder de fleste av oss med beskyttelse mot statlige overgrep. Men ikke alle gjør det. Barns identitet og hudfarge er stat på dagsordenen i Danmark. ”Menneskerettighetsprosjektet” handler om brune dukker til minoritetsjenter i barnehagen. Det vi altså før kalte negerdukker. Å påtvinge barn å skulle foretrekke en hudfarge fremfor en annen, er regelrett diskriminering, mener Britta Mogensen, som peker på reelle alvorlige tilstander som burde bekymre menneskerettighetsindustrien mer.

Annan tar balletak på en motspiller, og Eggens forklaring går i rasismesporet. Starts Christer Paulsen beskyldes for rasisme etter å ha brukt begrepet Tandori-dommer. Hordaland fotballkrets har satt i gang undersøkelser etter rasistbråk i en 7.divisjonskamp. Det er med andre ord blitt god grobunn for rasismeforklaringer innen fotballen, hvilket igjen kan skape god grobunn for nettopp rasisme.

Over en kvart million britiske barn har blitt beskyldt for rasisme siden innføringen av Race Relations Act i år 2000. Barn helt ned i treårsalderen rapporteres av barnehageansatte til myndighetene for ”rasistisk språk”. Lovverket tvinger ansatte i skoler og barnehager til å rapportere barn for rasisme, noe som har ført til et angstfylt og mistenksomt klima. Mener lærerne at dette lovverket har ført til mindre rasisme? Nei, tvert om.

Mens debatten om burka og niqab raser i store deler av Europa, der striden står om hvorvidt det er en rettighet å kunne være heltildekket i det offentlige rom eller ikke, fikk et par på Skjetten erfare at det ikke gjelder all form for tildekking. De kom til den lokale bensinstasjonen ikledd finlandshetter – og fikk hodeplaggene konfiskert av politiet.

FNs rasismekomité vil ha straffeforfulgt danske politikere på dansk jord syv år etter at noen ganske skarpe uttalelser om somaliere og kjønnslemlestelse falt. FN definerer uttalelsene som rasistiske og dermed brudd på FNs konvensjon om rasediskriminering. Selv sier de to politikerne fra Dansk Folkeparti at de kun påpekte fakta; at det er helt vanlig med kjønnslemlestelseblant somaliere. Regjeringspartiet Venstre mener FN kan ha politiske motiv i saken.

Vi diskriminerer på flere områder i samfunnet: homofile får ikke gi blod – selv om de lever i et stabilt parforhold. Unge under 18 år har ikke stemmerett. Ei heller får de ta førerkortet. Slike tanker ligger til grunn for at Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard tar til orde for forskjellsbehandling i innvandringspolitikken. Danskene blir ikke tvangsgiftet, så hvorfor skal unge dansker rammes av 24-årsregelen for å hente ny ektefelle? Vi skal diskriminere, sier Kjærsgaard, når det er til det beste for Danmark.

Vi har en stor oppgave foran oss når det gjelder å komme det nye og helt fordreide rasismebegrepet til livs, slik at det ikke i nær fremtid kommer til å hindre hele utviklingen i den vestlige verden. Når vi kritiserer islam og muslimers måte å uttrykke religionen på, kalles vi rasister. Når de muslimske land nå i 2010 arbeider så hardt for å få spesielt islam underlagt en universell ”rasismeparagraf” kan man jo lett tro at muslimer gjerne selv vil tilhøre en islamsk rase. Ideen om å betrakte en bestemt religions utøvere som en spesiell menneskerase er en absolutt nazistisk ide, som jeg aldri vil akseptere. Dette skriver Cherif el-Ayouty, sivilingeniør og forfatter bosatt i København.

Den danske Regjeringen vil ta et oppgjør med mytene omkring diskriminering. En stor undersøkelse skal kartlegge det faktiske omfanget av forskjellsbehandling.

Det har lenge vært kjent at både etnisk norske og muslimske jenter mobbes fordi de har en uislamsk stil. I hovedsak handler det om ytre faktorer som klesstil, det vil si jenter som anses for å være utforendre kledd eller mangler hijab. Og nei, det mangler ikke på reaksjoner når det såkalte moralpolitiet har slått til – men de samme reaksjonene glimrer med sitt fravær av tiltak.

