Menneskerettigheter

Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.

Den muslimske befolkningen på de britiske øyene er nå på 3,4 millioner, som er 5,3 prosent av den totale befolkningen. I seg selv kan andelen se liten ut. Men denne andelen tar enrom oppmerksomhet i den offentlige debatten og mediedekningen generelt grunnet fremveksten av ekstremisme, IS-krigere, spredningen av sharia og mangel på integrering generelt av muslimer.

Prisen bør opprettes straks og deles ut av inkluderingsminister Solveig Horne. For igjen huser Høyskolen i Oslo og Akershus en ekstrem foredragsholder for studentene. ”Den mest kriminelt naive eller uvitende i inkluderingsklassen”, er en passende pristittel.

Frihetens fyrtårn. Det kan man kalle landet som fostret store tenkere og som var tilfluktssted for andre tenkere på kant med sine regimers lovverk mot visse ytringer i tidligere tiders Europa. Det var også her homofile først fikk rett til å gifte seg, og det var her marihuana ble legalisert. Det siste ”bidraget” er en offisiell islamisering av landets parlament. Nå har nemlig et nytt politisk parti sett lyset i Nederland.

Hva som beveget seg under overflaten rundt demonstrasjonen mot IS 25.august i Oslo, fremstår som mer og mer en klassisk sekterisk konflikt. Dette bildet er det de sentrale skikkelsene selv som har klart å skape ved den åpne konflikten mellom sjiamuslimen Faten Mahdi Al-Hussaini og sunnimuslimen Thee Yezen al-Obaidee. Da begge målbærer lite hyggelig ideologisk tankegods, kan vi nok konstatere at nevnte demonstrasjon ikke er det nordmenn flest vil mene handler om å ta avstand fra ekstremisme.

Der IS vinner frem, underkaster de ”hellige” krigerne jenter og kvinner hele sharia-pakken, inkludert uniformen niqab. Kurdere som dominerer en provins nordøst i Syria, gir nå sitt motsvar gjennom en erklæring om kvinners rettigheter: lik rett til arv, arbeid og skilsmisse, minimumsalder for ekteskap på 18 år, bevegelsesfrihet på linje med menn, forbud mot flerkoneri, forbud mot vold mot kvinner og æresdrap.

Brennpunkts dokumentar i går om ufrie ekteskapsvalg blant norskpakistanere, gjorde meg fortvilet og forbannet. Fortvilet på vegne av de hjelpeløse, manipulerte unge som styres bort fra Norges verdigrunnlag, som ikke ser en annen utgang enn å la seg bli giftet bort, og forbannet på vår politiske ledelse gjennom snart 50 års feilet ikke-vestlig innvandringspolitikk.

Bergesenstiftelsens pris til Faten Mahdi Al-Hussaini ble delt ut i Oslo i går. Jeg var tilstede, og kan konstatere at de samme spørsmålene til prisutnevnelsen en del av oss har stilt, forblir ubesvarte. Men en god del annet besvares, og fremstår som et lite oppbyggende tegn for samfunnet vårt.

I VG i dag ryddes kronikkplassen til Faten Mahdi Al-Hussaini som skal levere oss den lenge tillyste oppklaringen av påståtte og dokumenterte ekstreme holdninger. Som kjent er nordmenn typisk preget av gode handlinger i de beste meninger, og å hjelpe en ung kvinne i nød, må sies å lunne føres høyt opp på godhetslisten. Al-Hussaini-kronikken vitner nettopp om norske menn som har skrevet kronikk til norske hoder for å redde Al-Hussaini opp i en renvasket livbåt før prisutdeling i kveld. Neppe tilfeldig har kronikken én lenke til kritikken mot henne, til oss på rights.no.

Om tre dager skal Bergesenstiftelsen prise sjiamuslimen Faten Magdi Al-Hussaini fordi hun, ifølge stiftelsen, ”bekjemper fordommer, ekstremisme, voldsbruk og undertrykking”. Stiftelsen håper at prisen vil demme opp for at unge islamister også tyr til terror. Da er man altså fornøyd. Stiftelsen sitter i tillegg på informasjon om alvorlige forhold i Al-Hussainis moské som ikke gis offentligheten. Samtidig har stiftelsen med pristildelingen klart å ta nattesøvnen fra iranske flyktningkvinner i Norge – bokstavelig talt – som fortviler over det de ser seiler opp i Norge, faktisk det samme som de flyktet fra.

Vi nærmer oss dommedagen, ifølge Den islamske staten, IS. Ett av tegnene på at vi nærmer oss den fullkomne islamske staten er hvordan Yazidikvinner og deres barn behandles i tråd med bokstavene i boken. Ettersom Yazidiene ikke følger en monoteistisk religion, ifølge IS, men har en ”avvikende tro”, kan de ikke få en såkalt beskyttende dhimmistatsus. Slaveri er således bokens svar og dermed IS’ praksis. Hvor mange i Europa støtter deres syn, mon tro?

At islam fyller den offentlige debatten og det offentlige rommet på de britiske øyene, fikk jeg senest bekreftet personlig i går gjennom lunsj med en venn som bor i London. Hvis folk kan unngå det, tar man ikke undergrunnen i redsel for terrorangrep. Man kikker seg over skulderen konstant. Og når en nabo, jøde, i et overklasseområde, får malt hakekors på ytterdøra (som overhengende sannsynlig er gjort av en ekstremmuslim), ja, da kan man snakke om et allestedsnærværende ubehag.

