Mediekritikk

Den selvutnevnte fredsonkel Jarl Wåge - etter (eget) sigende med "rose i hand og himmelvendt blikk på marsj mot enden av regnbogen" - spyr ut sitt hat mot Hege og HRS i Dagbladet. Det lenkes naturligvis ikke til artikkelen Hege skal ha begått seg i, og det er ikke så rart, for enhver lesing av samme artikkel ville avslørt vår venn Fredsonkelen som enten leseukyndig eller uredelig. Tatt i betraktning at Fredsonkelen er forfatter er det første lite trolig, og da kan jo vi andre bare lure på hvorfor Dagbladet frivillig påtar seg oppgaven med å bære ut søpla hans.

Representanter for EU innrømmer at nesten ingen av migrantene som nå ankommer Europa fra Nord-Afrika over Middelhavet er flyktninger; langt de fleste er økonomiske migranter uten rett til å ta seg inn i Europa. Men det får du ikke lese om i norske medier.

Undertegnede om medienes ukritiske formidling av tvilsomme påstander om forskjellsbehandling.

Hatefulle ytringer er det gjengs enighet om å bekjempe. Men enigheten strekker seg ikke lengre enn til eget ståsted. VG beviser sin uforstand med å fortsette klappjakten på Christian Tybring-Gjedde. Denne gangen dertil med et anonymt leserinnlegg, som man kan tro er skrevet av en ungdomsskoleelev.

Etablissementet klør seg i hodet og kan knapt begripe hva som har truffet dem midtskips. Alternative medier som Document.no og Rights.no fosser frem og kjemper i toppen med de største om antall delinger på sosiale medier. Fordi selvinnsikten i de store mediene samt deres meningsfeller i et innvandringsliberalt, kompakt sammenrenn av forskningsmiljøer og NGO`er er fullstendig fraværende, kan de rett og slett ikke se sin egen medvirkning til at hegemoniet deres er brutt og opplagene faller. Og fordi de enten ikke kan eller vil innrømme sine egne feilskjær, kan eller vil de heller ikke innse dette enkle faktum. I stedet skal vi nå forskes på. En rask titt på forskningsmiljøet som skal se utfordrerne nærmere i kortene, tyder på at etablissementet fremdeles tror at de lever i verden av i går.

Som en av få europeiske aviser våger Jyllands-Posten å sette fingeren på et stadig større problem: den åpenlyse politiseringen i og av vitenskapelige miljøer og den faglige ekspertisen. Sistnevnte har nok en gang blitt tatt med buksene nede, så hvorfor blir ikke denne politiseringen - som ført og fremt bedrives på innvandringsfeltet - problematisert av flere, ikke minst av våre angivelig maktkritiske medier?

Over halvparten av Sveriges befolkning tviler på at etablerte medier forteller sannheten om samfunnsproblemer som følger av innvandring. Innvandring utmerker seg som det området hvor tilliten til journalister er lavest. Det viser en ny undersøkelse fra SOM-instuttet. En tilsvarende undersøkelse i Norge fikk lignende resultater. Og er det så rart, egentlig?

Leder for Fritt Ord Knut Olav Åmås advarer om at vitenskapen og forskningsinstitusjoner blir undergravet og er under kraftig angrep. Hovedskurken er som vanlig populister av alle slag som bringer forskningen i vanry, selv om Åmås også påpeker at der er visse problemer innad i forskningsmiljøene. Han mener at en demokratisering av forskningsprosessen er løsningen for å gjenopprette tilliten til vitenskapen, som ethvert moderne, rasjonelt samfunn trenger. Sannsynligheten taler imidlertid for at vanryen og mistilliten mer skyldes tiltagende politisk aktivisme forkledd som forskning og ekspertise enn mangel på demokrati. Det er vårt eget Fafo et godt eksempel på.

VG skriver om nasjonalisme og høyreekstremisme i Europa, men ender mest opp med å demonstrere hvorfor avisen taper lesere og kredibilitet, skriver Morten Pedersen.

Media og tillit: Undersøkelser viser, ikke overraskende, at journalister og redaktører er mer positive til innvandring enn flertallet i befolkningen. De er dessuten mer tilbøyelige til å sensurere innvandringskritiske innlegg enn tekster med et islamistisk budskap, skriver medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud.

En ny undersøkelse om falske eller usanne nyheter er nedslående lesning. Den avdekker at de fleste av oss daglig eller ukentlig mener vi blir presentert nyheter som ikke er helt sanne eller bevisst usanne. Facebook troner høyt på mistenkelighetens alter med å spre slike nyheter, men på andreplass ligger tradisjonelle medier. Det er åpenbart mange av oss som er usikre på hva som er sanne eller falske nyheter, men vi tror likevel godt om oss selv: Vi er ikke selv dem som sprer slikt, det er det først og fremst andre som gjør. Ikke mener vi at hovedansvaret ligger hos oss selv heller, det er det andre som må ta seg av.

De etablerte mediene er i hardt vær når det gjelder egen troverdighet, og NRK følger opp med serien #virkelighetskrigen. HRS er blant deltagerne, og presenteres slik: "Nettstedet Rights.no troner ofte høyt på statistikken over de mest delte sakene i Norge."