”Hvis en svart mann er rasist, er det ok?” Dette synger Katie Malua i sangen Spider Web. Spørsmålet er høyaktuelt gjennom VGs fokus på kastesystemet blant norskpakistanere. Ingen forskere i Norge har dypere innsikt i uvesenet enn Inger-Lise Lien. Hun forteller at da hun på 80-tallet begynte å studere fenomenet blant norskpakistanere, ble fenomenets eksistens benektet – ikke ulikt hva gjaldt tvangsekteskap på 90-tallet. Mønsteret er påtakelig: det man forstår gir et lite flatterende bilde av seg selv og egen gruppe, skal skjules. Lien slår fast i kronikk i VG at kastesystemet er rasisme etter den klassiske definisjonen.

Erik Schjenken fikk sitt liv endret i Sofienbergparken i 2007. Da tok den daværende ambulansesjåføren en beslutning som makteliten og antirasismeindustrien, godt hjulpet av media, sørget for at Schjenken ble stemplet som rasist. Han ble senere frikjent for rasisme, men veien dit var lang og anklagene tydeligvis for tunge å bære. Nå vil han ha Dagbladet dømt for ærekrenkelser. Det må være det som kan kalles en optimist. Vi blir nok heller flere og flere medieoffer her i landet, for det er slik systemet er lagt opp.

Shazia Sarwar (35) er småbarnsmor. For to år siden troppet hun opp med sin sønn til første skoledag, sikkert like spente begge to, men der deres likeverdighet i det norske samfunnet fikk seg en real knekk. Sønnen ble, uten annen grunn enn deres utseende, antatt å ha behov for ekstra norskundervisning. Som mor prøvde hun å forklare at sønnen snakket like godt norsk som noen, at sønnens morsmål var norsk, men den gang ei. Under høylydte protester måtte Shazia likevel fylle ut skjemaet for minoritetsspråklige. Shazias erfaringer har kanskje en generell lærdom.

Sportsnyhetene når stadig nye høyder. I dag kan vi lese at Tor Hogne Aarøy beskyldes for rasisme etter at han kalte Anthony Annan for en ”jævla afrikaner”, angivelig da Annan i et mislykket forsøk på å bite Aareøy endte opp med å gnage på han. Annan har så langt ikke blitt beskyldt for kannibalisme.

Harald Eias ”Hjernevask”-program skaper bevegelse i Norge. I går gikk Eia inn i minefeltet rasisme. Men noen synes å mene at enhver bevegelse hva gjelder rasisme, er et tilbakeskritt. I alle fall refser såkalte antirasistiske organisasjoner programmet. For de samme organisasjonene har i årevis drevet rasismeopplæring i dette landet, og vil ikke ha frem noen divergerende syn. Vi er blitt fortalt at vi alle er rasister, for det er selvsagt en legitim opplysning, men det er helt forkastelig å snakke om IQ-forskjeller. ”Det kan så lett befeste seg at mørkhudede har lavere IQ enn lyshudede”, sier de antirasistiske forkjemperne, som slik sett fremstår som de dummeste av oss alle. I konteksten av å være kortskallet nordlending tar jeg derimot sjansen på å betrakte langskallete negrer.

En 42 år gammel flyvertinne blir funnet drept på et hotellrom i København. Det tragiske og meningsløse drapet viser seg å være utført av en kriminell rumener, som drepte for småpenger. Dette får politietterforskeren i Danmark til å si at rumenere er skruppelløse, og at de slår i hjel for et par hundrelapper. Utsagnet er betimelig, idet kriminalitet begått av østeuropeere er et stigende problem. Men politietterforskerens utsagn får en vanvittig vending; han anmeldes for rasisme, og den rumenske regjeringen går inn i offerrollen. Leder av integreringsutvalget i Folketinget, Karen Jespersen (V), reagerer med vantro på hvordan rasismeanklager kan befeste seg i samfunnet.

Gutten på 15 år satt foran meg ved et kjøkkenbord på Oslo indre øst for ett år siden. Han var irritert. Han opplevde seg urettferdig behandlet. Som så mange andre gutter i den alderen var lua alltid på. Det var en del av identiteten hans som norsk ungdom. Men i klasserommet ble han tvunget til å ta den av, mens jenta ved pulten foran han, se hun var tildekt med hijab. Han forstod ikke forskjellsbehandlingen. Det nyttet overhodet ikke med protester. Han kapitulerte, slik Osloskolen (og andre skoler) har kapitulert for lenge siden. Islam i klasserommet er visstnok en menneskerett, eller?