ARS ved Shoaib Sultan og Ervin Kohn avviser kategorisk at den oppblomstrende antisemittismen og jødeforfølgelsen i Europa skyldes at islam tar mer og mer plass i det offentlige rommet. Interessant nok sa Kohn noe annet før han ble ansatt i ARS.

Espen Ottosen omtaler rosende demonstrasjonen mot IS 25.august i Oslo. Og han løfter frem Khomeinitilhengeren Faten Mahdi Al-Hussaini som talte på samme demonstrasjon. Hvor mange ganger må man dokumentere ekstreme holdninger før kristenkonservative som Ottosen forstår hvilke krefter han løfter frem?

TV2’s Mah-Rukh Ali ber norske imamer om å ta avstand fra IS, og peker positivt på Saudi-Arabia, der stormuftien har gjort nettopp det. Nå er det slik at Saudi-Arabia kan kalles vår moderne tids terrorvugge, så jeg er jammen ikke sikker på om det er retning Mekka vi i Norge skal vende nesen. Det er også noen verdier som trives godt der knyttet til kvinner, jentebarn, homofile og ikke-muslimer, som ikke har særlig oppslutning på Stortinget. Ali hadde vært tjent med å presisere hva hun faktisk mener imamene kan bidra med?

Mohammad Usman Rana skrev i Aftenposten om sin beundring for tidligere utenriksminister i Pakistan, Hina Rabbani Khar, som har sagt følgende: ”Pakistanske kvinner trenger modernisering, ikke vestliggjøring”. Khar var som Benazir Bhutto politiker i en annen kulturell sammenheng enn vår. Hun var nødt til å pakke inn sine tanker i formuleringer som ikke provoserte et svært tradisjonsbundet samfunn med en religion som ser på kvinnens frigjøring som moralsk oppløsning.

-Europa har våknet til et mareritt. IS er på innsiden. Dere produserer IS-krigere, og IS-sympatisører er i gatene deres. Dere må handle. Dere må stoppe spredningen av ekstremisme. Så langt fremstår det politiske lederskapet som handlingslammet. Tiltakene er fåfengte. Dette skrives i et eksklusivt essay sendt rights.no av en mann som var på Tahrir-plassen i 18 dager da verden håpet at Egypt ville humaniseres og demokratiseres. Alfred Raouf sier vi må gå til problemenes røtter: de som finansierer ekstrem ideologi, og de som sprer ideologien i Europas byer. De må stanses. Og: den europeiske politikken overfor Midtøsten og innvandring må legges om.

Filmreggisør Ulrik Imitiaz Rolfsen har 4–500 norskpakistanske slektninger. Han bør kunne tilskrives innsikt i integreringsnivået blant ”sine egne”. Bildet han tegner er et monument over totalt feilslått integrering. Tar politikerne dette til etterretning og utformer en innvandringspolitikk som på sikt kan bli bærekraftig?

Ingen når henne til ankelen – ei heller i Vesten. Asma Jahangir, høyesterettsadvokat, med mye mer, har utrettelig stått på barrikaden i over 30 år for menneskerettigheter, omringet døgnet rundt av væpnede vakter, og med vinduer mot gaten barrikadert med bokhyller for å beskytte seg mot skarpskyttere. I Norge prøver enkelte å trekke henne ned i søla. Er det fordi hun også forsvarer dem som straffeforfølges for blasfemi?

”Dette tiåret tror jeg blir avgjørende for Norge og Europas fremtid. Klarer vi å stå imot den åpenbare islamiseringen og tvinge den på retrett?” Slik åpnet jeg kronikk hos Aftenposten for noen år siden, en kronikk som (dessverre) er svært aktuell. Men det er lyspunkt i horisonten. En av dem heter Linda Alzaghari.

Samfunnsdebattant og masterstudent Umar Ashraf er lite begeistret for tilsvaret fra Hege Storhaug i Aftenposten. Sistnevnte har nemlig "iverksatt en organisert frihetsberøvelse"; tydeligvis i den hensikt å forby muslimske kvinners frivillige bruk av hijab.

Forfatteren fra Algerie, Boualem Sansal, har lagt seg ut med alle i hjemlandet sitt og med alle islamister i hele regionen. Likevel fortsetter han ufortrødent sin kamp mot vår tids største totalitære kraft, islamismen. Derav tittelsitatet. Sansal frykter at den eksplosive utviklingen i Irak og Syria kan resultere i en parallell til nazi-Tyskland. Han mener bestemt at den passiviteten Europa utviste overfor Hitler på 30-tallet, minner om den passiviteten Vesten nå utviser overfor islamismen.

Ugandas utenriksminister Sam Kutesa er valgt til ny ordstyrer i FNs hovedforsamling. Valget møtes med kritikk på grunn av Ugandas strenge lover mot homofili.

Mønsteret tegner seg i Europa. Islamister påtvinger den offentlige skolen sine verdier og normer. Som i tyske skoler som siste eksempel. Islamistene krever (og får) særskilte bønnerom, de presser jenter til ikke å delta i gymnastikk- og svømmeundervisning, ei heller lek, og (selvsagt) skal jentenes ytre underlegges islamske normer. Hvordan reageres det fra det politiske etablissementet?