Mediekritikk

Få innvandrerbarn har fått mer medieomtale enn Mustafa Hasan, som kom til Norge med mor og søsken i 2008. Mor underslo sin rette identitet og ble idømt fengselsstraff for dette, men rømte i stedet landet og etterlot ett av sine mindreårige barn i barnevernets omsorg. Mustafa fikk etter utallige runder i det norske rettssystemet bli i Norge selv om han ikke risikerer forfølgelse i hjemlandet, men norske medier nekter å slippe Mustafa og hans historie. Nå skal Mustafa kjempe for familiegjenforening med mor og søster med norske medier som heiagjeng. Når skal Mustafa få leve sitt eget liv uten å være hånddukke for medier og aktivister? 

Hvordan står det til med meningene om sentrale samfunnsspørsmål hos elitene og i befolkningen som helhet i det norske samfunnet hvis man ser det over tid? Noen problemstillingen går igjen, mens nye kommer til. Men den norske konsensusen og konformiteten består og vil nok holde seg nokså uforstyrret også i årene framover. For i Norge finnes det ikke noen kritisk offentlighet, det sørger hovedstrømsmedienes enorme makt og innflytelse for. I tillegg er meningskonformitet i politiske spørsmål så sterk at også partigrensene i realiteten er i ferd med å bli utvisket. I dag er det et ideologisk og politisk felleskap mellom elitene og mediene mot «folket».

Det er gode grunner til å slå fast at den norske medieverdenen er en "politisk korrekt barnehage", og Ytringsfrihetskommisjonens rapport, som er en manifestasjon av politisk korrekt indoktrinering, er en sterk bekreftelse av denne påstanden.

NRK Debatten avlyste hijabdebatt i går. Begrunnelsen var både tynn og merkelig. Beslutningen får imidlertid støtte av en iransk stortingspolitiker fra Høyre. Mahmoud Farahmand mener NRKs avgjørelse om å avblåse debatten var "klok". Men ut fra hans argumentasjon burde virkelig debatten vært tatt.

Tilhører du en minoritetsgruppe, i særdeleshet mørkhudet, eller enda "bedre"; tilhører du flere minoritetsgrupper, kan du springe til mediene med de mest vanvittige sakene - og bli tatt imot med åpne armer og ukritiske hoder. Nå har det skjedd igjen, men denne gangen valgte mediene, i flokk og følge, å avpublisere. Det gjelder både Aftenposten, NRK, TV 2, Avisa Oslo, Blikk og til slutt daltet også Utrop etter. Men de samme er lite villig til å fortelle hva slags sak det gjelder.

I fylla driter Bernt Hulsker seg ut overfor en vekter på en bar. Nå står Hulsker tiltalt for "hatefulle ytringer". Dagbladet forteller oss at rasisme ikke er morsomt for dem som rammes av det, men kanskje de synes det er "morsommere" å stemple noen som rasister? For det har de beviselig gjort før - og de dro med seg "halve kongeriket" for å ramme en helt vanlig mann, hvit mot svart, selvsagt.

NRK tegner og forklarer om høyrevinden som blåser over Europa. Kanalens innhentede ekstremismeforsker Cathrine Thorleifsson forteller at Italias valgvinner Giorgia Melonis fokus på nasjon, familie og fødsler har menneskelige konsekvenser fordi det angriper minoriteters rettigheter og individuelle rettigheter. Flankert av NRKs Europa-korrespondent brettes en illiberal framtid ut - uten et eneste motperspektiv.

Flere unge personer ble ranet på Romerike i helga. Politiet forteller at ungdommen går med kniv fordi de er redde og vil beskytte seg. 

Pressens faglige utvalg (PFU) felte den lille kulturavisen Subjekt for brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14, altså rett til samtidig imøtegåelse. Mens norske redaktører diskuterer heftig hvorvidt fellelsen var korrekt eller ei, har fellelsen i realiteten ingen betydning. Ikke fordi PFU har unnlatt å gjøre jobben sin, men fordi den reelle makta er et helt annet sted.

Kan journalister trakassere enkeltpersoner og organisasjoner? Ja, selvsagt. Det er det mange og også ferske eksempler på. Men får uanstendig oppførsel konsekvenser for de samme journalistene eller mediene generelt? Det er en helt annen skål.

Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem forteller at radikaliserte islamister har liten kunnskap om islam. "I kampen mot ekstremisme må det være rom for nytenkning" fastslår hun, og nytenkningen består i å forebygge framtidig terror ved å gi muslimer i risikosonen mer islam. 