NRK, Dagbladet og VG har inngått samarbeid - sponset av blant andre Fritt Ord - for å bedrive faktasjekk av påstander i det offentlige ordskiftet. Men er ikke faktasjekk og kildekritikk en del av journalistutdanningen i utgangspunktet? Det later til at norsk presse tror at minkende tillit og fake news-beskyldninger er et slags uforutsigbart naturfenomen som helt tilfeldig har rammet dem. Hva med å heller innrømme at de selv har vært den største pådriveren for mistilliten de er gjenstand for, og deretter begynne å levere bedre journalistikk selv?

«Journalistisk Venstreparti? Vask munnen din!» Slik åpner en kronikk journalisten.no bestilte av meg. Er mediene venstrevridde? var bestillingens formulering. Og så jeg, da, som har blitt rådet fra høyt mediehold om å slutte å kritisere meiene. Der fikk de meg ut på glattisen, gitt!

Det er tendenser i norske medier til en smule desperasjon over den fallende tilliten de har i folket. Vi så det tydelig i NRK Debatten på torsdag, der VGs Hanne Skartveit ikke var hjertens ivrig etter å ta selvkritikk over avisens dekning av innvandringens konsekvenser. Skartveit fant det tvert om formålstjenlig å rette skytset mot HRS/rights.no for vår angivelige manglende «inkluderende» holdning og «ensidig kritiske» fremlegging av feltet. For VG og andre store medier «ser på hele bildet», må vite. Ja, du verden hvilken drahjelp Skartveit og co har gitt oss gjennom årene når vi har lagt banebrytende arbeid på bordet! Du verden som dere har stått på med fakta i front!

Etter å ha notert seg for et historisk bunnivå hva gjelder tillit, satser mediene på kampanjen #ETTMINUTT, som setter fokus på viktigheten av redaktørstyrte medier. En av de opptredende er TV2s Fredrik Græsvik, som tilsynelatende er svært bekymret for alle "usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder". Det er selvfølgelig et problem, men er det ikke hakket verre når det samme serveres av seriøse, redaktørstyrte og statsstøttede medier?

Forsvarere av det bestående hevder stadig at et av de største problemene i samfunnet er den økende mistilliten til politikere, media og øvrige institusjoner. Denne mistilliten er etter sigende skapt av misfornøyde og/eller fremmedfiendtlige høyrepopulister. Påstanden er en forsimpling av et komplisert saksfelt. Vi trenger bare kaste et blikk på naboen, hvor en svensk minister avleverer direkte feilaktige og tilslørende uttalelser, mens svenske medier og "ekspertisen" sitter musestille. Det er dette som i utgangspunktet skaper og nærer mistillit. Man høster nemlig fremdeles som man sår.

Den kaklende klasse og deres lojale medier er i ferd med å få sin egen strategi for å diskreditere meningsmotstandere - og folk som stemmer feil, selvfølgelig - i bakhodet. Det er jo ikke noe gøy og ikke var det meningen heller, og da må noe helt klart gjøres. Så bare glem "postfaktuelle samfunn", "postsannhet", falske nyheter og alle lignende teorier skuffede politikere, journalister og kommentatorer har pumpet ut det siste året, nå er det nemlig historieomskriving som gjelder!

Det kommer flere Facebook-oppdateringer om kriminalitetsbildet, lover politileder Peter Springare. Han er ikke blitt skyggeredd etter kritikk - og anmeldelse - for å ha fortalt offentlig at mye av kriminaliteten han og kollegaene hanskes med kan tilskrives innvandrere. Springare takker heller for den enorme støtten, som ikke minst kommer fra innvandrere i Sverige.

Politibetjent Peter Stringare kom med et åpenhjertig sukk på Facebook om kriminalitet og innvandrere i Sverige. Slik gjør man bare ikke. Han ble anmeldt av sine egne, mens de fleste medier tier om saken. Så har du dem som har brukt samme taktikk i årevis, bare at da er det legitimt - fordi vi snakker hvite, svenske, middelaldrende menn.

Rapporten fra Brochmann II ble lagt frem i går, og Aftenpostens Andreas Slettholm - med den talende tittelen Oslo-kommentator - kan tydeligvis ikke se problemet. For det er ikke noe problem, er det vel? Tross alt er det innvandringspolitisk konsensus om det helt avgjørende her: å få flere flyktninger i arbeid. Det har visst ingen forsøkt før. Og dessuten, mine damer og herrer, er vi jo alle døde på lang sikt.

EUs taskforce til bekjempelse av russisk desinformasjon (East Stratcom) har satt den danske teologen, islamkritikeren og samfunnsdebattanten Iben Thranholm på en liste over personer/nettsteder som sprer "pro-russisk propaganda" i Europa. Thranholm har nemlig spredt det såkalte Kreml-narrativet. Mye tyder i så fall på at hun etterhvert vil få følge av svært store deler av Europas befolkning.

Politiken og andre medier behandler mennesker som får og får som mennesker, hvorfor det bedste nytårsforsæt må være at læse færre aviser og flere bøger i det ny år. Her kommer tre anbefalinger, skriver Mikael Jalving.

Nettsiden Det goda samhället har intervjuet åtte kjente samfunnsdebattanter om svenske medier og landets debattklima. Et must see.