Barn i utlandet

I 2004 avdekket HRS i en bredt anlagt rapport praksisen med at foreldre sendte sine barn på lange utenlandsopphold, typisk til eget opprinnelsesland. Praksisen vakte stor oppmerksomhet, også blant politikerne, men det betydde ikke at man anså den som et problem. Forskere og andre fagfolk gjorde så godt de kunne for å fremheve de positive sidene ved slike opphold, og ofret derfor barna på det flerkulturelle alteret. Men nå har alvoret siget inn, og Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) sier at kampen mot denne praksisen er en av "vår tids store frihetskamper".   

13-åringer kaster håndgranater og begår drapsforsøk med kniv der en 11-åring blir innbrakt av politiet som vitne. "Slik skal vi ikke ha det i Norge" er den repeterende politiske reaksjonen, uten at de samme tar innover seg at vi har det slik - og verre vil det bli. Det eneste som kanskje bør overraske er hvor fort det går - og hvor konstant bakpå vi er. Nå drypper det likevel inn: Innvandrerbakgrunn har betydning.

En historisk rettssak pågår i Aarhus. En 56 år gammel somalier står tiltalt for å ha dumpet sine tre døtre i alderen 11 til 17 år i Kenya og Somalia. Der har han utsatt dem for grov vold, trusler om ekteskap og om å bli kjønnslemlestet. Jentene er nå i Afrika på tredje året. Faren nekter på alle tiltalepunktene. Skal Norge snart lære av danskenes handlekraft i slike saker?

Ingen regjering har klart å prioritere barn av innvandrere som blir sendt til utlandet, typisk foreldrenes opprinnelsesland, mot deres vilje. Langt mindre klart å løse problemet. Ikke minst fordi det siden HRS avslørte praksisen i 2003 har vært vanskelig å innrømme at det faktisk er et problem. Nå har arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) tatt en "hemmelig reise" til Somalia - med NRK på slep -  for å "drøfte koranskoler". Valgkampen er med andre ord i full gang.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) varsler om betydelig økning i saker der særlig jenter dumpes i foreldrenes opprinnelsesland. Også det nasjonale kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold roper varsku, og fastslår at det på bare ett år har vært en dobling i antall saker. Antallet barn og unge de kjenner til er holdt i utlandet mot sin vilje er hele 2.281, mens Imdi-direktør Libe Rieber-Mohn tror det reelle tallet er langt høyere.

Etter 21 år har Høyre våknet - og det med et brak. Partiet vil nå straffe og utvise foreldre som dumper barn på koranskoler i utlandet. Argumentet er at foreldrene selv har flyktet fra hjemlandet og likevel dumper barna sine der. Med dette ligger det an til at Høyre delvis kopierer utspill fra Ap om å straffe foreldre med dagbøter for samme forhold. Begge partiene kan forvente støtte fra FrP, og dermed er det et solid flertall på Stortinget for endelig å ta barnas parti.

Socialistisk Folkeparti i Danmark ligner ikke mye på sitt norske søsterparti, SV. Mens SV ikke kan få nok av innvandring og bare vil pøse på med mer penger i integreringens - eller utjevningens - navn, er SF langt mer realitetsorientert. De har skjønt at integreringen ikke bare handler om innvandrere som er å finne på arbeidsmarkedet, for det er bare "å skrape i overflaten". Hva med de kulturelle og sosiale aspektene? spør SFs Halime Oguz.

Er tiden kommet for at et av de vondeste og mest alvorlige temaene innen innvandringens konsekvenser endelig kan få en løsning? Det kan tyde på det, for nå trår Ap ved Hadia Tajik og innvandringspolitisk talsperson, Lene Vågslid, til: De vil ha dagbøter ved dumping av barn, og de peker på det åpenbare: Dumping er frihetsberøvelse. Med andre ord ser fredningstiden for foreldre ut til å være over - nå over 20 år etter at temaet ble satt solid på dagsordenen.

HRS kan dokumentere tilbake til oppstarten på 90-tallet at barneombudet var fullt informert om grov kriminalitet, som vold, frihetsberøvelse og tvangsekteskap. Men barneombudet valgte å gå musestille i dørene. Så vidt vi kjenner til var ikke Barneombudet interessert i å behandle ikke-vestlige barn på linje med norske barn. Det var den rasistiske kulturelle relativiseringen som rådet. Den samme relativiseringen ser ut til å råde i dag. Når skal dette ta slutt?

I over 20 år har våre politikere vært fullt informert om dumping av barn til 3. verden under ekstreme forhold. Tross at vi har en rekke lover som kunne vært anvendt for å straffeforfølge foreldrene, gjøres dette ikke ved dumping. I tillegg er det ikke lenger straffbart å utøve vold mot egne barn og hustru når de befinner seg i land der dette er tillatt. Skal vi nå endelig få nødvendige lovendringer for å beskytte disse barna, som oftest er norske statsborgere og som har levd i et rettslig apartheid?

I over 30 år har barn og unge blitt dumpet av familien i opprinnelseslandet, typisk for enkelt å kunne tvangsgifte dem. Ofrene stod hjelpeløse, ribbet for alt av menneskerettigheter i land som nettopp ikke respekterer barn, unge og kvinners grunnleggende egenverdi. Dette kunne pågå straffefritt år ut og år inn fordi verken politisk ledelse, offentlige organ, innvandrerorganisasjoner, med flere, løftet en finger for dem. Og det pågår fremdeles.