Påstanden i tittelen er ingen overdrivelse. Hvem i hvilken som helst storby i Norge eller Vest-Europa våger åpent å fornærme islams Muhammed? Man vet at hvis man så gjør, risikerer man døden. Endog etter døden må man gjemmes bort så de "krenkede" ikke vanhelliger graven din.

Arbeiderpartiets byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, fastslår at det er "opprørende diskriminering" når NRK forteller historien om syriske Medin, som med kone og tre barn ikke får tilslag på noen av utleieleilighetene han har søkt på.

I forbindelse med Arendalsuka har NRK ikke bare lyst å høre på taletrengte politikere, men vil gjerne vite hva den den vanlige mann i gata er opptatt av. Men de likte kanskje ikke alle innspillene de fikk?

VG publiserer et tåredryppende innlegg, tilsynelatende skrevet av muslimske barn, der det påstås at Norges behandling av muslimer kan sammenliknes med hvordan norsk politi deporterte jøder til konsentrasjonsleirene i 1942. Evner ikke VG å se at utspillet er iscenesatt av de voksne i Islamsk Råd Norge (IRN)? Landets aller mest indoktrinerte barn gis med dette mikrofonen for å angripe ytringsfriheten på vegne av muslimske ledere som ønsker islam i alle ledd av norsk offentlighet.

Nå vil moskeen sette homofili på dagsordenen, fastslår Aftenposten, og for å dekke begivenheten har avisen sendt ut journalist Wasim Riaz til Islamic Cultural Centre (ICC) på Grønland. Riaz er blottet for evnen til å stille kritiske spørsmål, så vi stilte spørsmålene han burde ha stilt.

I en leilighet i den lille kommunen Sel stikkes to mennesker til døde med kniv. Bak lukkede dører har de ikke klart å komme seg unna, ikke klart å få hjelp, til tross for at det var folk hjemme i de tilstøtende leilighetene. Synet som møtte politiet må ha vært forferdelig. Det tar tid å stikke ihjel to mennesker, det blir kamp, blodbad. Når det rapporteres om dobbeltdrapet i norske medier er fokuset derimot på gjerningsmannen. "Han har det ikke bra" heter det i overskriftene. 

Sørlandsbyen opplever det samme som de fleste andre byer - en sterk økning av ungdomsvold og grov seksuell utnyttelse av unge jenter. Men også her tyr de til tilgang på porno som forklaringsvariabel, uten å nevne andre aktuelle samfunnsendringer som kanskje kan forklare utviklingen bedre. 

Den fryktede politiske høyrevendingen, som ikke minst ga en rekke medier den store skjelven, ser ut til å ha lagt seg i takt med at sentrum-venstre-partier har inntatt regjeringskontorene i en rekke land. Men vi snakker ingen "rød bølge" over Europa av den grunn, for de konservative partiene styrker seg. 

"Med en forskrudd islam-fortolkning som Taliban har funnet på selv, fortsetter gubbeveldet i Kabul å undertrykke afghanske kvinner", fastslår VG på lederplass. Det mest forskrudde er antakelig VGs egen islamtolkning.

NRK Nyhetsmorgen hadde i dag et innslag som burde vært pensum – for ansatte i NRK. Det handlet om løgn og usannheter - selvsagt ikke i mediene - men i politikken. Overføringsverdien til statskanalen er imidlertid høy.

NRK har brukt mye ressurser på kampanjejournalistikk direkte rettet mot norsk innvandringspolitikk, på dekning av ramadan og id og på villedende barneprogrammer som "forklarer" de muslimske opptøyene i påsken. Hva om ett enkelt underholdningsprogram med et godt integrert muslimsk par som ett av flere par, er langt mer effektivt for både inkludering og integrering?

Igjen får vi en fordummende debatt om innvandringens konsekvenser i beste sendetid i NRK. Benektelsene og tåkelegging står i kø, ledsaget av påstander om at Norge er svært langt fra å få svenske tilstander. Glemt var siste tids voldelige "demonstrasjoner" på norsk jord - om en i det hele tatt har fått dem med seg.

Den danske innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye takker av - og overtar justisministerposten. Men budskapet fra Tesfaye om hvor personlig tøft det er å ha ansvaret for innvandringsfeltet, burde være et budskap som flere tar innover seg - ikke minst mediene. Sistnevnte fikk "urokråkene" Tybring-Gjedde og Amundsen nylig igjen erfare, denne gangen av Dagbladet.