Når Norge nå igjen har hentet IS-kvinner og deres barn tilbake til Norge, lurer vi alle på hva som vil skje med barna deres. Utenriksministeren har gitt folket beskjed om at barna må "skjermes". Men hvordan forholder norske myndigheter seg til barn og unge som ambassader rundt om i verden har gitt nødpass for å ta seg tilbake til Norge, fordi foreldrene har hensatt dem i utlandet? Det lurte lederen av justiskomiteen Per-Willy Amundsen (FrP) på, og sendte justisminister Emilie Mehl (Sp) spørsmålet. 

Årlig forsvinner innvandrerbarn fra norske skoler, og fra Norge. Foreldrene tvinger dem inn i koranskoler, fratar dem pass og etterlater dem. NRK melder at mer enn 150  barn og ungdommer kontaktet norske ambassader i 2022 for å få hjelp til å komme tilbake til Norge. Norge har spesialutsendinger for integrering ved fire ambassader, men i realiteten finnes et lovverk som kunne hjulpet barna. Det tas bare ikke i bruk. 

Svenske SVT gjør en hederlig innsats for å kartlegge barnebortføringer fra Sverige til utlandet, der de har funnet ut at de fleste barnebortføringene kan kategoriseres i en "æresrelatert" kontekst. Problemet er bare at tallene SVT operer med, kan oppfattes som direkte misvisende. For det er stor forskjell på barnebortføringer og barn/unge som holdes i utlandet mot sin vilje.

NRK har avdekket at 432 asylsøkerbarn og -unge har forsvunnet fra norske mottak siden 2015, og at politiet sjelden leter etter dem. Det har blant annet fått den profilerte legen (og Rødt-politikeren) Mads Gilbert til å sette seg ved tastaturet med påstanden om at "storstilte leteaksjoner avhenger av hvem du er, av hudfarge og sosial posisjon i velferdsstatens moralske hierarki". At forklaringen kan ligge et helt annet sted er visstnok utenkelig. 

I en ny rapport fra det svenske Likestillingstilsynet avdekkes at en rekke barn og unge i Sverige sendes ut av landet mot sin vilje. Formålet med utenlandsoppholdet er typisk barne- og tvangsekteskap og/eller avlæring av vestlige verdier, såkalt reoppdragelse. Med andre ord fortsetter praksisen uten at myndighetene tar skikkelig grep.

NRK har publisert en kronikk forfattet av Hege Storhaug om dumping av barn i foreldrenes opprinnelsesland. Dette er et tema som har vært vårt hjertebarn i 20 år. Politisk ledelse har gjennom årene totalt ignorert at tusener av barn har blitt ofret på det kulturrelativistiske alteret. Kan Abida Rajas historie utløse handling?

Etter utgivelsen av boken "Frihetens øyeblikk" om Abida Rajas brutale historie om vold i barndommen, voldtekter i ekteskapet og et liv i total undertrykkelse, er skravleklassens omtanke for ofre for æreskulturen høyt uttalt, med et felles konsensus om at boka "må bringe samtalen videre". I likhet med Morten Traaviks utlovte dusør på en kvart million til den som kunne framlegge bevis på at kunstnere ble utsatt for trusler, er det fristende å utlove dusør til den i skravleklassen som tør legge et konkret, effektivt tiltaksforslag mot æresvold på bordet.

Arbeiderpartiet lovet i opposisjon å gjøre noe for barna som sendes på lange opphold i utlandet, typisk foreldrenes opprinnelsesland. Da kom de med noen glimrende forslag. Så ble det stille, inntil i fjor. Men da var det pakket inn i "negativ sosial kontroll" og det ble pekt på straffeloven. Men skjer det noe?

En ny studie forteller oss igjen det vi vet: mange foreldre utøver negativ sosial kontroll overfor sine barn. Ikke minst frykter mange for å bli etterlatt i foreldrenes hjemland. Igjen sies det hvor alvorlig dette er og igjen snakkes det om "kunnskap". Kanskje våre politikere og myndigheter heller skulle begynne å være litt mer ærlige?

- Jeg blir drept! roper Sarah i telefonen, men det er ingen som kan hjelpe henne. Hun er bortført fra Danmark til irakiske Kurdistan av sin egen familie - for to år siden.

Det amerikanske utenriksdepartementet melder om “presserende behov for veiledning" på hva de skal gjøre med eldre menn som presenterer mindreårige jenter som sine "koner" på mottakssentre i USA. 

Lille Asia, som NRK framstilte å være gjenforent med far etter sommerferie hos besteforeldre i Afghanistan, til tross for at hun i realiteten var etterlatt der permanent av mor og far, har også en annen historie. Den taler heller ikke til fordel for NRKs fremstilling.

Ustanselig publiserer norske medier, med skattefinansierte NRK i spissen, historier om stakkars barn og foreldre som er skilt fra hverandre under evakueringen fra Kabul. Hvorfor påpeker ingen den massive omsorgssvikten foreldrene utøver overfor barna sine?